Etterlyser politikere som tør å ta i Osloskolen: – Foreldrene oppmuntres til å være skoleforbrukere

«Som mor til et vordende skolebarn opplever jeg ikke konkurransen skolene tvinges inn i som frihet til å «bestemme selv». (Hentet fra «Skolevalget» av Ida Søraunet Wangberg)

Det var en samtale med et familiemedlem som fikk Ida Søraunet Wangberg til å skrive boka «Skolevalget – Om skoler som konkurrerer og elever som velges bort». Wangberg er nå tobarnsmor, og det er eldstedatteras framtidige skolegang i Osloskolen som er tema i boka.

Familieidyllen har Wangberg funnet på Rødtvet i Groruddalen i Oslo. I en gul blokk, som på utsiden ser noe spartansk ut, men som rommer en bakgårdslekeplass av en annen verden, med gressplen, sklie og husker, med plantekasser og nabofellesskap, trives Wangberg med familien, som særlig vektla nærheten til Lillomarka da de valgte bosted.

Fikk du med deg denne serien med skolesaker? Slik formes skolene

Hvordan er skolen?

Spørsmålet kom plutselig en dag: Hvordan er egentlig Rødtvet skole? Vedkommende som spurte Wangberg hadde hørt at skolen ikke var så god. Det hadde kanskje vært bedre å velge Tonsenhagen skole, som er litt lengre unna?

– Det er den tankegangen som er så uvant for meg, sier Wangberg. Hun er selv fra Trondheim, og gikk på skole der på 1990-tallet.

– Det var mye dårlig med skolen der. Manglende ressurser, og sånt, men det var like dårlig på alle skolene. Det var ikke sånn at en skole var mye bedre enn den andre, sier Wangberg.

Det var dette som fikk henne til å grave seg ned i historien bak Osloskolen, fritt skolevalg og stykkprisfinansieringen i grunnskolen, altså at skolene får penger per elev de har, noe som medfører et tap dersom man mister elever.

Det er også dette som fører til at skoler tett ved hverandre geografisk får forskjellene forsterket. Som med Rødtvet og Tonsenhagen. Eller Mortensrud og Stenbråten, som Wangberg trekker fram som eksempel i boka.

Mobbeombudet i Oslo: - Pila peker feil vei i Osloskolen

Minoritetsspråklige

– Det er ikke sånn at foreldre søker barna sine fra skoler på østkanten til skoler på vestkanten, de fleste som velger en annen skole enn nærskolen søker dem over til en annen skole i nærheten. Og det er ikke tilfeldig hvilke skoler som velges bort og hvem det er som velger dem bort. Når Mortensrud skole mister 30 prosent av elevene sine til naboskolen, så får det store konsekvenser for dem. De mister elever som kunne bidratt positivt i skolemilljøet, de mister foreldre som kunne bidratt til å arrangere 17. mai og idrettslag og stille krav til skolen, og de mister penger, sier Wangberg.

Ni av grunnskolene i Oslo har over 90 prosent minoritetsspråklige elever, forteller Wangberg.

– Hva slags forutsetninger for språklæring og følelse av tilhørighet til det norske samfunnet gir vi barna som går på disse skolene, som så mange andre mener ikke er bra nok for sine barn, spør hun.

At småbarnsforeldre som skal kjøpe bolig i et nytt område orienterer seg om kvaliteten på nærskolen mener hun er et klassisk Oslo-fenomen.

– Jeg tror foreldre i Oslo er oppdratt av politikerne, med rangeringer og resultater, og verdien av den såkalte valgfriheten man har snakket om i årevis. Foreldrene oppmuntres til å være skoleforbrukere. I tillegg er skolesegregeringen et resultat av at man ikke har gjort noe med økende forskjeller mellom skoler. De er blitt så store, at jeg skjønner godt at mange velger å bytte skoler, sier Wangberg.

Splittet om den nye Osloskolen: Gerhardsens retning møter motbør

Velger nærskolen

Eldstedattera skal imidlertid begynne på Rødtvet. Ikke fordi foreldrene skal illustrere et poeng, men fordi familien føler en tilhørighet der, forteller Wangberg.

