Nybyggerne på Dal-eng-enga

Dælenenga, som vi i dag tenker på som et ganske begrensa område, var opprinnelig en stor gård som ble delt i fire deler.

Gården omfatta blant annet det vi kaller Rosenhoff, Rodeløkka og Sofienberg. Dælenenga-navnet har aner helt tilbake til vikingtida, om ikke før. Det kommer av Dǫlin, seinere skrevet Dælen og Delen, som er sammensatt av norrøne ord for dal og eng. Dalen kan være den som lå mellom åsryggen der Fjellgata ble til og åsryggen mellom Tromsøgata og Trondheimsveien. Hvilken eng det dreide seg om, er uvisst. Navnet omfatta antakelig området helt ned til Grønland. Marka var ubebygd, men ble brukt av Oslo-borgerne til dyrking og beiting fram til 1500-tallet.

Les også: Denne veien var beryktet for fyllekjøring med hest og kjerre

Etter hvert som folk ikke lenger forsto hva navnet Dælen kom av, antakelig på 1800-tallet, fant noen på å putte på en eng-endelse til. Dermed ble navnebetydninga litt smør på flesk: Dal-eng-enga. Den opphavelige enga kan da ha blitt dyrka opp og bygd ut, og den nye endelsen er ifølge navnegranskere trolig motivert av en annen eng. I muntlig tale er vi i dag nesten tilbake der det starta – Dæl’enga.

Saken fortsetter under bildet.

Lakkegårdens gamle hage mot Akerselva. I bakgrunnen Trondheimsveien 3 som tidligere huset Akers sparebank og rådhus, nå bl.a. restauranten Südøst. Foto fra 1937. Fritz Holland/Oslo Museum
Foto: Fritz Holland/Oslo Museum

Lakkegårdens gamle hage mot Akerselva. I bakgrunnen Trondheimsveien 3 som tidligere huset Akers sparebank og rådhus, nå bl.a. restauranten Südøst. Foto fra 1937. Foto: Fritz Holland/Oslo Museum

Bondegården Dælen besto vesentlig av utmark pluss noen fjellknauser. Den skal opprinnelig ha omfatta hele området mellom Akerselva i sør, Lakkegata/Trondheimsveien i øst, Grünerløkka/Torshov i vest og Søndre Åsen i nord.

I middelalderen tilhørte gården Mariakirka, men i 1658 er den i privat eie, ved en Carsten Madssøn Mechlenburg. I 1673 skal en part av Dælen ha blitt overdratt til den danske greven og statsmannen Peder Griffenfeld (som i 1676 ble anklaga og dømt til døden, seinere omgjort til livsvarig fengsel, for landsforræderi og majestetsfornærmelser). Stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve eide Dælen etter han. De adelige eierne forpakta nok bort eiendommen. Men på begynnelsen av 1700-tallet var Dælen gård eid og drevet av familien Lachmann. I 1723 er hovedgården blitt delt i fire deler:

1. Hovedgården, seinere kalt Madam Lachmanns part, enda seinere Lakkegården, med adresse Lakkegata 58.

2. Nedre Dælenenga, hovedbølet på det som seinere ble hetende Sofienberg gård og hadde adresse Trondheimsveien 46.

3. Mellom Dælenenga, med hovedbøl i Trondheimsveien 100, delen som seinere ble kalt både Rodeløkka og Vågeby.

4. Øvre Dælenenga, som raskt ble delt i to parter hvorav den nedre het Sorgenfri. Her ble Sophies Minde bygd seinere. Den øvre delen ble igjen delt i to. Den østre delen ble hetende Rosenhoff.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

På 1820-tallet tilhørte Mellom Dælenenga han som snart skulle bli byens rikeste mann, kjøpmann Jørgen Young. Tilegnelsen var kan hende et resultat av at en annen forretningsmann, Otto Collett, hadde gått fallitt etter brannen på Bordtomtene. Løkka gikk i hvert fall under navnet Collettløkka.

I 1854 solgte Young den østre delen av Mellom Dælenenga videre til stiftsprost Frederik Rode (1800–1883). Og det er etter han strøket har fått sitt navn.

