Protestene fortsetter i Iran: – Sier mye om hvor innbitt motstanden mot regimet har blitt

– Det er helt klart en bevegelse som har revolusjonære mål. De har en veldig klar ambisjon om å endre maktstrukturen i Iran, sier forsker Kjetil Selvik ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) til Dagsavisen.

De omfattende protestene i Iran er inne i sin fjerde uke, etter at de ble utløst av dødsfallet til den 22 år gamle kurdiske kvinnen Mahsa Amini 16. september. Amini døde tre dager etter at hun ble stanset på gata av det iranske moralpolitiet, angivelig fordi de mente at hun ikke hadde dekket til håret sitt godt nok. Ifølge øyenvitner hadde hun blitt banket opp av politifolkene. Politiet har hevdet at hun døde av et hjerteinfarkt, men familien til 22-åringen har avvist at hun hadde hjerteproblemer.

I tida etter har rasende iranere demonstrert mot regimet i Teheran og i flere andre byer.

Demonstrantene er møtt med brutal maktbruk fra sikkerhetsstyrkenes side, og ifølge den Oslo-baserte eksilgruppa Iran Human Rights er minst 201 mennesker drept siden protestene brøt ut. Onsdag var det varslet nye, store demonstrasjoner mot regimet.

Voksende misnøye

Dette er ikke første gang iranere har demonstrert mot regimet. Tidligere har det ofte vært enkeltgrupper med individuelle krav som har tatt til gatene, men det som skjer nå kjennetegnes av et felles krav om mer dyptgripende forandringer og avvikling av den islamske republikken slik vi kjenner den, sier Selvik.

– Det er tydelig at disse protestene ble utløst av et mer politisk spørsmål fra dag én, siden det handlet om kvinners situasjon og rett til å bestemme over hva de har på seg og ikke. Det er en revolusjonær bevegelse, men hvorvidt det blir en revolusjon er for tidlig å si.

Selvik, som har Iran som et av sine ekspertområder, forklarer at det har bygd seg opp en misnøye over lang tid blant mange iranere. De føler at staten ikke leverer det de kan forvente av den, samtidig som det er økende korrupsjon og en følelse av at ting går i feil retning. Misnøyen har ligget der og ventet på å bli utløst, sier han.

– Når sosiale medier flommer over av videoer som viser at man demonstrerer her og der, blir det mye enklere for nye aktører å slutte seg til. Hvis man kan være en av mange kan det oppleves som om risikoen er litt mindre, og de opplever å være en del av en bevegelse de har hatt lyst til å bidra til lenge.

[ Mener demonstrasjonene i Iran har skapt en kvinnerevolusjon ]

Stor risiko

Selvik er samtidig klar på at demonstrantene løper en veldig stor risiko.

– Du risikerer å bli skutt, å bli anholdt og torturert, og å få veldig lang fengselsstraff. Dette oppleves som en eksistensiell trussel for myndighetene, som omtaler demonstrantene som fiender av nasjonen. De vil ikke vise mye nåde overfor dem de anholder.

Behandlingen av enkeltpersoner, som Mahsa Amini, har utløst mye av sinnet vi nå ser, sier Selvik. Også dødsfallene til to andre jenter, 16 år gamle Sarina Esmailzadeh, som ble banket opp under en demonstrasjon, og 17 år gamle Nika Shakarami, som skal ha blitt torturert og drept av iranske sikkerhetsstyrker, har skapt enormt engasjement.

– Alle er klar over denne faren og hva som kan skje, men det er nettopp sinnet mot den behandlingen, og følelsen av at nå må de sette ned foten, som gjør at de samtidig er villige til å ta den risikoen, sier Selvik om demonstrantene.

Protestene har utviklet seg til en kamp for frihet, skriver den eksiliranske forfatteren Kamin Mohammadi i The Guardian. Den brutale behandlingen av Amini, og flere andre unge kvinner, var gnisten som tente raseriet, skriver hun. Men den virkelige temperaturen bak bevegelsen skyldes tiår med undertrykkelse, fortsetter Mohammadi. Hun trekker fram at iranske kvinner mange ganger tidligere har krevd sin frihet, også rett etter den islamske revolusjonen i 1979.

Iranske myndigheters kamp mot «dårlig hijab» begynte samtidig som revolusjonen, hvor et av hovedmålene var å få kvinner til å kle seg mer «sømmelig».

[ Organiserer støttemarkering for iranske kvinner: – Jeg fikk litt håp ]

– Effektive måter å stoppe et opprør

Tidligere har iranske myndigheter typisk klart å slå ned på omfattende protester i løpet av noen uker. At vi nå er inne i fjerde uke med demonstrasjoner, er overraskende, sier Selvik.

Sikkerhetsstyrkene slår hardt ned på demonstrasjoner i Kurdistan-provinsen vest i Iran, advarte rettighetsgrupper tidligere denne uka. Sikkerhetsstyrker i provinshovedstaden Sanandaj har ifølge Amnesty International skutt med tåregass, blant annet inn i hjemmene til folk, skriver The Guardian. En kvinnelig demonstrant hevder overfor avisa at det foregår en massakre i byen og at den iranske Revolusjonsgarden står bak.

De pågående protestene har særlig vært intense i Sanandaj i Kurdistan, Aminis hjemregion. New York-baserte Center for Human Rights in Iran frykter at det kan gå samme vei i provinsen Sistan og Balutsjistan i sørøst. Ifølge aktivister har flere enn 90 mennesker blitt drept her siden 30. september.

– Når protestene fortsetter tross det er det veldig overraskende. Det sier mye om hvor innbitt motstanden mot regimet har blitt. Og det sier kanskje noe om at folk frykter at hvis ikke de får til endringer nå, så vil de bare bli enda vanskeligere ved neste anledning, sier Selvik.

Han synes det er vanskelig å si hvordan det vil ende, og trekker fram to ting: Myndighetenes strategi nå, som ser ut til å være å slå hardt ned på de ivrigste demonstrantene, i tillegg til å skyte med skarpt når situasjonen blir tilspisset.

– Jeg tror det er effektive måter å stoppe et opprør på. Hvis regimet ikke har noen begrensninger, tror jeg at de vil ende med å slå ned opprøret. Men det er også et stort hvis, sier Selvik og forklarer:

– Det er ikke sikkert at regimets tilgang til å utøve den typen voldsmakt, særlig å skyte med skarpt i gatene, er ubegrenset. Det som vil ha stor betydning er hvis man begynner å se at sikkerhetsstyrkene nekter å adlyde i den typen situasjoner. Noe annet er i hvor stor grad det sprer seg fra demonstrasjoner i gatene, til streiker som lammer økonomien i stor grad. Det var veldig viktig i revolusjonen i 1979.

[ Hvem kan ta over etter Putin? Her får du svar ]

Neste steg: streiker

I en ny utvikling mandag denne uka sluttet arbeidere i Irans oljeindustri seg til protestene. Bilder fra Twitter viser det som skal være arbeidere som blokkerer veien til et anlegg i Assaluyeh ved kysten av Persia-gulfen. De ropte «død over diktatoren», skriver The Guardian. En regional tjenestemann sier at arbeiderne demonstrerte over lønn, og ikke Aminis dødsfall. Den 23 år gamle kona til en oljearbeider sier til avisa at situasjonen i byen er bekymringsverdig, og forteller at hun ikke får tak i mannen sin. Kvinnen har tidligere brent hijaben sin i protest mot Aminis død.

– Vi skal kaste ut regimet gjennom vår fortsatte kamp denne gangen, sier hun.

Iran har verdens fjerde største reserver av råolje og landets økonomi er avhengig av industrien. Streiker blant oljearbeidere var en viktig grunn til at revolusjonen i 1979 gikk som den gjorde. Hvis uroen fortsetter og brer om seg til nye områder, og særlig hvis energisektoren slutter seg til, vil regimet ugjenkallelig være i trøbbel, sier Fatemeh Aman ved Washington-baserte Middle East Institute.

Selvik på Nupi sier det er klart at vi kan koble oljearbeidernes streik til protestene etter Aminis dødsfall.

– Hvis det utvikler seg og regimet ikke klarer å stoppe det, vil det også gjøre at regimets utsikter ser enda mørkere ut.

Iranske myndigheter har lagt skylden for uroen og voldsbruken på en rekke aktører, og har anklaget blant andre USA og Israel for å nøre opp under protestene. De har også skyldt på iranere i utlandet. Flere av Irans ledere deltok tidligere i oktober i et krisemøte der protestene var tema.

[ Iranske ledere holdt krisemøte etter Mahsa Aminis dødsfall ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen