Ekte gategutter fra Rodeløkka

Trehuskvartalene på Rodeløkka var tumleplass for kameratene Odd Borgersen og Alf Folmer, et område som fikk evig liv i Arne Skouens film «Gategutter».

«Jeg husker gata nesten som en stor og malerisk kulisse: I bakgrunnen den store, litt mystiske sjokoladefabrikken som det summet svakt fra og som sendte ut deilige dufter. Det store kastanjetreet på hjørnet, Freia-garasjen med de store, gråmalte foldeportene, alle de små trehusene med kronglete gårdsplasser, gjerder, utedoer, staller og høyloft. Små verksteder og butikker.»

Odd Borgersen (1921–2017) mintes sin barndoms «stump» av Gøteborggata i tidsskriftet St. Hallvard i 1997. Gata besto opprinnelig av en rekke gamle treleiegårder, som alle ble jevna med jorda på 1970-/80-tallet. Hvor malerisk bebyggelsen var, kan sikkert diskuteres, men den har i hvert fall fått evig liv – som kulisse i Arne Skouens film «Gategutter» med handling fra 1924.

Saken fortsetter under bildet.

Gategutter på skautur, Odd Borgersen til venstre, Alf Folmer til høyre.
Foto: Privat

Gategutter på skautur, Odd Borgersen til venstre, Alf Folmer til høyre. Foto: Privat

Også Odds jevnaldrende Alf Folmer, mannen bak den mye omtalte boka «Gutten fra sjokoladefabrikken», har skrevet om oppveksten på Rodeløkka. Da han var 2 år, kom han flyttende fra Sverige til 4. etasje i Bergene-gården i Københavngata 11. Det var en murgård opprinnelig bygd for Olaf Larsens sjokoladefabrikk.

Alf Folmer forteller om oppveksten på Grünerløkka.

Sjokoladefabrikken holdt til i 1. og 2. etasje, og i 3. og 4. var det 14 leiligheter på ett rom og kjøkken, hver på 24,5 kvm. Da fabrikken sto ferdig i 1897 flytta 14 familier og 4 losjerende inn, hele 65 av de 112 var barn. Fabrikken gikk konkurs, og i 1905 ble den kjøpt av «A. Bergene Drops & Pebermyntefabrik».

Alf og Odd fant hverandre da de begynte på Sofienberg skole i 1928, og de ble venner for livet. Kameratene kjente godt til lastebilene som kjørte «såpekokos» til Lilleborg fabrikker og «fløtekokos» til Freia, som Karsten, Reidar, Gotfred og de andre «gateguttene» i filmen/boka raida. Sjøl dreiv ikke Alf og Odd med kokosslang, men det hendte at de heiv seg på et forbipasserende lasteplan for å få gratis skyss til byen.

 

 

Én gang feilberegna Alf retninga på bilen. Skrekkslagen måtte han klamre seg fast da den irriterte sjåføren skrudde farten opp og ikke stoppa før ved Bjerke travbane – langt uti Aker. Utskjelt og skamfull måtte Alf gå den lange veien hjem.

Odds tregård i Gøteborggata 13 var en «gråmalt, kjedelig kasse» med rundt 22 beboere fordelt på seks leiligheter og tre etasjer. Leilighetene hadde innlagt vann, men ikke varmtvannstank. Odd huska godt den tvilsomme fornøyelsen det var å vaske seg i iskaldt, rennende vann ved utslagsvasken på kjøkkenet.

Når unga var «nødt», måtte de ut i bakgården og opp en bratt, glatt og delvis innbygd trapp til tre bøttedoer på loftet over stallen. Om vinteren satt unga med «henda under låra for å dempe den verste kulda», mens de sparka i «dokassene for å holde rottene på avstand.» Men når kveldssola skein gjennom de farga glassvinduene i trappehuset, var det som «en mystisk eventyrhule med fargespill i rødt, blått og grønt».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Også beboerne i Bergene-gården hadde utedass: «Vi hade do på gården. Man fikk skynde seg ner for å drite. Var det opptatt fikk man stå i kø. I verste fall dreit man i boksa. Man måtte ha med seg dopapir. Det var alltid blad fra en avis. Hade man glemt papir og det ikke fanns noe på do ble det problem. Jeg hørte en historie att på do lå en gang ‘Krigsropet’ fra Frelsesarmeen. Da var det en som tørket seg i rompa med et blad der det sto ‘Jesus er din hyrde’.»

Alf husker også at han var misunnelig da familien Borgersen fikk tilgang til vannklosett. De fikk låne wc av lampeskjermfabrikken i nabogården.

I bakgården hos Odd hadde vognmenn stall med hester og høyloft. Om vinteren klatra unga opp til høyloftet og stupte ned i snøfonnene. Om sommeren satt jentene i hestevognene og lekte med dokker eller glansbilder, mens gutta satt på kusksetene og lekte vognmenn. Kjørekara var ikke alltid blide på unga, det var heller ikke mødrene – fordi de fikk «gris» (altså «grease» – olje) fra vognnavene på klærne.

Les reportasje: – Det var noe du lærte når du trente her på Null-ni, å få ut aggresjon. Det har nok redda mange det (+)

En av nabogårda som besto av mange små leiligheter med barnerike familier, ble kalt «Hælvete». Bakgrunnen var angivelig fyll, slagsmål, partnervold og bråk, noe som gjorde at det lokale politiet stadig hadde ærend der.

Men for nabounga var Hælvete et perfekt sted å leke gjemsel i mørke høstkvelder: «Den var et sammensurium av utbygg og påbygg og uthus med rullebod og utedoer og med vedboder i to etasjer med utvendig trapp og bugang.»

Saken fortsetter under bildet.

På 1960-tallet var Rodeløkka fortsatt et sammensurium av bakgårder, gjerder og trehus med staller, utbygg, påbygg, boder og utedasser. Foto: Storløkken/Aktuell/NTB

På 1960-tallet var Rodeløkka fortsatt et sammensurium av bakgårder, gjerder og trehus med staller, utbygg, påbygg, boder og utedasser. Foto: Storløkken/Aktuell/NTB

Konglomeratet av gårder og bakgårder bød også på andre fristende utfordringer for den oppvoksende slekt. Odd fortalte om en populær lek de kalte «å gå taktur», kanskje en forløper til sporten parkour eller freerunning: «I noen av gårdene var plankegjerder, boder og uthus bygd så tett sammen at vi kunne klatre opp og bevege oss lange strekninger på gjerder og tak uten å sette bena på bakken. Et par steder måtte vi gjøre et hopp gjennom lufta for å komme videre, men det var noe av spenningen.»

Fortsettes...

Les også:

Dette området i Oslo har hatt mye fintfolk som eiere gjennom flere hundre år

Da svensker inntok Rodeløkka

Landsbyen ved Carl Berners plass