Politikk

Den mektige olje-alliansen som folk knapt har hørt om

Nær sagt alle partier mener klimakrisen er den viktigste saken som må løses. Men i oljepolitikken møter miljøpartiene veggen, uavhengig av om det er Ap eller Høyre som har statsministeren. Hvilke krefter er det de kjemper imot?

Sola skinner gjennom et hull i skydekket og lager en fin sirkel av lys på havoverflaten i Nordsjøen, like ved Oseberg Feltsenter, en oljeplattform operert av Statoil. I bakgrunnen plattformen Oseberg Sør.

«Jeg skjønner hva du sier, men du vet like godt som meg at denne saken allerede er tapt.»

Det var beskjeden Ketil Raknes fikk da han ymtet frampå at han ikke syntes det var en god idé at daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) skulle gå ut før NHOs årskonferanse i 2013 og lekke at Norge skulle åpne for oljeboring rundt Jan Mayen. Raknes var statssekretær i Miljøverndepartementet, og da regjeringskollegaen fra Statsministerens kontor ringte denne januardagen, skjønte den tidligere SV-politikeren at det var nytteløst å kjempe mot overmakten.

Det var ikke åpningen av områdene rundt Jan Mayen som bekymret SV mest på denne tida. Den store oljekampen sto om Barentshavet sørøst – et areal på 44.000 kvadratkilometer. SV kjempet imot, men tapte så det sang mot regjeringspartnerne Ap og Sp. Oljebransjen kunne juble: For første gang på over 20 år skulle det åpnes nye områder på norsk sokkel.

SV og Raknes kjempet ikke bare mot Ap og Sp i oljespørsmålet. For bak Ap sto mektige LO-ledere og presset på. Det samme gjorde NHO og en samlet oljebransje.

I Norge har de største aktørene i arbeidslivet, næringslivet og oljebransjen samlet seg i en allianse. Denne alliansen kalles KonKraft, som står for Konkurransekraft på norsk sokkel. Alliansen eller samarbeidsarenaen som de kaller seg selv, har vært aktiv siden begynnelsen av 2000-tallet. Men selv om KonKraft har holdt på i 20 år, har folk flest knapt hørt om den.

Rådet er Konkrafts øverste organ, og i rådet sitter LO-toppene, NHO-sjefen og direktøren i Norsk olje og gass. Equinor og de største selskapene innenfor olje- og gassnæringen er også tungt representert i dette rådet. På hjemmesiden til KonKraft står det at de skal være «en premissleverandør for nasjonale strategier for petroleumssektoren og arbeide for å opprettholde norsk sokkels konkurranseevne».

LO-leder Peggy Hessen Følsvik beskriver KonKraft som et partssamarbeid, der partene forsøker å finne løsninger for oljesektoren som de mener er til det beste for arbeidstakerne, bedriftene og landet.

Raknes kaller det Norges mektigste lobbyallianse.

– KonKraft er den samlede lobbyarmen til hele den norske oljeindustrien. Det er der de koordinerer og samler alle kreftene sine, som de også bruker strategisk hver for seg. Det viktige er at dette ikke bare er en allianse mellom arbeidsgiverne, men også med fagbevegelsen. Det er en slags storallianse mellom LO- og NHO-systemet, sier Raknes og legger til:

– Alle som har en minimumsinnsikt i norsk politikk, vet at hvis NHO og LO er enige om noe, så er det nesten umulig for enhver regjering å stå imot det. Det er en gigantisk vrangforestilling at det er de politiske partiene som går rundt og bestemmer alt mulig. I mange tilfeller er interesseorganisasjonene sterkere enn de politiske partiene.

Ketil Raknes, høyskolelektor ved Høyskolen Kristiania.

Raknes er i dag høyskolelektor ved Høyskolen Kristiania og ekspert på lobbyisme. De siste årene har han flere ganger satt et kritisk søkelys på oljelobbyens makt. Debatten om hvor stor innflytelse aktørene i oljebransjen har over politikken, tok fyr i 2020 da Stortinget med Ap, Sp og Frp i spissen vedtok det Dagens Næringsliv på lederplass beskrev som «en helt uforståelig gunstig skattepakke» til oljenæringen.

Pakken ble langt bedre enn det regjeringen først hadde foreslått og inneholdt skattebetingelser som var så gode at prosjekter som i utgangspunktet var ulønnsomme for samfunnet, kunne bli lønnsomme for oljeselskapene. Hele målet med skattepakken var å sikre at aktiviteten på norsk sokkel ikke skulle gå ned. Miljøpartiene protesterte høylytt og mente det var hårreisende at staten skulle subsidiere oljenæringen enda mer i en tid hvor det stadig settes temperaturrekorder og alle snakker om grønn omstilling.

Da regjeringen og finanskomiteen på Stortinget jobbet med pakken til oljenæringen, var det hyppig møtevirksomhet mellom aktørene som samarbeider gjennom KonKraft. Omtrent samtidig som koronapandemien brøt ut og Norge stengte ned, kollapset oljeprisen. Den var så lav at knapt noen utbyggingsprosjekter ville være lønnsomme. Med Kjell Inge Røkkes industrikonglomerat Aker i spissen, ble det slått full alarm. Øyvind Eriksen, konsernsjef i Aker, advarte mot at verftene kunne bli stående uten arbeid om ikke noe ble gjort. Han advarte også mot en utvikling som kunne sette den grønne omstillingen tilbake. Tillitsvalgte ved verftene var også ute i mediene. De kunne fortelle at de fryktet for jobbene sine og at lokalsamfunn skjelver.

Med god hjelp fra advokatfirmaet BAHR, fikk Aker BP utformet et forslag om umiddelbare skattereduksjoner. KonKraft, LO og NHO stilte seg bak kravene og krisebeskrivelsene.

Raknes mener det som skjedde er et skoleeksempel på en vellykket lobbykampanje.

Det karbonindustrielle kompleks

Rett før pakken ble vedtatt i Stortinget, skrev Raknes en kronikk i Aftenposten med tittelen «Det karbonindustrielle kompleks». I kronikken viste han til den amerikanske statsviteren Matto Mildenberger, som nylig hadde gitt ut boka «Carbon Captured: How Business and Labor Control Climate Politics».

I boka ser Mildenberger på hvorfor land som Norge sliter med å vedta effektive miljøtiltak som får klimagassutslippene ned. Ifølge Mildenberger er svaret «den doble representasjonen til karbonforurenserne». Amerikaneren skriver i detalj om de tette historiske båndene mellom Ap og LO på den ene siden og næringslivsinteressene og Høyre på den andre. Mildenberger mener disse tette båndene mellom styringspartiene og oljenæringens interesseorganisasjoner, er hovedårsaken til at et land som Norge ikke har klart å gjennomføre kraftfulle miljøtiltak som får utslippene nok ned.

Saken fortsetter under videoen

Problemet slik han ser det, er at arbeidsgiver- og arbeidstakersiden har sammenfallende interesser når det gjelder olje- og gassindustrien – at alle partene rundt bordet ønsker å bevare det bestående. Han stiller derfor spørsmålstegn ved om den norske modellen kan innfri på klimaområdet.

– Dere trenger for det første helt andre grupper representert rundt forhandlingsbordet. Blant annet for å utfordre en del fastlåste perspektiver. Som at norsk olje er «renere» enn alternativene, uttalte Mildenberger til Energi og klima.

Les flere reportasjer

Raknes mener Mildenberger har helt rett. I kronikken skrev den tidligere SV-politikeren at det alltid har vært «en hobby for spesielt interesserte» å være miljøverner i norske regjeringer:

«Man kan få gjort mye fornuftig på klassisk naturvern som nasjonalparker og artsmangfold, men når det gjelder den viktigste kampen om å redusere Norges CO₂-utslipp, er det bare å skalke lukene og vente til man blir overkjørt av det karbonindustrielle kompleks.»

Med det karbonindustrielle kompleks mener Raknes alliansen av partier og interesseorganisasjoner som til sammen utgjør «en slags beskyttende dyne rundt norsk oljeindustri».

– Kjernen i det norske karbonindustrielle komplekset er Ap, LO, Høyre og NHO. Så lenge disse holder sammen, vil oljeindustrien stort sett få det som den vil på norsk sokkel, sier Raknes, som understreker at KonKraft ikke gjør noe galt.

– De er ekstremt gode lobbyister som bruker makten sin for å få det som de vil. Hvorvidt den innflytelsen er rimelig og i tråd med Norges langsiktige interesser, er et politisk spørsmål som må løses på Stortinget.

– En perfekt storm

Historiker Helge Ryggvik har skrevet en rekke bøker om oljenæringen og det oljeindustrielle kompleks. Nylig ga han ut boka «På kanten», som kan leses som et 500 siders langt argument for hvorfor han mener tida nå er inne for å sette strek for mer oljevirksomhet i nord.

Når Ryggvik skal forklare det oljeindustrielle kompleks, viser han til at oljenæringen har vært den dominerende industrien i Norge igjennom flere tiår – et teknologisk system med en så stor kraft at bevegelsen er vanskelig å stoppe uten kraftige motkrefter. Han vil ikke beskrive det som et system med all makt, men et system som får mer makt enn de fortjener.

– De kan vinne fram selv når det ikke er lønnsomt, sier Ryggvik med klar henvisning til skattepakken som ble vedtatt i 2020.

Helge Ryggvik, ved Universitetet i Oslo. Blindern.

I boka beskriver han i detalj om hvordan aktørene lyktes med å få med seg Stortinget på de gunstige skattebetingelsene. Han mener det er verdt å merke seg at Høyre var mer skeptisk enn Ap. I boka skriver han at lederne og de tillitsvalgte i LO-forbundene var de mest effektive talspersonene for skattepakken.

Ryggvik mener situasjonen for oljeindustrien der og da ikke var så akutt som aktørene i bransjen ville ha det til, i hvert fall ikke sammenlignet med krisen i andre næringer. At oljebransjen fikk så stort gjennomslag, mener han også skyldes den politiske situasjonen på Stortinget. Han viser til at Sp de siste årene har endret seg og at partiet nå konkurrerer med Frp og Ap om å fremstille seg som det partiet som tar mest hensyn til oljeleverandørindustrien i distriktene. I boka skriver han: «I og med at de tre partiene til sammen hadde et flertall, fremsto plutselig koronakrisen som en ‘perfekt storm’ for oljelobbyen.»

Men historikeren mener det også er andre årsaker til at pakken ble så god som den ble.

– Jeg mener det også er et sterkt politisk element her. Noe av det vi så med skattepakken, var også et politisk driv som går ut over det rent forretningsmessige og hva som er lønnsomt. Det handler om å legge til rette for oljeaktivitet i nordområdene, om politiske grupperinger som har drevet denne saken fram. Det oljeindustrielle kompleks omfatter også deler av statsapparatet, som har en egeninteresse av at sektoren fortsetter å ekspandere, sier Ryggvik.

– Bildet har ikke endret seg

Det er nå mange år siden Ketil Raknes selv satt i regjeringsapparatet og fikk kjenne på hva slags krefter miljøpartiene kjemper imot, men han mener situasjonen er den samme i dag.

– Partiene som har som mål å forhindre at norsk oljeindustri når sine mål, vil tape – og det bildet har ikke endret seg.

Etter stortingsvalget var han derfor overbevist om at SV, som gikk til valg på å stanse all ny leting etter olje og gass, ville tape den kampen.

SV var ikke alene om å gå inn for letestans på norsk sokkel. Venstre, MDG og Rødt gikk også til valg på det. En stund virket det som Ap var på glid i dette spørsmålet. Før sommeren skrev Dagbladet at uavhengige kilder hadde fortalt dem at Ap så for seg at SV ville få gjennomslag for at knapt noen nye oljefelt skulle åpnes.

I august kom den svært dystre rapporten til FNs klimapanel, og debatten om oljeleting fortsatte med full styrke. En snau uke før valget, uttalte Ap-leder Jonas Gahr Støre til NRK at det ikke blir store leteoperasjoner på norsk sokkel. Mange tolket utsagnet som at Ap var villige til å inngå et kompromiss i spørsmålet om letestans – at det for eksempel kunne bli aktuelt å bare åpne for leting i såkalt modne områder, der det er infrastruktur og olje- og gassvirksomhet fra før.

Men Raknes skulle få rett. Etter valget ble det mer og mer klart at SV ikke ville få gjennomslag for kravet om letestans og at det heller ikke ville bli noe kompromiss. Fellesforbundets leder Jørn Eggum, som både sitter i Aps sentralstyre og i rådet til KonKraft, uttalte til Dagbladet at SV ikke har greie på oljepolitikk og at partiet ikke ville innkassere noen seier. Fellesforbundet er Norges største forbund i privat sektor, og mange av medlemmene jobber i industrien og oljesektoren. Til Dagsavisen sa Eggum at «Jonas er på linje med oss om at vi skal utvikle, ikke avvikle».

Oljeslaget i Hurdal

Det hører med til historien at Ap og Fellesforbundet ikke alltid har vært på linje i oljepolitikken. I 2019 ble det et voldsomt rabalder da Ap sa nei til å konsekvensutrede Lofoten, Vesterålen og Senja for olje- og gassvirksomhet. Eggum uttalte at han var «jævla skuffet», og mange av Fellesforbundets medlemmer meldte seg ut av Ap i protest. Det endte med at Støre og Eggum inngikk en formell avtale om tettere samarbeid, med årlige dialogmøter der de skulle diskutere saker som Fellesforbundets medlemmer er opptatt av.

Leder i Fellesforbundet Jørn Eggum (t.v.) og leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre signerer en samarbeidsavtale om at det skal ha dialogmøter. Det skjedde etter at Ap sa nei til konsekvensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja i 2019.

Støre hadde også tidligere fått kjenne på hva slags reaksjoner en Ap-leder kan vente seg om noe blir sagt som kan tolkes som at oljeaktiviteten skal ned. Raknes og tidligere miljøvernminister Bård Vegar Solhjell (SV), har skrevet om dette i lobbyhåndboka «Jakta på makta». Rett etter at Støre ble partileder i 2014, snakket han til ungdommen på AUFs sommerleir og sa: «Vi kan ikke være uberørt av budskapet om at to tredeler av oljen må bli liggende». Dette utsagnet var nok til å utløse et ras av voldsomme reaksjoner.

Både bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass og Tord Lien (Frp), daværende olje- og energiminister, mente Støre var en trussel mot norsk oljeindustri. Fra LO-forbundene kom det også kraftige reaksjoner. Etter utallige runder med verbal juling, skrev Støre en kronikk i Aftenposten, der han understreket at «Ap vil videreføre 40 års politikk ved å legge til rette for et stabilt og høyt aktivitetsnivå på sokkelen». Etter at kronikken sto på trykk, kunne VG melde at det hadde vært kontakt mellom LO og Støre før den ble skrevet. En i LO-systemet uttalte følgende til VG: – Kronikken reddet oss. Vi er svært glade for at kronikken ble slik den ble.

Før sonderingene startet på Hurdalssjøen hotell, hadde KonKraft samlet seg om seks punkter med krav som de spilte inn til partiene som skulle forhandle. Det første punktet var: «Sikre tilgang til attraktivt areal». Punkt to: «Sikre forutsigbare og lønnsomme rammebetingelser som sikrer høy aktivitet og et bredt aktørbilde på sokkelen».

Under sonderingene meldte flere medier at det var oljepolitikken som skapte størst splid mellom partilederne. Ap og Sp rikket seg ikke, og SV forlot som kjent hotellet før de reelle regjeringsforhandlingene startet.

Audun Lysbakken og SV dro fra Hurdalssjøen hotell etter noen dager med sonderinger. En viktig årsak til det, var at de ikke kom noen vei i klima- og oljepolitikken.

I regjeringsplattformen til Ap og Sp står det skrevet at olje- og gassnæringen skal utvikles, ikke avvikles og at «regjeringen vil legge til rette for fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel».

Raknes mener det som står i plattformen, er som å lese kravene som kom fra KonKraft før sonderingene startet.

– Støre vet at han ikke kan gå lenger enn lederen i Fellesforbundet, ergo KonKraft. Ap kan aldri bli grønt så lenge LO ikke ønsker det.

Den norske modellen

Selv om det er uenighet innad i LO om både olje- og klimapolitikken, mener Raknes det alltid vil være forbundene som representerer oljearbeiderne som blir lyttet til på dette området.

– LO har visse prinsipper du ikke tukler med. Hvert forbund rår over sitt domene. I oljepolitikken har Industri og Energi og Fellesforbundet det avgjørende ordet. Hvis den grønne delen av LO begynner å tukle med de standpunktene, risikerer man at LO går i oppløsning, sier Raknes.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik er ikke helt enig i den beskrivelsen.

– Selvsagt er det sånn at LO-fellesskapet lytter ekstra nøye til dem som har skoene på. Hva slags syn forbundene som er direkte berørt har i ulike saker, har naturligvis en stor betydning for LO-familien som helhet, sier Følsvik og legger til:

– Hva Jernbaneforbundet mener om jernbanen, hvordan våre medlemmer i Handel og kontor stiller seg til søndagsåpne butikker eller hva slags syn Fellesforbundet og Industri Energi har på norsk industri, tillegges selvsagt en betydelig vekt. Men til syvende og sist bestemmes politikken av LO-kongressen. Det er der de brede kompromissene vedtas. Der vil det alltid være uenighet, også når det dreier seg om olje.

Hun ble valgt til ny LO-leder etter at Hans-Christian Gabrielsen brått gikk bort i mars i år. Følsvik understreker at hun bare har vært med på ett møte i KonKraft og derfor ikke kan si så mye om hva de diskuterer, men hun vil ikke være med på at det er en lobbyallianse.

– Det var ikke miljøpartiene som ble de store valgvinnerne. Hva som er grunnen til at de taper i oljepolitikken, kan være så mangt. Men det er ikke KonKraft som vinner valg.

På spørsmål om hvor stor makt hun mener interesseorganisasjonene har i oljepolitikken, svarer hun:

– Jeg vil svare med å si at arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner generelt har stor makt, og det gjelder spesielt LO og NHO. Det ligger i trepartssamarbeidet og arbeidslivsmodellen. Det tenker jeg er bra. Det er veldig mye takket være denne modellen at vi har greid å bygge velferden i Norge. Målet vårt er først og fremst å skape arbeidsplasser. Det er det vi er opptatt av hele tiden.

Peggy Hessen Følsvik, Leangkollen hotell,  19. november 2021.

Følsvik mener det er helt feil at LO er en klimabrems. Hun viser blant annet til at tidligere LO-leder Gabrielsen jobbet hardt for at olje- og gassnæringen skulle sette et mål om nullutslipp fra produksjonen i 2050, et mål også partene i KonKraft har samlet seg om.

– Vi jobber tett med industrien når vi skal inn i det grønne skiftet. Vi har blant annet laget en plattform sammen med NHO, der vi peker på noen næringer som vi mener det blir viktig å satse på. LO kommer til å være en viktig premissleverandør for utviklingen av et bærekraftig næringsliv og samfunn framover. Det er våre medlemmer som skal løse klimakrisa, og det jobber de med hver eneste dag, sier Følsvik.

Rett før oljeskattepakken ble vedtatt midt i koronakrisen i fjor sommer, gikk en rekke samfunnsøkonomer ut og advarte mot at subsidier til oljenæringen ikke gir omstilling. Nylig uttalte samfunnsøkonom Diderik Lund til NTB at investeringsboomen man nå ser på norsk sokkel, skyldes den gunstige oljeskattepakken.

Følsvik mener pakken var helt nødvendig.

– For LO var det viktigste under hele koronakrisen å sikre tryggheten og inntekten til folk. Mange av verftene ville stått med tomme ordrebøker om vi ikke hadde fått den på plass. Jeg mener virkningen har vært etter hensikten. Målet var å sikre arbeidsplasser, sier LO-lederen.

NHO mener i likhet med LO at partssamarbeidet er viktig for å få til en kraftfull omstilling mot mer fornybar energi.

– Det å ha god dialog mellom ulike bransjer, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden og myndighetene, er helt avgjørende om vi skal lykkes med en slik omstillingsprosess, sier Per Øyvind Langeland, avdelingsdirektør for næringspolitikk i NHO.

Han mener Raknes har rett i at politikk blir viktig for den store omstillingen næringslivet må igjennom. Men:

– Jeg kjøper ikke premisset om at miljøpartiene er bedre til å definere klimaløsninger enn de andre partiene.

Langeland påpeker at det finnes flere lignende allianser som KonKraft. For eksempel Maritimt forum, der arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i den maritime næringen samarbeider.

– Det kommer til å bli mer av slike forum. Energi- og klimaomstillingen går på tvers av etablerte bransjer. Det handler om å finne ut av hvordan ulike næringer kan møtes. LO og NHO er med på å løfte kunnskapen og bygge ned barrierer som er nødvendig for å få omstillingen i gang, sier Langeland.

Han er enig med LO-lederen i at oljeskattepakken var nødvendig.

– Mange har glemt den krevende situasjonen man sto i – det kom mange signaler om store nedbemanninger. Rystad-rapporten viste at pakken fungerte etter hensikten, den sikret aktivitet og har ikke minst bidratt til at olje- og gassnæringen og leverandørindustrien har fått mer kraft i det grønne skiftet.

Bindingen mellom Ap og LO

Selv om nær sagt alle partier i dag sier at klimakrisen er den viktigste saken som politikerne må løse, ser Raknes få eller ingen tegn til at interesseorganisasjonene som vil ha høy aktivitet på sokkelen, står svakere når politikerne skal utforme klima- og oljepolitikken.

– Min teori er at Norge ikke kommer til å gå i en seriøs grønn retning før Ap eller Høyre velger å bryte med oljeindustrien, og jeg tror Høyre kommer dit før Ap, sier Raknes og legger til:

– Bindingen mellom industrien og Ap er mye sterkere enn bindingen mellom industrien og Høyre.

Raknes er sterk tilhenger av den norske modellen, men han mener trepartssamarbeidet er uegnet til å løse klimaproblemet. Problemet slik han ser det, er at det ikke finnes stemmer i fornybarsektoren som er tilsvarende kraftfulle som oljelobbyen og at det derfor ikke er noe alternativt maktsentrum i energipolitikken i Norge i dag.

I tillegg ser han det som et problem at politikere til stadighet ender opp i sentrale roller i oljenæringen og dermed forsterker det han kaller det karbonindustrielle kompleks. Tidligere Ap-statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen gikk fra jobben som stabssjef ved Statsministerens kontor til å bli direktør i Norsk olje og gass. Direktørjobben ble senere overtatt av Anniken Hauglie (H), som var statsråd i Solberg-regjeringen fram til 2020.

Torbjørn Giæver Eriksen var statssekretær ved Statsministerens kontor under Jens Stoltenberg (Ap) i perioden 2005–2011. I dag er han direktør for næringspolitikk og kommunikasjon i Norsk olje og gass.

– Alle store arbeidslivs- og interesseorganisasjoner har en rekke eksempler på at de har ansatt folk som kommer fra politikken. Det er ikke særegent for oljenæringen. Jeg synes derfor det er rart at vi som jobber i oljenæringen blir fremhevet, sier Eriksen.

Når det gjelder hva slags innflytelse oljebransjens interesseorganisasjoner har over utformingen av norsk oljepolitikk, mener han at oljesektoren ikke skiller seg fra andre sektorer.

– Det er en del av den norske modellen at det er tette bånd mellom organisasjonene og partiene. I den grad vi har innflytelse, er det ikke fordi vi er smarte, men fordi vi representerer en veldig viktig næring for Norge, som skaper arbeidsplasser i hele landet og store inntekter til fellesskapet.

– Hvor viktig er KonKraft for Norsk olje og gass?

– Det er et viktig samarbeidsorgan, der vi kan diskutere felles anliggende og næringens videre utvikling. Vi har hatt et godt samarbeid i en årrekke. Aktivitetspakken trekkes stadig fram, men vi har en rekke andre prosjekter, som klimaveikartet for norsk sokkel. Sammen med fagbevegelsen har vi laget en ambisiøs plan om å kutte klimagassutslippene på norsk sokkel med 40 prosent innen 2030. Jeg mener at dette tillitsfulle samarbeidet sørger for at Norge når klimamålene kjappere, sier Eriksen som også mener at oljeskattepakken var viktig for å lykkes med den grønne omstillingen.

– Vi ser nå at det har kommet en rekke nye grønne prosjekter som følge av pakken, blant annet innen havvind, hydrogenproduksjon, CO₂-fangst- og lagring og elektrifisering av sokkelen.

Krisen og KonKraft

Berit Kristoffersen som i dag er førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, har lenge interessert seg for hvordan de ulike aktørene i oljebransjen jobber sammen for å nå sine mål.

I 2007 avsluttet hun sin masteroppgave om KonKraft. Under arbeidet med oppgaven intervjuet hun en rekke av de mest sentrale aktørene, men fikk aldri innpass på de lukkede møtene. En av topplederne ga henne denne beskrivelsen av hvordan møtene foregikk:

«Tanker og forslag testes, avlives eller videreføres. En slags risikofri arena hvis den brukes riktig. Også en effektiv premissmaskin [ …] som gir en unik mulighet til å legge et langsiktig løp for oljeselskapene.»

Da hun begynte å jobbe med denne materien, var det svært få i offentligheten som visste noe som helst om KonKraft.

– De første årene fikk de jobbe i det stille. Offentligheten hadde ikke peiling på hva de holdt på med, og jeg syntes det var rart at det ikke var flere journalister som forsøkte å finne ut av det, sier Kristoffersen.

Berit Kristoffersen er førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø og har jobbet med oljespørsmål i en årrekke.

KonKraft ble etablert på begynnelsen av 2000-tallet. I Stortingsmelding nr. 7 (2001-2002), beskrives KonKraft slik:

«KonKraft er et samarbeidsorgan som skal ha som overordnet oppgave å styrke norsk sokkels konkurranseevne for å sikre at sokkelen fortsatt er et attraktivt investeringsområde. Samarbeidet omfatter representanter for myndigheter, oljeselskaper, leverandørindustrien og fagforbundene.»

I de første årene spilte Olje- og energidepartementet en viktig rolle. Departementet opprettet Topplederforum, som skulle være et kontaktpunkt mellom olje- og energiministeren og aktørene i næringen, altså KonKraft. Forumet besto av 37 toppledere og ble ledet av oljeministeren. Det skjedde også at statsråder fra andre departementer ble invitert inn for å diskutere saker. Kristoffersen forteller at blant andre Støre deltok på et møte i forumet i 2006 da han var utenriksminister. Kristoffersen var til stede da Støre snakket under den åpne delen av møtet.

– Støre snakket da om at energi er driveren for det neste kapittelet i nord, som på den tiden var synonymt med olje- og gassnæringen.

Bakgrunnen for etableringen av Topplederforum og KonKraft var krisen i oljebransjen på 1990-tallet. I 1998 falt oljeprisen til det laveste nivået siden 1970-tallet. Letevirksomheten var lav, og funnene som ble gjort var små. Nå skulle aktørene i bransjen jobbe sammen for å bedre skattebetingelsene, eget omdømme og for å få åpnet nye leteområder.

I starten la KonKraft ned store ressurser for å få redusert den såkalte særskatten, som de mente måtte halveres. Den ordinære skattesatsen for oljeselskapene er på 22 prosent, i tillegg kommer særskattesatsen på 56 prosent – i sum skatter oljeselskapene altså 78 prosent av overskuddet.

I masteroppgaven skrev Kristoffersen at staten ville tapt 2.000 milliarder kroner i skatteinntekter over en 30-årsperiode om KonKraft hadde fått det som de ville. KonKraft lyktes verken med å overbevise stortingspolitikerne eller Finansdepartementet. Daværende finansminister Per-Kristian Foss (H) mente oljebransjen heller måtte jobbe med å få investeringskostnadene ned.

Kristoffersen har forsket på næringen og fulgt med på KonKraft også i årene etter at hun skrev masteroppgaven. Hun mener alliansen fortsatt har makt og innflytelse og at oljeskattepakken i 2020 er et eksempel på det.

– Når det oppstår en krise, står næringen klare med tiltak som de skal presse gjennom. De klarer å snakke med én stemme som var formålet for Topplederforum – og så får de det til – 20 år etter KonKraft ble etablert.

Oljebransjens omdømmekampanje

Å bedre eget omdømme var en viktig sak for KonKraft de første årene. Aktørene i oljebransjen mente dette var avgjørende for å få med seg opinionen på at det var riktig å satse på oljeleting i nord. I 2008 satte NRK Brennpunkt et kritisk søkelys på hvordan aktørene jobbet sammen for å lykkes med nettopp det. NRK hadde fått tilgang til hemmelige møtereferater og ukjente dokumenter. KonKraft ble framstilt som et samrøre mellom privat næringsliv og offentlige byråkrater i Olje- og energidepartementet.

Ifølge Brennpunkt brukte oljeindustrien, etter råd fra embetsmenn i departementet, over 100 millioner kroner på å bedre egen miljøprofil gjennom prosjektet «Ytre miljø». Aktørene anså det som svært viktig å bruke miljøargumenter for å overbevise opinionen om at det var rett å satse på oljeaktivitet i nord – noe de også lyktes med.

I sin nye bok skriver historiker Ryggvik om hvordan aktørene i oljebransjen stadig har kommet opp med nye argumenter for hvorfor aktivitetsnivået på norsk sokkel må holdes oppe, selv om CO₂-utslippene i verden må ned. Han dissekerer en mengde rapporter og påstander, som at norsk olje er den reneste i verden. Her viser han blant annet til en rapport som KonKraft kom med i 2006, der Norge ble presentert som best i klassen når det gjaldt utslipp fra oljeproduksjon, noe som ifølge Ryggvik ikke var mulig å slå fast verken den gangen eller i dag. Argumentet om at Norge har den reneste oljen blir fortsatt hyppig brukt av både politikere og bransjen selv. Mange mener argumentet ikke er relevant om man skal nå målene i Parisavtalen, siden de store utslippene uansett kommer fra forbrenningen av olje og gass og ikke fra produksjonen.

Ryggvik skriver at selv om oljebransjen lykkes med å etablere en slags brannmur mellom ansvaret for utslipp i Norge og utslipp som følge av brenning av norsk olje og gass i utlandet, ble klimaerkjennelsen av olje som noe delvis skittent et moralsk problem for industrien. Ifølge Ryggvik ble dette problemet løst ved å erobre velstandsfortellingen.

– Velferdsstaten, det var Gerhardsen det, kunne folk si før. Da oljeprisene steg ut på 2000-tallet og framover, lyktes industrien med å overbevise befolkningen om at det er oljenæringen som er hovedårsaken til vår høye levestandard og velferd. Oljefolk kunne føle seg truffet av kritikk fra miljøaktivister, som de mente satt på sin moralske høye hest. Men å beherske velferdsfortellingen var et strategisk høydedrag som trumfet veldig mye annet, sier Ryggvik.

«Jerntriangelet» og «oljeveggen»

Før NRK-dokumentaren om KonKraft ble vist, skrev Berit Kristoffersen en kronikk i Dagbladet der hun gikk hardt ut mot KonKraft. Kristoffersen mente det var på høy tid at det ble mye mer åpenhet rundt hvordan private aktører, fagbevegelsen og staten jobbet sammen i utformingen av oljepolitikken. I 2008 valgte Åslaug Haga (Sp), daværende olje- og energiminister, å trekke departementet ut av KonKraft, og det skjedde før den omtalte Brennpunkt-dokumentaren ble vist. Haga ville ha mer åpenhet og unngå alle spekulasjoner om samrøre.

Da Haga kom inn som olje- og energiminister i 2007, ønsket hun at Norge skulle satse mer på fornybar energi. Hun har senere uttalt seg om hvor vanskelig hun syntes det var å få med seg departementet på en slik satsing. Dette kom godt fram da hun ble innkalt til oljehøringen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité tidligere i år.

Bakgrunnen for denne høringen var at norske miljøorganisasjoner anla sak mot staten for brudd på Grunnloven i forbindelse med åpningen av Barentshavet sørøst. Retten fikk tilgang til e-poster som viste at Olje- og energidepartementet holdt tilbake informasjon som viste at olje- og gassressursene i området var langt mindre enn først antatt. I disse e-postene kom det fram at ansatte i Oljedirektoratet som hadde gjort beregningene, var svært frustrert over at departementet sendte dem beskjeder av typen «pass på at Barentshavet sørøst ikke blir snakket ned». Etter at dette kom fram i retten, ville Kontrollkomiteen få klarhet i om det var holdt tilbake informasjon om den økonomiske risikoen før Stortinget vedtok åpningen av dette havområdet. Under høringen sa Rolf Wiborg, tidligere direktør i Oljedirektoratet, at det har vært en ukultur i departementet.

– Det er en del saker hvor jeg mener å kunne påvise ukultur i departementet og manglende informasjon til Stortinget og politiske beslutningstakere, sa Wiborg.

Klimasøksmålet mot staten. Markering utenfor Stortinget.

Det er denne ukulturen Ketil Raknes har vist til når han har skrevet om oljelobbyen som statens forlengede arm. Han mener departementet tidvis har sett på seg selv som «bransjens talerør og forsvarer, snarere enn kontrollør og regulator».

Under oljehøringen delte også Haga sine erfaringer fra årene hun var olje- og energiminister. Hun beskrev blant annet Olje- og energidepartementet, Statsministerens kontor og Finansdepartementet som et «jerntriangel» som enstemmig prioriterte olje og gass. Haga la også ut om hvor vanskelig det var å få til en skikkelig satsing på fornybar energi.

– Det var ikke et miljø som la til rette for at det skulle inn noen nytenkning. Det var frustrerende. Du følte at du møtte oljeveggen.

I dag er Haga sjef i vindkraftorganisasjonen Norwea. Dagsavisen har kontaktet henne, men hun ønsker ikke å uttale seg i saken på grunn av sin nye rolle.

Ingen sluttstrek i nord

Ifølge Oljedirektoratets beregninger er bare halvparten av Norges samlede olje- og gassressurser på sokkelen hentet opp, og to tredeler av de uoppdagede ressursene skal ligge i Barentshavet. Historiker Ryggvik som har fulgt oljenæringen tett siden tidlig på 1990-tallet, mener det ikke lenger er mulig å forsvare at Norge skal satse på utbygging av nye olje- og gassfelt i Barentshavet. Han begrunner det i all hovedsak ut fra et klimaperspektiv.

– Havforskning viser hvor rike, men samtidig ekstremt sårbare disse områdene er. Enhver utbygging vil være svært energikrevende. Det vil dessuten dreie seg om ny infrastruktur og mulige funn som må ha en tidshorisont lenge etter at verdens utslipp må bli negative.

Ryggvik mener mer oljevirksomhet i nord også kan føre til konflikter med andre land.

– Hvis norske myndigheter legger opp til oljeaktivitet i den omstridte Svalbardsonen, kan det føre til store – og i verste fall – farlige konflikter med både Russland, EU og andre land.

Det er lite som tyder på at den nye regjeringen vil følge Ryggviks oppfordring om å sette en strek for mer olje- og gassaktivitet i nord. Statsminister Jonas Gahr Støre har i hvert fall ikke kommet med noen signaler som tyder på at aktiviteten skal tas ned med det første.

I et intervju med Financial Times rett før klimatoppmøte i Glasgow, kom det klar tale fra Støre. Overskriften på intervjuet ble: «Å stoppe oljeboringen vil bety slutten for det grønne skiftet»

Dagsavisen har vært i kontakt med Statsministerens kontor, men Støre har ikke ønsket å uttale seg i saken.

---

Dette er KonKraft

KonKraft er en samarbeidsarena for Norsk olje og gass, Norsk Industri, Norges Rederiforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Landsorganisasjonen i Norge (LO), med LO-forbundene Fellesforbundet og Industri Energi. Rådet er KonKrafts øverste organ, og dette er rådets medlemmer:

  • Peggy Hessen Følsvik, Leder, LO
  • Ole Erik Almlid, Administrerende direktør, NHO
  • Hildegunn T. Blindheim, Administrerende direktør, Norsk olje og gass
  • Harald Solberg, Administrerende direktør, Norges Rederiforbund
  • Stein Lier-Hansen, Administrerende direktør, Norsk Industri
  • Frode Alfheim, Forbundsleder, Industri Energi
  • Jørn Eggum, Forbundsleder, Fellesforbundet
  • Monica Th. Bjørkmann, Visepresident og norgessjef, Subsea 7
  • Kjetil Hove, Konserndirektør, Utvikling og produksjon Norge, Equinor
  • Ståle Kyllingstad, Konsernsjef, IKM
  • Jan T. Narvestad, Administrerende direktør, Rosenberg Worley
  • Jakob Korsgaard, Administrerende direktør, Maersk Drilling Norge
  • Odd Strømsnes, Konsernsjef, Ocean Installer

---

---

Norsk oljeproduksjon

  • Siden 1971 er det blitt produsert olje og gass fra totalt 115 felt på norsk sokkel.
  • Hittil er rundt 49 prosent av det som antas å eksistere av utvinnbare ressurser hentet opp.
  • Ved årsskiftet 2020/2021 var 90 felt i produksjon: 67 i Nordsjøen, 21 i Norskehavet og to i Barentshavet. De tre største er Troll, Johan Sverdrup og Snøhvit.
  • Av de 90 feltene er fem oppgitt med 0 i gjenstående reserver.
  • Så langt i 2021 er fire nye felt satt i produksjon, med Martin Linge som det største (funnet ble gjort i 1978).
  • Ytterligere sju felt er godkjent, men produksjon er ikke igangsatt. Av disse er Johan Castberg det største.
  • Seks prosjekter er til sluttbehandling i Olje- og energidepartementet.
  • Innen utgangen av neste år er det ventet at oljeselskapene vil søke om godkjenning for flere titall prosjekter. Da vil de bli omfattet av de gunstige ordningene i den midlertidige oljeskattepakken som Stortinget vedtok i 2020 som følge av koronakrisen. Ordningen utløper ved utgangen av 2022.
  • I rekordåret 2004 ble det produsert 264,2 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter. I 2020 var tallet 226,5 millioner, en økning på 6 prosent fra året før. (NTB)

(Kilder: norskpetroleum.no, Oljedirektoratet, Olje- og energidepartementet)

---