Å tilgi en urett er vanskelig. Men er det viktig?

Hvem har ikke en eller annen gang gjort noe dumt? Hvem har ikke opplevd å bli utsatt for noe urettferdig? Tilgivelse er viktig og vanskelig. Vi har lært det som barn. Vi lærer det til barna våre. Og vi er stort sett enige om at det er en fin egenskap å tilgi, at alle får det bedre om vi kan legge kjipe tanker bak oss. Men hallo, er det nå så enkelt?

Vi spurte to eksperter, Elisabeth Thorsen, forfatter og prest i Oslo domkirke og Helene Flood Aakvaag, psykolog og voldsforsker. Hva er egentlig tilgivelse? Og hva gjør tilgivelsen med oss?

– Tilgivelse er et nøkkelbegrep i kristendommen. Men, hva er det egentlig det handler om?

– Nettopp fordi det er et nøkkelbegrep, er det viktig å ha en løpende samtale om innholdet og betydningen av ordet, sier Elisabeth Thorsen.

– Kristendommen sier at vi skal tilgi. Likevel synes jeg at det er viktig er at vi ikke knytter plikt til tilgivelse. Hvis det å tilgi blir noe man tillegges utenfra som et påbud, blir det en stor byrde å bære. Det er mange ting i livet som vi ikke klarer å tilgi og ofte må vi la tiden komme oss til hjelp. Å tilgi er en verdi. Å finne ut hvordan er en kunst.

Hvorfor er vi så opptatte av tilgivelse? Psykolog Helene Flood Aakvaag forsker på vold og traumerelatert skyld og skam ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. At tilgivelse er et religiøst begrep er kanskje litt av grunnen til at Aakvaags fagfelt holder avstand til det.

– Men jeg syns det er interessant, kanskje fordi det er litt vanskelig å vite hva det egentlig betyr, og hva vi legger i det, sier Helene Flood Aakvaag.

– Fra et traumeperspektiv sitter det langt inne for oss som fagfolk å skulle si at tilgivelse har en plass i livet når du er blitt utsatt for et menneskerettighetsbrudd. Skal du tilgi noen for det? Da blir det sentralt å spørre hva vi mener med tilgivelse og for hvem sin skyld vi skal tilgi. Og, det er i hvert fall viktig at det ikke må bli et krav. Det ville være helt ubarmhjertig å kreve at folk tilgir horrible menneskerettighetsbrudd og overtramp.

Et opprør mot ondskap

«Jo mindre tid du tilbringer i bitterhetens og hatets fengsel, jo sterkere blir du».

På bloggen The Red Hand Files skriver musiker og forfatter Nick Cave om tilgivelse som en form for opprør mot onde krefter. At det kan være veien til selvhelbredelse og en gave til deg selv, ikke den som har gjort deg vondt.

– Vonde ting som andre har gjort mot oss kan sette seg som en bitterhet i oss, sier Elisabeth Thorsen, og sier det er mulig å frigjøre deg selv ved å forsøke å plassere det vonde der det kom fra.

– Hvis jeg har slått deg eller snakket stygt til deg og du fortsetter å bære det som om det var ditt så vil noe gradvis tette seg til inni deg. Å tilgi kan handle om å gi det stygge tilbake slik at opphavspersonen må ta ansvar for det selv. Å tilgi kan være som å si nei takk til en projeksjon.

– Desmond Tutu er opptatt av dette, og i forsoningsprosessen i Sør-Afrika anvendte han det helt konkret. Han sa: «Tilgivelse er noe vi gjør for fremtidens skyld, for at den skal kunne bli så god som mulig. For å gjøre det må vi gi det onde tilbake der det hører hjemme» sier Elisabeth Thorsen.

– Må man ha bedt om unnskyldning for å bli tilgitt?

– Godt spørsmål. I restorative practice, hvor offer og gjerningsmann møtes, er det et mål at den som har begått en ugjerning erkjenner og tar ansvar for den. Og så skal man se om det finnes noe man kan gjøre for å bøte på det som har skjedd, for eksempel betale penger eller gi en ektefølt unnskyldning, sier Helene Flood Aakvaag, og legger til:

– Men jeg tror ikke at man MÅ ha en unnskyldning for å tilgi. Må du for eksempel fortelle noen at du har tilgitt dem? Er det en sosial handling? Eller er det noe som bare skjer inni deg, at du bestemmer deg for å tilgi meg, men jeg får aldri vite om det? Jeg vil tenke at det er mulig. Terapeutisk gir det mer mening. Og da trenger det ikke å foreligge noen uttalt unnskyldning, sier Helene Flood Aakvaag.

