Karina ble gitt opp som 13-åring

– Ikke bare stiller du bakerst i køen, du stiller under streken.

Karina Fjærestrand snakker om å være ung og nyutdannet arbeidssøker, og i tillegg ha dysleksi. Etter å ha søkt et hundretalls jobber, og sjelden eller aldri sluppet inn til intervju, kom alle de vonde følelsene fra barneskolen tilbake. Hun følte seg dum og lat.

– Det er så trist at den eneste inngangsporten til arbeidslivet er en skriftlig søknad. Den eneste rekrutteringsformen arbeidsgiverne driver med, har ofte ingenting med selve stillingen og arbeidsoppgavene å gjøre. Man må jo ikke kunne gå for å sitte ved en kontorpult, sier Karina oppgitt.

Les også: Lovfester rett til å logge av etter arbeidstid

Holdningsendring

Nettopp denne problemstillingen ønsker Oslo kommune å gjøre noe med. Gjennom et traineeprogram hvor målgruppen er personer med riktig kompetanse, men med nedsatt funksjonsevne, ønsker kommunen å bidra til en holdningsendring i arbeidsmarkedet. I alt 15 personer har blitt ansatt i ulike stillinger i kommunen siden prosjektet ble satt i gang for tre år siden.

– Arbeidsmarkedet er tøft, og det er enda tøffere for de med funksjonsnedsettelser. Det er dessverre mye uvitenhet og dårlige holdninger der ute, sier prosjektleder i Oslo kommune, Siri Johanne Koch-Larsen.

– Dette er arbeidskraft som kommunen trenger, og alle må være kvalifisert. Vi har hatt stillinger ute der vi ikke har hatt kvalifiserte søkere, og da har det heller ikke blitt ansatt noen.

– Hva synes du om at vi trenger en sånn ordning?

– Det er trist at vi må ha et slikt prosjekt. Jeg skulle ønske det var unødvendig. Målet er at vi inkluderer personer med funksjonsnedsettelser på en naturlig måte i arbeidslivet, og at sånne prosjekt blir overflødige i framtida.

Les også: Kan gi varig utstøting: 39 prosent av de arbeidsledige har vært uten jobb i minst et halvt år

Bokstavene fløt

I mars 2016 søkte Karina en stilling som lønnskonsulent i bydel Østensjø, og ble en del av kommunens traineeprogram.

Men dit fram var veien lang. Og tung.

Det måtte gå 13 år med skolegang før Karina ble hørt. Høytlesning var et helvete. Bokstavene fløt rundt, hun stammet og stotret, tårer presset på. Kaldsvetting og hjertebank. Spredt latter i klassen.

– Du er åtte år og føler deg helt jævlig.

Karina gikk i fjerde klasse da hun endelig lærte seg å lese. Moren hennes prøvde å finne svar, men det var lite hjelp å få.

– Jeg fikk vite fra fagpersoner at det ikke var noe galt, og det bare var å jobbe på.

Det gjorde hun. Hver dag etter skoletid satte Karina seg ned med leksene. I timevis satt hun alene på det lille kontoret i huset hun vokste opp i på Lillestrøm. Da hun endelig slo blikket opp fra bøkene var det blitt mørkt. Gatelysene var slått på, ellers var det svart.

– Jeg har fortrengt mye, men den følelsen husker jeg godt.

Som 13-åring fikk hun følgende nedslående beskjed av læreren sin: «Du vil aldri kunne fullføre videregående».

Les også: Victor Normann: Der folk sliter med lave inntekter og høy ledighet at går de ikke mot venstre. Da går de mot høyre.

Ble en skulker

Da Karina hadde lært seg norsk, var kapasiteten hennes sprengt. Engelsktimene på mellomtrinnet ble et nytt mareritt. Nå var hun blitt eldre og forsto mer. Hun havnet i en konflikt med den gamle læreren som ikke utviste noen forståelse, selv om klassen lo.

– Det var grusomt. Hun messet og maste. Fortsett, fortsett, fortsett!

Når høytlesningen sto for tur, gikk Karina på do, og kom ikke tilbake.

– Jeg er ingen skulker. Men engelsktimene, de skulket jeg.

På videregående valgte Karina bevisst en praktisk utdanning, naturbruk.

– Allmennfag var uaktuelt. Men da jeg kom opp i engelsk skriftlig til eksamen det siste året raste hele verden under beina på meg.

Hun tok selv telefonen til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). De trodde hun var en mor som ringte på vegne av barnet sitt.

– Det er jeg som skal utredes!

19 år gammel fikk hun diagnosen dysleksi.

Så hardt sitter de gamle følelsene fra barndommen, at Karina ønsket å ta en ny test i 2014, for å være helt sikker på at diagnosen var riktig. Det var den.

– Det er synd at det er behov for en traineeordning for oss med funksjonsnedsettelser. Men det var dette som ble inngangsporten til arbeidslivet for meg.

Les også: Jan Halvard mister basseng og fysio: Redd for hva som vil skje med kroppen