– Det er viktig å bygge et nærmiljø rundt en skole. Og det er på Rødtvet vi har feiret 17. mai, og der nabobarna går, sier Wangberg. Men arbeidet med boka fikk henne til å gå flere runder med seg selv.

– Hvilken rolle har foreldrene i utviklingen av skolesegregeringen?
– Når mange norskfødte foreldre velger bort nærskolen, forsterker det segregeringen. For mange handler det nok om frykten for at barna ikke skal trives på skolen. Vi som er foreldre nå er nok kanskje mer opptatt av å legge alt til rette for at barna våre skal ha det best mulig, enn man var tidligere. Det handler nok om at forskjellene i samfunnet er større en før, og dermed fallhøyden også, Hvis det ikke går bra på skolen, kunne man likevel få en grei jobb før. Det er vanskeligere nå. Det legges også mer vekt på individuelle valg, og det er ditt eget ansvar om du lykkes. Da er det ikke så rart at skolevalget oppleves som så viktig, sier Wangberg.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

A- og B-skoler

I boka forteller hun historien bak skolereformen i Oslo, om at foreldrene skulle få velge mellom skoler, om at frykten for A- og B-skoler ble avfeid med at skoler i konkurranse ville føre til at alle skolene skjerpet seg og bli bedre. Wangberg viser også til presseoppslag om Osloskolen langt tilbake til tidlig 1990-tall, der det tas oppgjør med forskjellene i skolen. Om såkalte «brune» og «hvite» skoler. Og foreldre som etterlyser politiske tiltak. At oppslagene fra 90-tallet like gjerne kunne stått i dag, er deprimerende, mener Wangberg.

– Skolesegregeringen har økt raskere enn boligsegregeringen. Ingen har gjort noe med det, og derfor har problemet fått vokse, sier hun.

Omdømmeproblemet

Gjennom arbeidet med boka har Wangberg fått inntrykk av at Osloskolen er noe mer åpen enn tidligere. Men fortsatt hersker en lojalitetskultur som gjør at problemene i for liten grad tas opp i offentligheten, mener hun.

– Det henger jo sammen med at skolenes økonomi er avhengig av at foreldre vil ha barna sine der. Da hjelper det ikke at lærere roper ut om en situasjon som kan gi skolen dårlig omdømme. Det blir en ond, selvforsterkende sirkel. Problemene får vokse i stillhet, sier hun.

«For meg er ikke det beste å dytte mitt barn høyest mulig opp og fram på bekostning av andre. For meg er ikke det beste en segregert skole med store kvalitetsforskjeller, selv om min datter kan få muligheten til å gå på en av de beste skolene. For meg er det beste for mitt barn et samfunn der alle har det bra og får like god opplæring og andre velferdstjenester, uavhengig av familiens inntekt eller utdanningsnivå. Likevel føler jeg meg presset til å posisjonere mitt eget barn i et allerede skjevt system fordi vi kan ha mye å tape på å ikke velge «riktig».(Hentet fra "Skolevalget")

[ Dette er de nye direktørene i Utdanningsetaten (+) ]

Personlige dilemmaer

Ida Søraunet Wangberg har jobbet som utreder for Manifest Tankesmie, og begynner snart som journalist i Fagbladet.

– Det er viktig for meg å vise at disse personlige dilemmaene ikke har kommet av seg selv, men er en del av et politisk rammeverk. Politikerne har oppdratt oss som skoleforbrukere. Gjennom ordningen med fritt skolevalg i grunnskolen har Høyre innført en politikk som aktivt har økt segregeringen i skolen. Nå trenger vi en politikk som går i motsatt retning. I Høyrestyrte Asker har de innført kriterier for få innvilget skolebytte i barneskolen. Det kan være en god start også i Oslo. Men det trengs også flere tiltak, blant annet kan man ta hensyn til elevsammensetningen på skolene i planleggingen av nye skoler og skolegrenser, og  i reguleringen av nye boligområder, sier Wangberg.

– Den berøringsangsten som hersker blant politikerne for å ta tak i segregeringen i Osloskolen er urovekkende, understreker Wangberg.