Omsorgssvikt

På lanseringen av boka «Vendepunkter» forrige uke fortalte psykologene Sissel Gran og Finn Skårderud at mange, inkludert dem selv, har båret nag til sine foreldre i en lang periode. Men at de begge på et tidspunkt bestemte seg for ikke å bære nag.

– Brått skjer det noe i våre egne liv som gjør at vi skjønner mer. Vi forstår at foreldrene våre også bare er mennesker med feil og mangler, og at det ikke har noe med oss å gjøre. Da tror jeg vi kjenner det slik at «nå kan jeg gi slipp», sier Elisabeth Thorsen.

Hun viser til den danske etikeren Knud Løgstrup som sa at tilgivelse ikke er noe man gjør selv, det er noe man oppdager at har skjedd, og som tiden og prosessen hjelper oss med.

– Altså at om noe vondt har skjedd som noen er skyld i, så må vi forsøke å leve så godt vi kan med det. Med tiden vil vi kanskje oppdage at vi på en eller annen måte har forstått den som har gjort oss urett og ikke lenger bære nag, sier Elisabeth Thorsen.

– Hvis tilgivelse handler om å si at ja jeg forstår hvorfor du gjorde som du gjorde og det er greit, så vil det i mange sammenhenger være meningsløst. Men å tenke på det mer som closure, eller en prosess som sier: «Nå investerer jeg mindre energi i dette», da blir tilgivelse å akseptere det som har skjedd, at det var dumt, men at du vil gå videre. Det er noe helt annet, sier Helene Flood Aakvaag.

[ – Slik reagerer vi når krisen rammer ]

Vold i nære relasjoner

«Hvorfor gikk jeg ikke bare og skaffet meg en terapeut og en flaske vodka som et normalt menneske?»

Dette var tankene islandske Thordis Elva strevde med på flyet til Cape Town for å møte den australske mannen Tom Stranger, som hadde voldtatt henne for 16 år siden. Hun slet psykisk i mange år etter voldtekten, som fant sted da Stranger var utvekslingsstudent på Island. Nå er møtet mellom Thordis Elva og Tom Stranger blitt en Ted Talk du kan se på internett, der Thordis forteller om hva det har betydd for henne å få snakket ut med Tom, og tilgi det som skjedde. «Nå er jeg fri til å leve livet mitt» sier hun.

– Det er kontroversielt, og unikt og mange steder har det vakt protester at han får stå på en scene og snakke ut, sier Helene Flood Aakvaag.

Vold og overgrep er et så stort og omfattende problem at Thordis Elva omtaler det som en global pandemi. Og det utføres hovedsakelig av menn. Men stemmene til de som utøver vold mangler ofte i debatter og intervjuer.

– Det er vanskelig å få de som begår overgrep til å snakke, også i terapi og det kompliserer mulig forebygging, sier Helene Flood Aakvaag.

– Hvordan de som utøver volden og overgrepene forholder seg til tilgivelse vet jeg ikke. Men det hadde vært interessant å høre, enten det er viktig for dem eller ikke, sier Aakvaag og viser til at vi snakker mye om tilgivelse i forbindelse med forsoningsprosesser, at det kan tjene en hensikt for fellesskapet å offentlig tilgi en svær voldshandling som kunne revet samfunnet i stykker.

– Men når vi snakker individuelt blir spørsmålet: er det nyttig og bra for den som er utsatt eller ikke? Og der er litteraturen mildt sagt sprikende. I en familievoldssetting kan tilgivelse øke sjansen for at kvinnen går tilbake til den voldelige mannen, sier Helene Flood Aakvaag.

Elisabeth Thorsen sier det er viktig å huske en ugjerning selv om man tilgir. Det handler ikke om å «slå en strek» over en vond opplevelse.

– La meg si at jeg blir utsatt for vold i hjemmet, men at ektefellen ber om tilgivelse og jeg tilgir og glemmer. Og så skjer det igjen og igjen. Hver gang blir skaden større. Dette mønsteret er en feilaktig forståelse av tilgivelse. Man skal huske hva den andre har gjort, og at det er den andres problem. Og så må vi prøve å forstå at det å bli slått egentlig ikke handler om meg, men om hånden som slår. Gir jeg det tilbake kan jeg nærme meg å være fri. I kristendommen snakker vi om å overlate til Gud å dømme. En sånn tanke kan også være til hjelp på veien til et rettsoppgjør i samfunnet, sier Elisabeth Thorsen.

Drap og terror

Kan vi tilgi en terrorist eller drapsmann? Det umiddelbare svaret er nei. Å belønne ondskap med medfølelse kan oppleves både urettferdig og håpløst og det er slett ikke for alle. Likevel skjer det. I 2017 sto moren til en av ungdommene som ble drept av bomben under en Ariana Grande-konsert i Manchester fram og sa at hun tilga bombemannen.

To år senere, i 2019 skapte en kvinne i Grand Rapids, Michigan overskrifter da hun talte til 23-åringen som drepte tenåringen hennes i retten: «For å takle prosessen ble jeg nødt til å tilgi deg. Og jeg tilgir av hele mitt hjerte. Du er et barn og jeg vil be for deg og klemme deg».

Også sønnene til den saudiarabiske journalisten Jamal Khashoggi har uttalt at de tilgir de som drepte faren på det saudiske konsulatet i Istanbul i Tyrkia i oktober 2018, ifølge nyhetsbyrået Reuters.

– Det er vanskelig for en utenforstående å forstå?

– Jeg tror det finnes ting som er umulig å tilgi, og som vi heller ikke skal plage oss selv med å prøve å tilgi. Det er snakk om livsprosesser. Hvis et barn er blitt drept kan det være viktig for den som mistet barnet å holde fast på sinnet og anklagen mot den som er skyldig i at barnet ikke lever lenger, sier Elisabeth Thorsen.

– Det kan også være en psykologisk reaksjon at man ikke tør å tilgi. For, hvor blir det av restene av barnet hvis ikke noen passer på at det er sorg og anklage her? Å bære på anklagen og sinnet kan kjennes som en oppgave.

– Jeg tror det finnes ting som er umulig å tilgi, og som vi heller ikke skal plage oss selv med å prøve å tilgi.

—  Elisabeth Thorsen, forfatter og prest

Det blir ofte sagt at du må tilgi for å klare å komme videre.

– Men, om noen for eksempel dreper barnet ditt er det mulig at en rett og slett ikke lenger er interessert i å komme videre? At man vil stå i det med begge beina og være sinna?

– Ja, det skjønner jeg, sier Helene Flood Aakvaag, som synes det må bli helt og holdent opp til den det gjelder, hva som føles rett.

– Når det gjelder psykisk helse så er det ikke noe grunnlag for å se tilgivelse som en åpenbar helsegevinst eller som helseskadelig. I noen studier henger tilgivelse sammen med å ha det bedre, i andre kan det se ut som at tilgivelse henger sammen med psykisk stress. Så forskningen spriker.

– Men finnes det ting som er helt umulig å tilgi?

– I utgangspunktet, ja. Men så ser vi likevel eksempler på at det skjer likevel. Men jeg tenker at dersom du føler at dette kan jeg aldri tilgi, så er det også greit, sier Helene Flood Aakvaag.

– Tilgivelse er ikke den eneste veien til helbredelse.

—  Helene Flood Aakvaag, forfatter og psykolog

– Tilgivelse er ikke den eneste veien til helbredelse. Det er ikke den eneste måten å komme seg gjennom en traumatisk hendelse, det er det ikke noe grunnlag for å si i det hele tatt. Men hvis en person opplever for seg selv at det er meningsfylt å tilgi så vil jeg tenkt som terapeut at det er ok.

Utroskap

«Jeg var illsint. Men kjærligheten til Bill ble avgjørende. Det innebar en stor vurderingsprosess, timer i terapi, samtaler med venner og veldig mye tilgivelse. Og det var veldig vondt.»

Da Hillary Clinton valgte å stå ved sin manns side etter Lewinsky-skandalen kunne det se ut som om hun med stoisk ro tilga. Sannheten var mer komplisert, ifølge et intervju med The Telegraph i 2020.

For mange er utroskap et utilgivelig svik. Ifølge forskning.no viser en undersøkelse utført av NTNU at kvinner og menn takler utroskap forskjellig, men at mekanismene som ligger bak tilgivelse er mer eller mindre identiske. De fleste i undersøkelsen svarte at det var usannsynlig at de ville tilgi partnerens utroskap, uavhengig av kjønn og type utroskap det var snakk om.

– Er det mulig å tilgi utroskap?

