Fratatt stemmeretten

Av Johanne Bergkvist

Valgdagen 4. desember 1916 var preget av regn og sludd, og listebærerne fra de fire partiene Det norske arbeiderparti, Frisinnede venstre, Høyre og Venstre holdt opp partilistene som varmekilde. Valglokalene sto tomme fram til ettermiddagen, først da strømmet folk hjem fra arbeid og til valgurnene. Den 54 år gamle enka og vaskekona Karoline Emilie Larsen var en av dem som hadde stilt seg opp i den lange køa utenfor valglokalet på Kampen skole.

Kommunevalget i 1916 ble oppfattet som et skjebnevalg på både borgerlig og sosialistisk side, og valgkamen var preget av harde skyts mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Dyrtida under første verdenskrig gjorde tilværelsen vanskelig for mange, noe de daglige lange køene utenfor Provianteringsrådets matutsalg vitnet om. Arbeideravisa Social-Demokratens manet arbeiderklassens velgere til valgurnene: «Har du stemt i dag? Hvis ikke saa skynd deg til valglokalet! … Kom ikke for sent. Det gjælder dine livsinteresser. Frem for de smaa hjem. Frem for barnas og de gamles sak. Frem til kamp mot bolignøden og dyrtiden.»

Saken fortsetter under bildet.

Den 54 år gamle enka og vaskekona Karoline Emilie Larsen ble nektet å stemme ved kommunevalget i Kristiania i 1916 fordi hun mottok fattigstøtte. Hennes klage sammen med fem andre kvinner ved dette valget var en viktig protest fra dem det selv gjaldt. Foto fra Karolines oldebarn Erik Schellhorns eie

I valglokalet ble Karoline Emilie Larsen avvist fordi hun var oppført med en stjerne i margen på manntallet. Hun var en av de mange i hovedstaden som hadde mottatt fattigstøtte og dermed ble nektet å stemme. Sommeren før hadde hun vært syk i fjorten dager like etter at mannen døde. Med seks barn i en ettroms kommunal leilihet på Tøyen strakk vaskekonalønna ikke til. Hun hadde fått brev hjem noen måneder før om at hun var suspendert, men Arbeiderpartiet hadde klaget til valgstyret på hennes vegne. Endringer i grunnlovsbestemmelsen våren 1916 gjorde at sykdom eller arbeidsløshet ikke lenger skulle føre til tap av stemmeretten. Fattigvesenet insisterte på at fattigstøtten ikke skyldtes sykdom, men på grunn av liten fortjeneste. Klagen ble derfor avvist.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Da menn fikk allmenn stemmerett i 1898 skjedde det ikke uten kamp og kompromiss. Grunnloven fikk en ny paragraf, 52 d, som fratok de fattigunderstøttete stemmeretten, på lik linje med tiltalte for forbrytelser, umyndiggjorte eller de som hadde gått konkurs. Bestemmelsen befestet den fattiges mindreverdige stilling i samfunnet. På landsbasis var det i 1900 fem prosent som var fratatt stemmeretten på grunn av fattigstøtte. I Kristiania var andelen nærmere ti prosent. I all hovedsk rammet bestemmelsen arbeiderklassen på østkanten.

Da kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn i 1913 var det unge demokratiet fortsatt ikke for alle. Resultatet av at kvinner fikk stemmerett, var en dramatisk økning i antall suspenderte fordi langt flere kvinner enn menn mottok fattigstøtte. Ved Stortingsvalget i 1915 var på landsbasis 30 000 av 47 000 suspenderte kvinner. Hver femte enslige kvinne, og hver tiende gifte kvinne, på østkanten i Kristiania var fratatt stemmeretten ved dette valget.

Saken fortsetter under bildet.

Foto fra valglokalet i Akershus festning i 1905. Foto: Anders B. Wilse/Oslo museum

Karolines stemme ble aldri telt opp ved valget i 1916. På konvolutten ble det notert «Er opført i mandtallet som susp; men paastaar at vil stemme, da dette skal være ordnet». Over hundre år senere er stemmeseddelen en påminnelse om engasjementet fra de som selv ble rammet av stemmerettstapet. Karolines klage sammen med fem andre kvinner skulle likevel føre til at saken ble løftet opp på Stortingsnivå. Klagen ble avvist i 1917, men saken ble tatt opp igjen i 1919. 17. juli 1919 vedtok et enstemmig Storting å fjerne paragrafen som fratok de fattige politisk medbestemmelse og som nå ble regnet som en «en unødig og saarende tilsidesættelse av en række medborgere som har kommet i den stilling, at de har været nødt til at søke økonomisk bistand hos samfundet for overhodet at kunne livnære sig og sine».

Kilde: Bergkvist og Hovhaugen, Arbeiderhistorie 2019

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv