I februar 1913 sto det en dødsannonse i Aftenposten: «Min kjære mand, kellner Georges Simon, døde plutselig lørdag». Annonsen var undertegna Bertha Simon, «paa børns og egne vegne».
Da han døde, var George Jafet Simon 70 år, og for første gang ble han omtalt under fullt navn i avisene. De som så annonsen visste nok likevel hvem det var snakk om, for George hadde vært en kjent person i Kristianias uteliv gjennom tre tiår. På grunn av sin sjarm og sitt gode utseende ble han av og til omtalt som «den sorte adonis».
Veien til Bazarhallen
George og Bertha Lucie gifta seg i Tromsø i 1872. Hun var 25 og hadde en tre år gammel sønn fra før. Han var 29 år gammel og var stuert til sjøs. Han var født på Grenada men hadde dratt til sjøs som ganske ung. Etter en stund flytta den lille familien til Bergen hvor Bertha Lucie hadde familie. Etter noen år fikk de dattera Betzy Katarina.
I Bergen ble George rekruttert av kunstneren Frits Thaulow. Han skulle være altmuligmann på kutteren hans, «B. B.». Sammen med en eldre vestlandsskipper og Thaulow selv seilte de i 1884 til Leith i Skottland hvor de ble hele sommeren.
Thaulow var en mann med mange jern i ilden, og George traff ham på et heldig tidspunkt. Samme år som de var i Skottland åpna Thaulow en gigantisk ølhall i kjelleren under basarene på Youngstorget, der folketeaterbygningen ligger i dag. Han var på jakt etter dyktig og interessant personale, og mente George hadde det som behøvdes. George og familien tok spranget, og flytta til Kristiania sommeren 1884. Først bodde de i Munkedamsveien, men snart slo de seg ned på Grünerløkka hvor de skulle bli boende livet ut.
Et internasjonalt miljø
Åpninga av Bazarhallen var en begivenhet. Endelig skjedde det noe stort i byens ganske døde uteliv. Stedet hadde underholdningsinnslag fra inn- og utland, og var et sted man kom for å drikke like mye som for å spise. Bazarhallens restauratør var kjent for sitt gode kjøkken med ribbe, surkål og overdådige gåseaftener. Et godt kjøkken krevde gode kelnere, og George var en fremragende kelner.
Blant Georges kollegaer var også afrokaribiske Julius Gomez og Samuel Chipakka som var født i Sør-Afrika. Selv om Oslo på slutten av 1800-tallet var mer mangfoldig enn mange ser for seg, vakte disse tre kelnerne oppsikt. Det var også meningen. «Basarhallens lille Hær av Opvartere» bar «guldgalonerede uniformer», kunne snakke med gjestene på engelsk om de ønska det og kom fra alle verdenshjørner.
George, Julius og Samuel ser også ut til å ha kjent hverandre privat. Arbeidsdagene var lange, og ettermiddager og sene kvelder ble tilbrakt i kjellerhallene på Youngstorget. Da Julius Gomez gifta seg med en kollega fra Bazarhallen var George hans forlover. Mange år senere, etter Georges død, delte Bertha Lucie leilighet med Samuel Chipakas datter, Margrethe. Dette tyder på at kelnernes familier kjente hverandre og stilte opp for hverandre når det var behov for det.
Behovet for gjensidig solidaritet har nok også vært reelt. Selv om folk mest skrev respektfullt om George og kollegaene hans og mest var positivt nysgjerrige, var dette også ei tid med mye rasisme, og også dette kommer tydelig fram i avisene. Selv om George og kollegaene hans ble verdsatte for arbeidet sitt opplevde nok både de og barna deres diskriminering i hverdagslivet.
Til slutt
De tre kelnerne ved Bazarhallen hadde en viss kjendisstatus i samtida. Det hendte de tok oppdrag utenbys. For eksempel reiste de sommeren 1890 til Stavanger for å servere på byens store turistutstilling det året.
George arbeida ved Bazarhallen fra dørene åpna i 1884 til stedet ble solgt i 1899. Restauratøren tok med de viktigste og dyktigste av sine ansatte til det nystarta Dovrehallen. George fortsatte ved Dovrehallen i mange år.
Han og Berte Lucie fortsatte å bo på Grünerløkka livet ut.
Kilder:
● Nedenæs Amtstidende, mandag 30. juli 1923
● Kløvstad, Helene C., Skolen ved fossen: 1861-1961, Sagene skole, 1961.
● Det muntre Kristiania – Dovrehallen, NRK, 1964.
● Folketellinger og kirkebøker.
● Søk i eldre dagspresse gjennom nb.no