Rode hadde tidligere vært sogneprest i Gjerpen i Telemark. Av praktiske årsaker, eller kanskje var det for å dempe hjemlengselen, fikk han demontert og flytta et hus derfra og gjenoppbygde det som sommerresidens på sin nye eiendom. Huset lå opprinnelig i Tromsøgata 7, men ble i 1984 flytta videre til Langgata 30. Ellers bodde Rode visstnok i Maltheby i Teatergata.

Kommentar: Nye Jordal er et monument over forskjellsbehandlingen (Dagsavisen+)

I åsryggene på Rodeløkka skal det ha blitt brutt stein fra svært gammel tid. Det kan sågar ha blitt brukt stein herfra ved oppførelsen av gamle Aker kirke på midten av 1100-tallet.

Tre smeder, Hans Olsen fra Vågå (som også var våpensmed og bøssemaker), Christoffer Nilsen fra Nittedal og Gunder Andersen fra Hadeland, skal ha drevet steinbruddet og ei smie i 1840–50-åra. De solgte stein til byggetomter i omegn og i Christiania og sysselsatte mange arbeidere.

I en artikkel i Aftenbladet i 1866 fortelles det om en sambygding av smeden fra Vågå, generalmajor Paul Hansen Birch. Han var gammel og dårlig til beins, men kjent for sin store nestekjærlighet. Støtt og stadig kom han vandrende til «Minerne», som han kalte det. Med seg hadde han snart en «forulykket Kandidat», så en «i Unaade afskediget Prest», så en «Fallent» (en som har gått fallitt), i håp om å skaffe dem arbeid.

Saken fortsetter under bildet.

Gården Mellom Dælenenga lå i Trondheimsveien. 100, der Drosjehuset ble bygd fra 1937, samme år som bildet er tatt. Bebyggelsen som oppsto på Mellom Dælenengas grunn har hett både Rodeløkka og Vågeby.
Foto: Fritz Holland/Oslo Museum

Gården Mellom Dælenenga lå i Trondheimsveien. 100, der Drosjehuset ble bygd fra 1937, samme år som bildet er tatt. Bebyggelsen som oppsto på Mellom Dælenengas grunn har hett både Rodeløkka og Vågeby. Foto: Fritz Holland/Oslo Museum

Og de fleste fikk prøve seg, «thi det gik ikke godt an at negte gamle Generalen en Tjeneste».

Men steinbryting var hardt kroppsarbeid. For Birch sjøl var «Arbejdets Beskaffenhed af underordnet Betydning; thi han indsaa, at selv det haardeste og mest uvante Arbejde altid var at foretrække for en tom Mave eller et brødefuldt Liv.»

Men hans medbrakte arbeidskraft var visst ikke av samme overbevisning, alle skal ha forsvunnet fra steinbruddet etter kort tid: «Kandidaten havde faaet Noget at bestille med Skrivning for en Ølvert, og Presten var bleven Avisreferent. Arbejder, der for saa ‘klassiske’ Folk jo ogsaa passede sig bedre end at ’slaa paa Borret’».

Stiftsprost Rode falt sjøl i unåde og måtte allerede i 1859 fratre sin stilling og selge Rodeløkka videre. Én part ble solgt til de tre smedene i steinbruddet. Og de var svært heldige med timinga, for området var nå i ferd med å bli innhenta av Christianias murtvang. Bygrensa av 1859 gikk ved Helgesens gate. Det medførte at området rett utafor ble attraktivt for sjølbyggere. Og de tre smedene forsto å utnytte situasjonen ved å utparsellere og selge byggetomter.

Les også: Bydelen som forsvant

Generalmajor Birch skal overfor sin sambygding Hans Olsen ha foreslått et nytt navn på den rasktvoksende bebyggelsen: «Jeg er en Vaageværing, og du er en Vaageværing, for Vaageværingen staar hele Verden aaben. Stedet skal herefter kaldes for ‘Vaageby’.» Og sånn ble det. For en stakket stund. Til Rodeløkka-navnet igjen fikk overtaket.

Fortsettes i en seinere artikkel.

Kilder: rodelokkavel.no, Botolv Helleland, Rehabiliter hele Rodeløkka. Innstilling fra Rodeløkka Leieboerforening juni 1974, Bull: Akers historie, oslobyleksikon.no, snl.no, lokalhistoriewiki.no, wikipedia.no, St. Hallvard 1973/51, 1972/3, 1970/48, 1976/54, 1977/55