Landsbyen ved Carl Berners plass

I første del av 1900-tallet var Rodeløkka for en hel liten landsby å regne.

Her hadde de egen skole, kirke, kirkegård, menighetshus, politistasjon, barneasyl, aldershjem, offentlig bad, idrettsplass, kolonihage og flust av småbutikker. Rodeløkkas første skole kom i drift allerede i 1860 og hadde naturlig nok adresse Skolegata – en sti mellom Gøteborggata og Fjellgata.

I 1875 søkte 643 barn seg til skolen, men hvor mange som gikk der, er uvisst. Huset skal seinere ha fått adresse Gøteborggata 24. Da Sofienberg skole sto klar til å ta imot skoleelevene i 1883, ble bygningen overtatt av et barneasyl, datidas barnehage. Og etter at menighetshuset i Helgesens gate 64 åpna i 1908, flytta asylet dit.

Les også: Her ligger siste rest av Kongshavn, Oslos forsvunne bydel (+)

Sofienberg gravlund ble anlagt i 1858 som «Hjælpe-kirkegaard for Christiania by», til erstatning for nedlagte Ankerløkka gravlund. Vår Frelsers gravlund var forbeholdt de velstående, og Sofienberg skulle i utgangspunktet være for de fattigste, men ble etter hvert for folk flest.

I 1877 ble Paulus kirke, også kalt St. Pauli, men som egentlig skulle hett Nazareth, innvia på Sofienberg løkke. I 1880 ble Paulus menighet delt i Paulus og Petrus menighet, og i 1892 fikk Paulus-menigheta sin egen kirke ved Birkelunden.

Saken fortsetter under bildet.

Daværende Petrus kirke, tidligere Paulus kirke, nå Sofienberg kirke, fotografert cirka 1915.
Foto: Ukjent person/Oslo Museum

Daværende Petrus kirke, tidligere Paulus kirke, nå Sofienberg kirke, fotografert cirka 1915. Foto: Ukjent person/Oslo Museum

Kirka på Sofienberg ble omdøpt til Petrus eller St. Petri. Et navn den fikk beholde til 1962, da den omsider ble hetende Sofienberg som den fortsatt heter. Bakgrunnen for det siste navneskiftet skal dels ha vært at mange kirkegjengere tok feil av navna og havna i feil kirke, dels at Sofienberg var et mer naturlig valg.

Til tross for kirkelig tilstedeværelse var ikke Rodeløkka forskåna for fyll og kriminalitet.

For å få orden på forholda spleisa beboerne allerede i 1863 på å lønne to politikonstabler. Kort etter innlemmelsen i Kristiania, i 1878, ble en egen politistasjon etablert i Tromsøgata 4, i drift til 1956.

I 1907 fikk Rodeløkka også et kommunalt aldershjem, i Verksgata 6, seinere Verksgata 14, da i regi av Frelsesarmeen. Kolonihagen ble oppretta samme år. Idrettsplassen på Dælenenga ble anlagt i 1910 og et offentlig utendørsbad ved Rosenhoff i 1912.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Rett før første verdenskrig foreslo Kristiania formannskap at det skulle bygges «likbrændingsovn» på Sofienberg kirkegård. Men i løpet av krigsåra fikk planene så mye kritikk at de ble forpurra. Kritikken gikk både på estetikk og «folkehygieniske» forhold ved å ha en gravlund i et så tett befolka område. Motstanderne ønska å gjøre området til park i stedet.

Gravlunden hadde også sine forsvarere, som på et folkemøte danna foreninga «Rodeløkkens Værn» og samla seg bak følgende resolusjon: «Vi protesterer paa det bestemteste mot at Kirkegaarden nedlægges. Vi henstiller paa det mest indtrængende til Byens Autoriteter at man snarest mulig gaar igang med Opførelse av et nyt Gravkapel i Forbindelse med Krematorium paa Sofienberg Kirkegaard. Det gamle Kapel der er en Skandale og en Skam for Byen og Aarsak til de Ulemper som der klages over.»

En av forkjemperne på møtet vedgikk at noe av kritikken mot gravlunden var berettiga: «Der er klaget over vond lugt fra kirkegaarden, og det var sandt, at der var vond lugt; men denne skrev sig fra det daarlige kapel og ikke fra selve kirkegaarden. Man maatte derfor kreve ordentlig kapel og et krematorium, da vilde ikke kirkegaarden blive værre end de andre.»

Les også: Øst er øst og vest er vest

Samme taler uttalte videre at «Der tænkes saa for meget paa de unge i vor by slik at de ældre og gamle glemmes. Heroppe ødelægger desuten publikum de parker man har.»

Motstanden til tross, i 1918 ble vestre del av kirkegården vedtatt nedlagt og omgjort til offentlig park. Allerede i 1920 ble en stripe langs Toftes gate opparbeida, og i 1931 vedtok bystyret at også østre del skulle bli park. På grunn av fredningstida på 40 år drøyde det til 1960- og 70-tallet før vedtakene kunne virkeliggjøres.

Saken fortsetter under bildet.

Frelsesarmeens gamlehjem Kveldssol i Verksgata 14 cirka 1920–30.
Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum

Frelsesarmeens gamlehjem Kveldssol i Verksgata 14 cirka 1920–30. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum

Det Mosaiske Trossamfund hadde kjøpt en bit av gravlunden i 1869 for å anlegge et gravkapell og en gravplass, som ble tatt i bruk i 1885. Bruken avtok da ny gravplass ble tatt i bruk på Østre gravlund i 1917, og fra 1941 opphørte den helt. I henhold til jødisk tro er sletting av graver forbudt, derfor er gravlunden bevart.

Rundt 60.000 lik skal til sammen ha blitt gravlagt på Sofienberg. Da gravlunden ble nedlagt, ble gravsteinene blant annet brukt som fundamenter for nye gravplasser andre steder. Men enkelte endte også i grunnmurer på Rodeløkka, blant annet steinen til byens første arbeiderpartiordfører, Carl Jeppesen, som ble gjenfunnet på 1980-tallet. (Fortsettes...)

Se også:

Nybyggerne på Dal-eng-enga

og Toppen av trangboddhet

Kilder: Oslo byleksikon 1966, osloby­leksikon.no, lokalhistoriewiki.no, Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid, Arntzen og Overn: En bok om Grünerløkken, Rodeløkken og Sagene, rodelokkavel.no, St. Hallvard, Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet, Social-Demokraten.