Verden

Iraner i Norge: – Det er folkets revolusjon

Protestene mot det iranske regimet har vart i over 100 dager. «Maryam» håper på revolusjon, og tror den nye generasjonen ser at de ikke har noen framtid.

– Jeg håper på revolusjon. Jeg tror ikke det er noen vei tilbake nå.

Det sier en iransk kvinne til Dagsavisen. Hun uttaler seg anonymt, for selv om hun bor og studerer i Norge, bor store deler av familien hennes og venner fortsatt i Iran. Dagsavisen kjenner identiteten hennes, og i denne saken vil hun bli omtalt som «Maryam».

«Maryam» bor og studerer i Oslo, men følger protestene i hjemlandet tett, blant annet ved hjelp av sosiale medier.

I over 100 dager har tusenvis av mennesker i Iran demonstrert mot regimet. Protestene, som ble utløst av dødsfallet til kurdisk-iranske Mahsa Amini i politiets varetekt 16. september, har blitt møtt med brutal maktbruk fra sikkerhetsstyrkenes side. Ifølge rettighetsgrupper er flere enn 500 mennesker drept i løpet av protestene, blant dem flere barn, og over 19.000 personer er pågrepet.

Politi og sikkerhetsstyrker anklages for vold, tortur, voldtekt og andre seksuelle overgrep mot demonstranter.

Flere av demonstrantene står tiltalt for forbrytelser som kan straffes med døden. Fire unge menn er så langt henrettet. To av dem ble henrettet ved henging lørdag, og ifølge FN ble de tvunget til å tilstå. De to ble funnet skyldig i å ha drept et medlem av landets sikkerhetsstyrker under protestene. En rekke land, deriblant Norge, har fordømt henrettelsene. FNs menneskerettskontor har slått fast at henrettelsene skjedde etter «urettferdige rettssaker basert på framtvungne tilståelser».

– Vi ber Iran innstendig om å stanse alle henrettelser, tvitret FNs menneskerettskontor.

Kvinner og unge

Mahsa Amini døde tre dager etter at hun ble stoppet på gata av det såkalte moralpolitiet, angivelig fordi de mente at hun ikke hadde dekket til håret sitt godt nok. Slagordene «kvinne, liv, frihet» har siden da runget gjennom gatene både i Iran og i støttemarkeringer i andre land.

«Maryam» tror at regimet på et punkt kanskje ville prøve å tilpasse seg til folkets ønsker, bare for å redde ansikt. Men nå har det gått lenger. Det er skummelt, mener hun. Hvis regimet faller, håper hun at fengslede politikere og andre opposisjonelle kan stake ut en ny regjering, for å unngå kaos. Så vil det være opp til folket å bestemme hva som skal skje videre.

– I lang tid har de skapt en frykt i oss for å unngå at vi starter en ny revolusjon. Grunntanken min er at revolusjoner aldri virker. Du kan ikke rive noe ned og bygge noe nytt over natta. Jeg har alltid trodd på reform. Men nå setter de en stopper for det på alle områder.

Dette er ikke første gang iranere har demonstrert mot regimet, men ikke siden den islamske revolusjonen i 1979 har protester vart så lenge som nå. Tidligere har det ofte vært enkeltgrupper med individuelle krav som har tatt til gatene, men det som skjer nå kjennetegnes av et felles krav om mer dyptgripende forandringer og avvikling av den islamske republikken slik vi kjenner den, sa forsker Kjetil Selvik ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) til Dagsavisen i oktober i fjor.

En motorsykkel brenner underveis i en protest i Teheran etter Mahsa Aminis dødsfall i september.

Selvik, som har Iran som et av sine ekspertområder, forklarte da at det har bygd seg opp en misnøye over lang tid blant mange iranere.

«Maryam» var usikker på om det at de pågående protestene er lederløse – de har blitt drevet fram av flere grupper rundt i landet, ville skape trøbbel.

– Nå tenker jeg heller at det er folkets revolusjon. Det er ikke en bestemt bevegelse, og det er kanskje ikke dumt. Det øyeblikket det blir splittet, vil jeg ta et steg tilbake. Men jeg tror bevegelsen er sterk denne gangen. Det er ikke bare kurdere som demonstrerer, selv om ei kurdisk jente ble drept.

– De er sprø

Protestene de siste månedene skiller seg fra tidligere, skriver BBC. Folk på tvers av samfunnslag og etniske grupperinger har deltatt, og kvinner har ledet an. Det samme har Irans generasjon z, altså unge som er født fra slutten av 1990-tallet til starten på 2010-tallet. På tampen av fjoråret etablerte det seg en trend som omtales som «turban-kasting». Demonstranter sniker seg opp bak sjiamuslimske lærde, slår av dem turbanen og løper sin vei.

En 16 år gammel gutt, Arshia Emamgholizadeh, ble pågrepet av politiet og anklaget for turban-kasting i november i fjor. Etter ti dager ble han sluppet fri. To dager seinere tok han sitt eget liv. Familien mener måten han ble behandlet på i fengselet, var årsaken, ifølge BBC.

Det er den nye generasjonen, svarer «Maryam» på spørsmål om hvorfor hun tror det virkelig eksploderte i Iran nå.

– De er sprø. De er så bra. Jeg er litt midt mellom generasjoner, men disse ungdommene er noen år yngre enn meg. Sannheten er at de har en enda mørkere framtid enn vi hadde.

«Maryam» har alltid tenkt at så lenge hun bare jobbet hardt nok og fikk gode nok karakterer, hadde hun muligheten til å komme seg ut av hjemlandet.

– Jeg hadde en fluktplan. Jeg hadde håp. De har ikke noe håp.

– Ingen vei ut

For «Maryam» handlet det ikke om å forlate Iran for enhver pris. I Norge fant hun studieprogrammet hun var interessert i. Samtidig har det for mange iranske studenter blitt vanskeligere å få visum for å studere i utlandet de siste årene. For hvert år som gikk, så «Maryam» og medstudentene at kravene for å studere i utlandet ble stadig høyere.

– Så det er ingen vei ut. Denne nye generasjonen ser det. Raskere enn hva vi gjorde.

Internett spiller også en viktig rolle, mener hun.

– Fra skoletida husker jeg at jeg var redd for alt. Jeg var redd for å få kjeft hvis neglene var for lange, hvis håret mitt syntes. Denne generasjonen har vokst opp med tiktok. De lager tiktoker hjemmefra; de synger, de danser. Kanskje de ikke vet konsekvensene av hva de gjør, men jeg tror de ikke ser en framtid.

– Hvis noe skjer, er det vår feil

Å sitte i Norge og se på det som skjer i hjemlandet har ikke vært lett for «Maryam». Hun har følt på mye hjelpeløshet og sinne, men også skyld. Og selv om hun ikke er i Iran, føles det samtidig som om hun er det.

– Den første måneden var jeg anspent hele tida. Jeg var veldig hissig, og kunne fort bli veldig trist. Det tok meg to måneder å klare å balansere sorgen, minnene, kampen og traumene som kom tilbake, og livet mitt. Og å av og til klare å ha det gøy, uten å bli slått i bakken av det som skjer.

I helgen ble en av fetterne hennes pågrepet mens han demonstrerte, forteller «Maryam». Han ble løslatt etter under én dag, men ifølge «Maryam» ble han slått og latterliggjort mens han var i varetekt.

«Maryam» mener det iranske samfunnet lever med et slags kollektivt sosialt traume. De har hele tida vært under en form for press og har blitt vant til det. Det gjelder særlig iranske kvinner.

– Vi har alltid dette presset på oss. Hvis noe skjer, er det vår feil. Noen ganger spør du kanskje også deg selv om det faktisk var din feil. Du blir usikker.

Mange av dem som opprettholder dette presset myndiggjøres av islamsk lov og tankegangen om at det er guds ønske, sier hun. Selv om «Maryams» foreldre beskyttet henne, måtte hun fortsatt ut eller på skolen. Moren kunne henne bruke hijab bestemte steder, eller si hva hun ikke måtte snakke om.

– Hun mente det snilt, men nå krangler jeg med henne om at det var traumatiserende. Samtidig skjønner jeg henne. Hvis hun ikke hadde sagt det, kunne en eller annen skjeggete mann på gata gjort det.

En jente går ute uten å dekke til håret sitt i Teheran lørdag 7. januar. I løpet av protestene har folk brent hijaber, lagt ut bideoer av at de klipper håret sitt eller gått ut på gata uten å dekke seg til, tross reglene i Iran.

Moralpolitiet og regler

I desember kom det meldinger om at det såkalte moralpolitiet angivelig skulle legges ned. Påstanden ble raskt møtt med skepsis både i Iran og resten av verden. «Maryam» trodde aldri på det, og sier det var først da hun så nyheten omtalt i vestlige medier at hun bet seg merke i det.

– Det var så åpenbart en løgn og tull at ingen av oss brydde oss om det. Det er bare for å prøve å roe ned folk.

Selv har hun aldri blitt stoppet av moralpolitiet, men hun har mange historier om hva som kunne skje; ydmykelser, nedlatenhet og maktbruk. Moralpolitiet var hatet blant mange iranere også før Aminis død, sier «Maryam».

Hun mener samtidig at et større problem enn moralpolitiet i seg selv, er regelen om at kvinner må bære hijab. Så lenge den eksisterer, betyr det at alle som ikke dekker til håret bryter reglene.

Anklager om voldtekter og tortur

I forbindelse med protestene har iranske myndigheter lagt store begrensninger på tilgangen til internett, dissidenter er fengslet og de har stengt ned landet for utenlandske journalister.

En video fra statlig iransk TV IRINN viser rettssaken mot Mohammad Mahdi Karami og Seyyed Mohammad Hosseini. Lørdag ble de to mennene henrettet.

Til og med 3. januar er minst 83 journalister pågrepet siden protestene startet i september, ifølge organisasjonen Committee to Protect Journalists’ (CPJ) kontor i Midtøsten og Nord-Afrika. I desember offentliggjorde avisa Sharg ei liste på nesten 40 journalister og fotografer som er pågrepet i forbindelse med demonstrasjonene.

Det iranske regimet mener det er USA og allierte land, samt opposisjonsgrupper med base i utlandet, som står bak uroen. Iranske myndigheter har beskrevet demonstrasjonene som «opprør», og sier at hundrevis er drept i uroen, blant dem medlemmer av sikkerhetsstyrkene.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Mer fra Dagsavisen