– Hvis det skal være vellykket tror jeg en må forsøke å kjenne seg igjen i hverandre. At den som har vært utro kan kjenne seg igjen i den som er såret, sjalu og forlatt. Og den som har opplevd utroskapen kan forsøke å kjenne seg igjen i hva det er som gjør at man kan være utro, tenke at det ikke er en monstrøs handling, men noe som også hører til det menneskelige repertoaret, sier Elisabeth Thorsen.

– Det er vanskelig å svelge så store kameler?

– Det er i hvert fall ikke lett. Skal det gå må den som har vært utro være villig til å snakke om det slik at det er mulig for den andre å forstå utroskapen som en menneskelig handling.

– Jeg kjenner folk som er uvenner for livet på grunn av utroskap og aldri blir ferdige med saken …

– Hvis vi holder fast ved at fortellingen om vårt eget liv handler om vonde ting som andre har gjort mot oss, uten at det kommer noe vendepunkt så tror jeg det er en fare for at vi blir ofre for vår egen fortelling. Da kan tilgivelse og forsoning hjelpe oss til å ta et oppgjør med vår egen fortelling slik at vi kan utvikle oss, sier Elisabeth Thorsen.

– Det blir ofte sagt at «the best revenge is to live well». Enig?

– Det kan det være, sier Helene Flood Aakvaag.

– Å ikke komme videre kan oppleves som en måte å straffe deg selv like mye som den som har gjort deg urett. Om den som har begått en ugjerning overfor deg ikke vil ta ansvar, så kan tilgivelsen være en sak du eventuelt kanskje kan ordne mellom deg selv og deg selv, eller deg selv og terapeuten din.

Justismord

Å bli uskyldig dømt for en alvorlig forbrytelse kan virke utilgivelig. Flere justismord er blitt oppklart og vår nære norgeshistorie er full av uløste drapsgåter, og folk som hevder seg uskyldig dømt. Folk som enten har måttet sone lange straffer i fengsel eller som er blitt frikjent, men likevel føler seg dømt i vanlige folks øyne.

– Der går vel grensen for tilgivelse?

– En ting er at tilgivelse ikke skal være en forventning og en annen at det ikke skal være et press, sier Helene Flood Aakvaag.

– Og skal det bli, blir det ofte en lang prosess, spesielt i så vanskelige saker.

Å si til noen at de må legge fra seg sinnet og komme seg videre? Det ville Aakvaag aldri gjort.

– Jeg vil tenke at man kan gå litt inn og ut av det.

—  Helene Flood Aakvaag

– Å tenke: «Jeg er et ødelagt menneske, og det vil jeg være» er også en rett. Hvem er jeg til å si at det ikke er greit? Men, jeg tenker også at det har noe med hvilken plass raseriet får i livet ditt. At dersom det 30 år senere er det som er den definerende tingen for hvem du, er så kan det være en lettelse å slippe opp litt, sier hun og tenker høyt:

– Er tilgivelse enten ja eller nei? Er det en prosess? Eller finnes det grader av tilgivelse, at man tilgir litt men ikke alt? Jeg vil tenke at man kan gå litt inn og ut av det, og at noen dager er det lettere, andre dager vanskeligere.

Å tilgi seg selv

«In the lost boyhood of Judas, Christ was betrayed» skrev den irske dikteren George William Russell.

Vonde erfaringer, ofte i tidlig barndom og ungdom kan være en forklaring på at folk begår onde handlinger. Derfor er det viktig å skille mellom handling og person i rehabiliteringsprosessen for den som soner en lang straff. Her er psykologen og presten helt enige.

– Jeg tenker at det vi gjør sier noe om hvem vi er. Det sier også noe om hva som har skjedd med oss, hva andre har gjort med oss tidligere i livet, sier Elisabeth Thorsen. Gjennom samarbeidet med kunstneren Lise Linnert, innsatte og tidligere innsatte i Ullersmo landsfengsel om prosjektet «Pust meg fram» i Trefoldighetskirken i Oslo har hun møtt mange soningsfanger og fått høre tankene de sliter med i rehabiliteringsprosessen.

– Skal vi finne veien til selvkjærlighet må vi bakenfor også det vi gjør, og se på hvorfor. Jeg pleier si til de jeg møter at vi må forsøke å være vår egen bestevenn.

– Men er det mulig å tilgi seg selv om man har gjort noe alvorlig galt?

– Jeg tror det er vesentlig samme hva man har gjort. Men det kan være vanskelig å forholde seg til ugjerningen, spesielt om det er en grov forbrytelse, for eksempel at man har drept, voldtatt eller mishandlet noen. Når man begynner å ta innover seg hva det faktisk er og hvordan det var for den andre kan man komme inn i en enorm selvbebreidelse, skam og angst som gjør at en gjerne vil skylde på noe annet og ikke identifisere seg med sin egen ugjerning, sier Elisabeth Thorsen.

I Helene Flood Aakvaags forskning skiller de mellom skam og skyld, men hun vet det er vanskelig.

– Hvis du har skyld i noe så handler det om handlingen din og da kan du be om unnskyldning og søke om tilgivelse og gjøre opp for deg for eksempel gjennom soning. Skam er mer patogent og for den kan du ikke gjøre opp for deg på samme måte.

– Hvorfor det?

– Ja, fordi skammen er deg, den du er, noe som ikke er så lett å endre på. Så selv om det ikke er umulig, er det et mye vanskeligere arbeid.

– Er det ikke bra å skamme seg om man har gjort noe galt, da?

– Jo, men jeg er opptatt av å få skammen inn i et toleransevindu. Skam kan være bra, men for at du skal kunne endre deg som følge av skammen, må den være i en mengde du kan forholde deg til. Altfor mye skam må du forsvare deg mot fordi du klarer ikke å ta det inn uten å gå til grunne.

[ Avslørte farlig jentenettverk på Instagram. ]

Å elske seg selv

Men, hva kan vi gjøre om skammen tar overhånd? Elisabeth Thorsen viser til legen og psykoanalytikeren Donald Winnicotts essay «Stealing as a sign of hope».

– Det er et interessant essay for meg som prest, for i kirken ser vi på det å stjele som et tegn på forfall, ikke håp. Men, Winnicott hjelper oss å se den som stjeler. At hun eller han gjør det fordi de vil ha noe for seg selv, og at det betyr at du faktisk ønsker deg selv noe godt. Når du innser det, så kan du begynne jobben med å avskamme og å gi deg selv gode ting uten å stjele. Mangler du alt og kapsler deg inn i elendigheten uten å gjøre noe, havner du i en mindre håpefull posisjon. Å feile hører også livet til.

La andre bære

«Hvis du gjemmer på syndeskyld Herre hvem kan da bli stående? Hos deg er tilgivelsen. I ditt lys ser vi lys.»

I 1969 ble Susan Atkins dømt til døden for å ha stukket i hjel flere mennesker i Hollywood, blant dem skuespilleren Sharon Tate og hennes ufødte barn. Straffen ble omgjort til livstid. Hun ble kreftsyk i fengselet og da det nærmet seg slutten ba hun om nåde til å sone de siste ukene hjemme. Det ble avslått, og 2006 døde hun i fengselet, 61 år gammel. I mellomtiden hadde hun funnet det omtalte lyset og blitt kristen.

– Å se lyset er et begrep som henger sammen med tilgivelse og går ut på å se seg selv, «gå ned med skyldfølelsen» og oppleve å komme gjennom og ut på andre siden i et annet lys. En slik opplevelse kan også være meningsfull å kalle «å bli født på nytt», sier Elisabeth Thorsen.

– I kristen kosmologi kan jeg også tenke at når hun ikke fikk gjort opp med den det gjaldt, så kan hun ta byrden med til Gud, og få en fortsettelse der.

– Det høres ut som enda en rettssak?

– Ja, og det er også et bilde på Gud i Bibelen, at Gud er dommer.

– Men, er ikke det ærlig talt litt enkelt når man har drept et annet menneske?

– I den kirkelige tenkningen kan vi si at Gud har det som ikke mennesket har, som for eksempel tid til å vente. Med ordene «Hos deg er tilgivelsen» legger vi rett og slett de oppgavene som vi selv ikke vil eller makter å gjennomføre i fanget på noe som er større enn oss selv. Noe vi kan håpe på. Det kan føles frigjørende å ha tillit til en tredjepart som kan bære det jeg ikke kan, og gi frihet til å leve ens eget liv her og nå, sier Elisabeth Thorsen.

Å si unnskyld

– Helt til sist igjen: Må man be om unnskyldning for å bli tilgitt?

– Nei. Men det kan være viktig, slik at den du tilgir får korreks. Men jeg tror også det kan være situasjoner der det fungerer best å tilgi i det stille, og bestemme seg for å la det ligge, sier Elisabeth Thorsen. Helene Flood Aakvaag er enig:

– Du trenger ikke si at du tilgir. Du kan tenke inni deg: «Jeg vil tilgi den personen i mitt indre, men aldri møte vedkommende igjen. Aldri ha noen kontakt».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen her