Hva tenker alenemoren som må stå i matkø for å kunne brødfø barnet sitt? I Norge, på høyden av vår rikdom, mens vi andre suser forbi i store biler og høy fart, og kanskje bare enser at det står en rekke mennesker i kø for å skaffe mat til seg og sine, helt avhengig av veldedighet og hjertegodhet?
Hva tenker mamma på når hun må lage familiebudsjett sammen med dattera som har fått i hjemmelekse å sette opp rubrikker for hvor pengene går, når hun vet at hun sitter der og lyver til barnet sitt og læreren hennes fordi sannheten er at det knapt finnes penger, men det vil man jo helst ikke kringkaste til hele verden?
Eller pappaen som gjør sitt beste for å være et forbilde for tenåringssønnen, men siden kroppen ikke lenger klarer de tunge løftene, klarer han ikke å jobbe lenger, og må derfor leve på trygd? Han som vet at han aldri kommer får lån til å kjøpe leiligheten han og sønnen bor i, selv om husleia er minst like høy som betjeningen av lånet ville være? Som bare må erkjenne at han ikke kommer til å etterlate en arv, en økonomisk trygghet til gutten sin, men i stedet bidrar til at huseierens barn får en enda større arv, enda mer trygghet?
Korleis er det å vera fattig i eit rikt land?
— Maria Lavik, forfatter av boka «Vi, dei fattige»
Slike spørsmål og mange flere svarer boka «Vi, dei fattige» på. Boka ble lansert fredag, og er vond lesing for alle oss i middelklassen som ikke helt kan skjønne hvorfor ikke folk bare lever som oss. For mange kan ikke det, av ulike årsaker.
Det er disse årsakene journalist Maria Lavik løfter fram i boka si. Og konsekvensene av å leve et liv i fattigdom – «i verdens rikeste land».
Tall som er for høye, og altfor lave tall
«Korleis er det å vera fattig i eit rikt land?»
Med utgangspunkt i det spørsmålet setter Maria Lavik, til daglig journalist i avisa Vårt Land, seg fore å vise hva det faktisk innebærer å leve i «barnefamiliar med vedvarande låginntekt». Hun lar oss møte åtte familier som, hver på sine måte og av ulike årsaker, lever som fattige i Norge.
Før vi kommer så langt som til å møte noen av disse familiene, må vi nesten presentere noen tall. Triste tall, om en utvikling som går i feil retning og om vanskelige liv og barn som får en vanskeligere start på livet enn mine og dine barn.
I dagens Norge vokser over 115.000 barn opp i fattigdom. Det er mer enn ett av ti barn, det. Eller to til tre barn i en vanlig skoleklasse, som Lavik skriver. Siden 2001 har prosentandelen fattige barn blitt mer enn tredoblet.
[ Politihestene: Den harde skansen og den varme mulen (+) ]
Hva betyr det, i rene penger, å være fattig i Norge? EUs fattigdomsgrense tar utgangspunkt i medianinntekten – altså den summen som ligger i inntektsfordelingen. Når et hushold har mindre enn 60 prosent av medianinntekten, blir de som bor i husholdet regnet som fattige. Det betyr at en enslig forsørger med ett barn lever under fattigdomsgrensa om den totale, samlede inntekten er under 308.800 kroner.
Barn koster penger. Om den enslige forsørgeren har tre barn, er vedkommende fattig om den totale inntekten er lavere enn 451.400 kroner.
Det sier seg vel egentlig selv. Man kommer ikke langt med 308.800 kroner i høykostlandet Norge når pengene skal dekke alle utgifter for et barn og en voksen. Og slik, eller tilsvarende, vokser altså mer enn hundre tusen barn opp i landet vårt.
---
Dette vil Ap gjøre med fattigdommen
«Arbeiderpartiet mener at arbeid er nøkkelen til utjevning, og veien ut av fattigdom. Arbeiderpartiet mener arbeid og offentlig finansiert skole, helse og velferd er den beste nøkkelen til å bekjempe fattigdom. I tillegg må fellesskapet stille opp med gode sosiale ordninger og støtte til de som ikke kan arbeide».
Oppsummert i tre punkter for å bekjempe fattigdom og ulikheter, ser Aps løsning slik ut:
Hjelpe flere inn i arbeid – dette vil gi gjøre gjennom nært samarbeid med partene i arbeidslivet og økt satsing på utdanning, kompetanse og tiltak for å hjelpe flere inn i arbeid.
Sørge for at de som sliter, og ikke har mulighet til å jobbe, får den hjelpen de trenger, gjennom blant annet et slagkraftig NAV.
Styrke fellesskapet gjennom offentlig finansiert skole, helse og velferd som gis til alle uavhengig av inntekt. Lik velferd til alle i hele landet bidrar til lavere ulikhet og mindre fattigdom. Arbeiderpartiet vil ikke bare videreføre, men forbedre og bygge ut vår felles velferd.
---
Sofie og Elena lever på gratis mat
En av dem er Sofie på seks år, som bor med mamma Elena i Oslo. Eller: Ingen av dem heter akkurat det, forfatteren anonymiserer sine hovedpersoner. Men Sofie er seks, såpass utagerende at mamma får hjelp fra psykologspesialister på barnepsykiatrisk klinikk – og fattig.
Vi møter Elena for første gang i matkøen i bydelen Grønland der hun står og hutrer og venter på at det skal bli hennes tur. Til å få tre bæreposer med mat, som skal sørge for at hun og dattera har nok å spise i jula.
Å vera ekspert på å vera fattig tek både overskot og tid. Elena må kartlegga dei tilboda som finst, reisa til og frå, stå i kø
— Maria Lavik i boka «Vi, dei fattige»
«Elena er blitt ekspert på å vera fattig. Ho veit tid og stad for dei ulike matutdelingane i byen. Ofte går ho innom ei utdeling på veg heim frå vaskejobben. På kjøkkenbordet heime ligg lappar som skal gje gode opplevingar i jula. To billettar til ei teaterførestilling for barn, dei har ho fått av Krisesenteret. Eit gåvekort til ein sportsbutikk, donert av Frelsesarmeen. Gåvekortet skal gå til nye vintersko til Sofie».
---
Dette vil FrP gjøre med fattigdommen
Frps Jon Helgheim besvarer spørsmålet slik på vegne av partiet:
«All økning i barnefattigdom skyldes i all hovedsak innvandring. Det er ikke det norske samfunnet som produserer barnefattigdom, det er importert. For å snu dette må innvandringen fra de landene som har størst problemer med å tilpasse seg norske samfunnsforhold stanses og integreringen av dem som allerede er her forbedres. Jo høyere innvandring, jo flere innvandrere vil falle utenfor og ende under fattigdomsgrensa.
Det bør innføres aktivitetsplikt for alle offentlige tjenester og ytelser, slik at ikke stønader blir passiviserende. Stønader kan aldri alene løfte mennesker ut av fattigdom, det kan bare skje ved inntektsbringende arbeid.
Vi vet også at svært mange innvandrerfamilier sender store summer til slekt i hjemlandet, noe som bidrar til økt behov for ytelser i Norge at flere barn har mindre ressurser. Vi bør derfor ha flere individuelle gjennomganger av familienes totaløkonomi, og dersom det avdekkes at det sendes penger til slektning her i utlandet fra fattige familier, må det følges opp med tiltak for å få slutt på det».
---
Hun får sine tre bæreposer, fulle av mat. Av god mat, til Elenas glede. Slik er det ikke alltid. Uansett hvor takknemlig hun er for de gode kreftene som sørger for mat til henne, er det ikke Elena selv som velger maten som skal i posen. Av og til blir det klaff, av og til ikke. Denne gangen er det full klaff – til og med en pakke med ferske kongereker. Så gode – og så dyre.
«Å vera ekspert på å vera fattig tek både overskot og tid. Elena må kartlegga dei tilboda som finst, reisa til og frå, stå i kø. Det er ikkje alltid så lett å finna overskot i ein kvardag med ei aktiv dotter, ein tung vaskejobb og eit liv på ein liten eittroms».
[ Bodil Niska etter konkursen: – Det har vært en rar tid. Jeg har masse å ta igjen (+) ]
Elena forlot partneren sin, faren til Sofie, tre år tidligere. Han var ikke så enkel å leve sammen med. Nå krangler de to en del om samværsretten. Og som Elena sier selv i boka:
«Eg blei fattig då eg gjekk frå mannen min».
Hun er sliten av å være mamma, jobbe og å hele tiden lete etter tilbud og hjelp for å sørge for at det alltid finnes mat og at dattera har klær og alt hun trenger.
Elena jobber som renholder, i 60 prosent stilling. Hun vil gjerne jobbe mer, men har ikke verken kropp eller krefter til det. Hun drømmer om å studere, men veien dit er lang. Og studiedrømmen vil i fall den kunne la seg gjennomføre, stå i veien for drømmen om å kjøpe et eget husvære en dag.
Elena har rundt 260.000 kroner å rutte med i året. Langt under fattigdomsgrensa på 308.800 kroner for en enslig forsørger med ett barn, med andre ord. Rundt åtte av ti kroner Elena får inn, kommer fra arbeidet som renholder. Resten kommer gjennom støtteordningene barnetrygd, forskudd på barnebidrag og bostøtte.
Elena er ikke alene om å være fattig selv om hun er i jobb. Hun er alenemor. Blant enslige forsørgere som er i jobb i Norge, lever 11 prosent under fattigdomsgrensa. Det er over dobbelt så stor prosentandel som blant yrkesaktive husholdninger totalt. Og veien ut av fattigdom er vanskelig. En ting er at det ikke uten videre lar seg gjøre å øke stillingsprosenten på jobb, både av hensyn til egen kropp og til samværet og omsorgen for dattera. Det er dessuten slik at den ene hånda gjerne tar det den andre gir. Elena fikk 500 kroner høyere månedslønn som en bonus for å ha stått lenge i jobben sin. De fem hundre kronene førte til et kutt i bostøtten. På 500 kroner.
[ Hvordan være en god steforelder? (+) ]
Elena og mannen kommer fra et annet land enn Norge, fra et land lenger sør i Europa. Dermed er de en del av argumentet til deler av høyresida om at vi har fattige barn i Norge bare fordi vi «importerer» fattigdom i form av mennesker fra utlandet.
Det er sant at mange av de fattige i Norge har utenlandsk bakgrunn. Det er innvandring som er driveren bak den økende barnefattigdommen de siste 15 årene. Ett av 20 barn uten innvandringsbakgrunn lever under fattigdomsgrensa, mot åtte av 20 med innvandringsbakgrunn.
Men det er ikke sant at det bare er mennesker med utenlandsk bakgrunn som lever under fattigdomsgrensa i Norge. Som vi snart skal få se.
---
Hva Høyre vil gjøre med fattigdommen
Den største forskjellen mellom folk i Norge er mellom de som har en jobb og de som ikke har det. Høyre vil inkludere flere i arbeidslivet og bekjempe utenforskap. Alle som kan og ønsker å jobbe, skal få sjansen til det. For å få til det vil Høyre senke terskelen inn i jobb, øke kompetansen til dem som trenger jobb og styrke integreringen.
Alle barn skal få muligheten til å skape seg en god fremtid. Derfor er målet er at ingen skal gå ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne. Høyre vil jobbe for at 9 av 10 elever fullfører videregående opplæring innen 2030.
Fattigdom går i arv fra generasjon til generasjon. Barn som vokser opp i hjem hvor foreldrene har jobb og utdanning, har større sannsynlighet for å lykkes senere i livet. Høyre jobber for å bryte denne onde sirkelen. I regjering har partiet økt barnetrygden, innført fritidskort, gitt flere gratis kjernetid i barnehagen og redusert prisen på barnehage og SFO for lavinntektsfamilier. Partiet vil videreføre disse ordningene og vurdere andre målrettede tiltak for å støtte barnefamilier med svak økonomi.
Mennesker som sliter med rus får ikke god nok hjelp. Høyre vil ha en rusreform der vi går fra å straffe dem som sliter med rus, til å hjelpe dem.
Høyre og regjeringen har økt barnetrygden for første gang på 20 år, og mer enn doblet engangsstønaden, som er en stønad man får hvis man ikke har rett på foreldrepenger.
---
Vidt forskjellige norske liv
Flere steder i boka kommer forfatteren med små refleksjoner og glimt av en selvbiografi. For hvem er egentlig Maria Lavik, en odelsdatter fra Vestlandet med spennende og helt greit betalte jobber i ulike medier i hovedstaden, til å skrive en bok om fattigdom?
Eg eig min eigen bustad. Derfor vinn eg på aukande bustadprisar. Kjeldene mine leiger. Dei tapar
— Maria Lavik i boka «Vi, dei fattige»
«Om meg og avstanden til dei som fortel i denne boka», er undertittelen på kapittel to. Denne avstanden plager forfatteren til den grad at hun tidlig i prosessen har laget seg en liste over avgjørende forskjeller på hennes eget liv, og livet til de menneskene hun skriver om. Den ser slik ut:
«Fleire av venene mine har vaskehjelp. Eine kjelda mi vaskar opp andre sin skit.
Fleire av venene mine flyttar frå område i sentrum prega av kriminalitet når dei får barn. Fleire av kjeldene mine har vakse opp i denne kriminaliteten, eller vurdert å bryta lova for å spe på inntektene.
Eg eig min eigen bustad. Derfor vinn eg på aukande bustadprisar. Kjeldene mine leiger. Dei tapar».
– Hvorfor ville du skrive en bok om fattigdom i Norge?
– Jeg så en graf der barnefattigdommen økte i Norge, år for år. Og jeg ble sittende og tenke på hvor den grafen skal stoppe. Skal det bare bli flere og flere fattige?
– Så tenkte jeg: Hvem er folkene bak denne statistikken? Hvordan lever de?
Dette er ikke en bok full av løsninger på fattigdomsproblemet i Norge, selv om forfatteren også kommer inn på noen konkrete løsninger, og ikke minst til noen utfordringer til de politiske partiene i Norge. Først og fremst er dette en bok som forsøker å vise hvor komplisert fattigdom faktisk er. At det ikke bare handler om mangel på penger, men på det stresset og høye konfliktnivået som ofte fører med. Psykiske vansker og fysiske plager. Et evig press.
– Det er jo heller ikke slik at de du skriver om går til sengs sultne. Hvor fattige er de?
– Det handler om relativ fattigdom. Men det kan være vanskelig nok, har jeg sett, å være avhengig av matkasser. På slutten av måneden er det ofte tomt, og jeg skriver om folk som ikke spiser middag om barna har med en venn hjem, for det er ikke nok mat til alle da.
– Men det handler like mye om å ikke kunne planlegge livet slik vi andre kan. Om unger som ikke får være med på fritidsaktiviteter fordi det er for dyrt. Mange av barna jeg snakker med, lever voksne liv. Den prekære situasjonen tvinger dem til å bli foreldrenes medhjelper, de får ikke være bare barn. Disse barna som trenger en friplass mer enn alle andre, får det ikke. For det er for dyrt.
---
Dette vil KrF gjøre med fattigdommen
- inkludere flere i arbeidslivet. KrF vil forsterke «inkluderingsdugnaden», og at frivillige og ideelle aktører skal spille en større rolle i kampen mot utenforskapet.
- fortsette styrkingen av barnetrygden. Barnetrygden skal løftes til 2000 kroner per måned for barn mellom 0–6 år, og til 1500 kroner per måned for de mellom 6 og 18 år. Barnetrygd skal ikke regnes med i grunnlaget for beregning av ytelser etter lov om sosiale tjenester og lov om bostøtte.
- innføre en makspris på 7 000 kroner for hver families totale utgifter til barnehage og SFO.
- at alle barn skal få delta på fritidsaktiviteter. Alle barn og unge mellom 6 og 18 år skal få et fritidskort på 2500 kroner.
- Erstatte engangsstønaden og innføre rett på foreldrepermisjon til alle. Minstenivå skal være på 2G.
- Videreføre kontantstøtteordningen. Minoritetsforeldre skal få norskopplæring der det legges til rette for barnepass, uten at kontantstøtten reduseres. Kontantstøtteordningen skal også gi foreldre rett til 80 prosent jobb med lønnskompensasjon fram til barnet er to år.
---
Georg er tolv og vet han er fattig
Georg er tolv år. I ni av de årene har han bodd med bare pappa Fredrik. Det ble sånn etter samlivsbruddet med Georgs mor.
Pappa Fredrik hatt mange typer jobb. Han har vært sjåfør, vekter og fiskeslakter. Han har jobbet i matbutikk. En dag gjekk han i bakken på et treningssenter med prolaps i ryggen. Det er fem år siden. Siden har han knapt jobbet.
Han og Georg lever på penger fra Nav. Først fire år på arbeidsavklaringspenger, nå et år på sosialhjelp. De har til husleie og mat, og ikke så mye mer. Tolvårsdagen til Georg ble spandert av barnevernet. Pizza, is og laserspill til alle guttene i klassen.
Fredrik drømmer om å kjøpe en egen bopel. Ikke noe prangende, bare en bopel som er hans egen og Georgs. Med dagens rentenivå ville det ha kostet ham 7.000-8.000 kroner i måneden i lån og fellesutgifter, i motsetning til leia på 10.000 for leiligheten han og Georg bor i. Men Fredrik har ikke fast jobb, og får derfor ikke lån. Han har betalt leie i ti år nå, på den samme leiligheten. Rundt en million kroner til sammen. Penger som ikke vil gi Georg en finansiell trygghet senere i livet, men som går til huseieren og barna hans.
Om eg strekker ut armane til han, så er ikkje det fordi eg vil banka han opp. Det er fordi eg vil gje han ein klem
— Fredrik om forhold til sønnen, i boka «Vi, dei fattige»
Faren til Fredrik stakk av før han ble født. Han fikk en stefar som slo. Selv vil han at sønnen Georg skal vite at han er trygg.
«Om eg strekker ut armane til han, så er ikkje det fordi eg vil banka han opp. Det er fordi eg vil gje han ein klem. Det er viktig for meg at han forstår den biten», sier han i boka.
Far og sønn snakker om raketter og spiller dataspill sammen. Spill med 18-årsgrense. Fredrik vet det ikke er helt korrekt, men han vil jo være sammen med sønnen. Det blir en del krangling, og enda mer nå som Georg er i ferd med å bli tenåring. Georg tar ofte moras side i konflikter mellom foreldrene. Han synes synd på mora som har så lite penger men må betale barnebidrag til pappa.
Barnevernet er involvert i livet deres. Nå utreder de omsorgssituasjonen til Georg. Og Georg kan av og til ty til dem når han er sint på faren.
«Georg fangar opp at eg er fattig. Ein gong ringde han Barnevernet og bad dei kjefta på meg fordi eg hadde kjøpt ei ny vifte til PC-en min. Han meinte at eg brukte pengane feil. Men det er ikkje sånn Barnevernet skal fungera», sier han i boka.
Georg forteller at han synes det er dumt at han og pappa må spørre farmor om hjelp til å kjøpe ting, eller mamma. Til å kjøpe mat og drikke.
«Eg har tenkt lenge at me har dårleg råd. Det berre er der, liksom», sier tolvåringen Georg i boka.
---
Dette vil MDG gjøre med fattigdommen
- MDG vil utrydde barnefattigdom gjennom gratis barnehage for lavinntektsfamilier, økte barnetillegg for uføre og enslige forsørgere, bedre tilgang på fritidstilbud uavhengig av økonomi.
- Øke satsene for sosialhjelp til et nivå man kan leve av.
- Innføre et mer rettferdig skattesystem som reduserer forskjellene ved å gi mer skatt til de med høy inntekt, og mindre skatt til de med lavere inntekt.
- Verne om universelle velferdstjenester som barnetrygd, og utvide ordningene for foreldrepenger, arbeidsavklaringspenger og dagpenger.
- Utrede en ordning med borgerlønn som sikrer folk mer verdighet enn dagens ordninger.
---
Fattigdom er et skittent hus
«Fattigdom er ikkje berre summar på konto. Det er så mykje meir enn det eg kan lesa meg til på heimesidene til Statistisk sentralbyrå. Fattigdom er dei mørke og rotete husværa me møtest i, lukta av mugg, pærebrusen som me drikk som lunsj. Fattigdom er alle dei historiene som klistrar seg fast og er vonde å skrubba vekk. Historier om mobbing og overgrep, ofte fortalde i tilfeldige sidesetningar. Det er barn som høyrer foreldre koma med detaljerte forteljingar om vald og sjølvmord. Barnevernet som ofte lurer der i bakgrunnen. Grenseløyse».
Det skriver Maria Lavik et sted.
– Av og til under arbeidet med denne boka, tenkte jeg: Dette er historier jeg aldri har hørt før. Tunge, triste historier. Jo da, folk utleverer mye rart på Facebook. Men noe av det jeg ønsker å få til med denne boka, er å vise på en skikkelig måte hvordan stress og uro skaper konflikter. Og fattigdom er stress og uro, sier hun.
Forfatteren har lyst til å vise hele bredden i hva det vil si å være fattig. Det har også skapt noen dilemmaer underveis. Hun skriver om psykiske problemer og går tett på klingen. Men skyldes de psykiske vanskene fattigdommen? Er det omvendt?
– Ikke alt jeg beskriver handler om fattigdom. Men fattigdommen gjør de menneskene jeg skriver om ekstra sårbare for det som rammer dem.
Det er ofte barna man som leser blir mest preget av. Det gjelder også Lavik under arbeidet med boka.
– Jeg har ikke barn selv. Men det er surrealistisk å høre venner snakke om barna sine, om hvordan de legger til rette for vekst og fritidsaktiviteter og hvordan hele livet dreier seg om å gi dem en god oppvekst. Og så ser jeg livet til dem jeg skriver om i boka. Hvordan barna blir en medhjelper til de voksne, og ikke får være barn. Vi andre bruker penger på alle riktige aktiviteter og gjør alt riktig. Disse menneskene klarer ikke det, fordi de mangler penger og lever helt på kanten. Det er provoserende å se den store forskjellen.
---
Hva Rødt vil gjøre med fattigdommen
- Rødt vil ha et mer rettferdig skatte- og avgiftssystem: Økt skattlegging av de rike, kutt i usosiale avgifter og lavere inntektsskatt for folk flest.
- Sikre et organisert arbeidsliv med bedre lønns- og arbeidsbetingelser: Doblet fagforeningsfradrag for å øke organisasjonsgraden og forbud mot bemanningsbransjen som vanskeliggjør fagorganisering i mange lavlønnsbransjer.
- Tette hull i sikkerhetsnettet: Fjerne karensåret i AAP-ordninga og gjøre koronatilleggene i dagpengeordninga permanente, økt minstepensjon og sosialhjelp.
- Kamp mot barnefattigdom: Innfasing av gratis barnehage, økt barnetrygd for alle barn 0–18 år, gjøre det ulovlig for kommuner å ta barnetrygden fra mottakere av sosialhjelp, samt reversere regjeringas kutt i barnetillegget for uføre.
- Kutte regningsbunken: Reduserte egenandeler på helsetjenester og starte innfasing av skattefinansiert tannhelse.
---
«Frivillig» fattigdom ender i fosterhjem
Når Angelina på 15 får i lekse å sette opp et familiebudsjett, sitter hun og mamma Helga og leker med tall. Hvor mye barna får i lommepenger? Hvilke lommepenger? De setter bare en sum som de håper er i nærheten av rimelig. Da de ikke hadde råd til en skikkelig konfirmasjonsfeiring for Angelina, latet de som om det var sykdom i nær familie slik at ingen skulle mase mer om det.
Helga kommer, i motsetning til mange andre av menneskene Lavik skriver om, fra en begunstiget bakgrunn. Og fattigdommen hennes nå er «frivillig», sier hun selv. Hun var gift med en mann med karriereambisjoner, og det passet liksom best at han jobbet så mye som mulig, mens Helga kunne gå ned til deltid og bruke mer tid på barna.
Da Helga bestemte seg for at hun ikke ville leve med barnas far lenger, hadde hun derfor ikke spart særlig med penger. Hun hadde gjort som mange kvinner gjør i et forhold: Jobbet mindre og brukt inntekten sin på mat og forbruk. Mens mannen sparte penger i fond. Da hun dro, tok hun heller ikke med seg mye, og krevde ikke sin andel av felleseiet. Det ville bare skape konflikt, visste hun.
Hun ba heller om forskudd på arv fra sin egen familie og startet sin egen bedrift. Men så falt livet sammen etter en voldtekt. Hun ble alvorlig syk, diagnostisert med posttraumatisk stressyndrom, og klarte ikke jobbe. Siden hun drev sin egen bedrift, fikk hun ikke dagpenger, men måtte gå på sosialen.
Nå er familien på tre fattig. Og sønnen August på 12 lider av angst. Storesøster har en medfødt sykdom som gjør at hun har læringsvansker og trenger mye hjelp med språket. Helga sliter med tanken på at hun kunne ha hjulpet barna bedre om hun hadde mer penger.
Hun har jobbet svart for å skaffe nok penger til gitartimer til dattera. Har gått på stoff for å få hverdagen til å gå opp, og vurdert å bruke leiligheten som oppbevaringssted for narkotika. Det ville ha gitt en grei inntekt på toppen av pengene hun får fra det offentlige. Hun har også vurdert å selge sex.
Eg held som regel kjeft. Ikkje fordi det er ein journalistisk metode. Men fordi eg er lamslått
— Maria Lavik i boka «Vi, dei fattige»
Etter lang tids kamp og venting har Helga fått innvilget 50 prosent uføretrygd. Det gir en trygg inntekt i bunnen, og muligheten til å jobbe så mye hun makter for å tjene enda litt mer.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det er likevel ikke nok til å sørge for et trygt hjem. Neste gang forfatteren møter familien, over ett år senere, har det utartet mellom mor og sønn. Koronaen tok bort inntekten i selskapet hennes. Helga ble mer ustabil, ifølge sønnen. Etter en episode ble han plassert i fosterhjem. Nå jobber familien med å reparere forholdet.
---
Dette vil Sp gjøre med fattigdommen
- Senterpartiet mener at barnetrygden skal holdes utenfor ved beregning av økonomisk sosialhjelp.
- Sp mener at det viktigste sporet for å bekjempe barnefattigdom er arbeidslinjen. Det at begge foreldre får muligheten til, og stimuleres til, å komme seg ut i arbeid, tjene penger og forsørge familien, er det beste tiltaket mot barnefattigdom.
- Senterpartiet vil forsterke områdesatsingene for bedre å utjevne forskjeller, og særlig målrette de mot å forebygge utenforskap og fattigdom blant barn og unge.
- Tannlegetjenester kan være dyrt for mange. Senterpartiet vil at tannlegebehandling skal inn i egenandelsordningen i folketrygden.
---
Hva koster det å ikke ha penger?
«Eg har kome tett på menneske som tør å fortelja om kva som ligg bak omgrepet «vedvarande låginntekt». Me møtest heime, ute eller på ein kafé. Så snakkar dei. Eg held som regel kjeft. Ikkje fordi det er ein journalistisk metode. Men fordi eg er lamslått».
Det er jo ikke «bare» historiene som er gjenfortalt her, og ikke «bare» de åtte historiene som Lavik forteller i boka si.
Om alenemoren som endelig får uføretrygd og føler at livet faller på plass, og som velger å se på det som en slags borgerlønn som gir trygghet og stabilitet. En mulighet til å planlegge mer enn fra uke til uke.
Om den unggutten med røtter i Midtøsten som vokste opp på Tøyen i Oslo, til skrikene fra dårligere betalere i narkoøkonomien som fikk sin fysiske straff. Han som ifølge seg selv ble reddet av kjærligheten til fotballen. Og som nå drømmer om å leve av å skrive.
Eller hun som til slutt tok motet til seg og slo i bordet på et politisk møte, og nå er blitt aktiv i SV. Og som får siste ord i boka:
«Ingen skal fortelja meg at dette er svake menneske – for fy faen, desse folka veit kva det er å stå i elden. Eg liker ikkje det omgrepet – `dei svake i samfunnet´. For dette er dei sterkaste menneska. Dei står i ein evig kamp».
Det er mange andre historier også som kunne blitt fortalt. 115.000, for å være nokså nøyaktig. Like mange som det finnes barn som vokser opp i fattigdom i Norge. Om hva det betyr for mulighetene til å skape seg et godt liv.
---
Dette vil SV gjøre med fattigdommen
- SV vil øke barnetrygden og innføre målrettede tillegg for flerbarnsfamilier og familier med enslige forsørgere.
- Innføre gratis SFO og redusere maksprisen i barnehagene (og tannhelsereform)
- Heve lønnen i lavlønnsyrker.
- Heve minste pensjonsnivå over EUs fattigdomsgrense.
- Redusere skatten på lave inntekter.
- Reversere Solberg-regjeringens usosiale kutt.
---
Som forfatteren Maria Lavik skriver i «Vi, dei fattige»:
«For fattigdom påverkar ikkje berre kor mykje mat som er i kjøleskapet, eller om barn kan vera med på fritidsaktivitetar. Fattigdom kryp opp i hovudet til barn og foreldra deira. Der kan den gjera stor skade. Her er ei ufullstendig liste frå A til Å over kva plager og faenskap fattige barn i Noreg er meir utsette for enn andre barn:
ADHD
Angst
Hyperaktivitet
Språk- og lærevanskar
Søvnproblem
Vanskar med å få og halda på vener
Vald
Åtferdsvanskar
Ungdommar som opplever at familien har dårleg økonomi, er FEM GONGER så utsette for ALVORLEG VALD og TRE GONGER så utsette for PSYKISK VALD som ungdommar med god familieøkonomi. Førekomsten av PSYKISKE LIDINGAR er FEM GONGER høgare hjå barn i familiar med låg inntekt enn hjå barn i rike familiar».
---
Hva Venstre vil gjøre med fattigdommen
Venstre vil målrette tiltak fremfor universelle ordninger. «Venstre tørr å målrette ordningene til de som trenger det mest». De enkeltpersonene og familiene som trenger hjelp til å løftes ut av fattigdom skal få det, eksempler på dette er redusert foreldrebetaling i SFO og barnehage og å øke og skattlegge barnetrygden. Slik vil partiet sikre at familier med lav inntekt får mer enn de gjør i dag.
«Selv om velferdsordninger er med å gi inntektssikring så løser det ikke fattigdomsutfordringer – det løfter heller ikke mennesker ut av fattigdom. Vi vet at inntekt fra arbeid er den viktigste inntektskilden for de fleste husholdninger, og flere må få muligheten til å jobbe». Venstre har vært med å iverksette inkluderingsdugnaden, vil belønne arbeidsgiverne som ansetter mennesker som står langt fra arbeidslivet og sørge for at offentlig sektor tar et større ansvar for å være en inkluderende arbeidsgiver.
For dem som ikke kan jobbe fullt må det må bli enklere å kombinere arbeid og trygd, slik at de som kan og ønsker det får bruke sin restarbeidsevne i arbeidslivet får mulighet til det for eksempel gjennom helsejustert lønn.
For dem som ikke kan jobbe så må vi ha jevnere satser og et system som gir forutsigbarhet og trygghet for den enkelte. Venstre ønsker for eksempel å se på ulike løsninger knyttet til borgerlønn eller minstelønn.
---
Om å stå opp om morgenen
«Arbeidslinja». Vanlige mennesker som får beskjed fra politikerne våre om at de må lære seg å «stå opp morgenen», ta i et tak. Av hensyn til seg selv og til fellesskapet.
– Jeg har kommet til under dette arbeidet at arbeidslinja ikke fungerer like bra for alle. Det er en fin tanke at alle som kan, skal jobbe. Men det avhenger litt av hvem du spør. Vi som er journalister kan fint jobbe til vi er 70 år. Vi liker jobbene våre, og den krever ikke så mye rent fysisk.
– Folk med lavere utdanning er i en annen situasjon. Det er færre jobber tilgjengelig for dem. De opplever ofte at de har liten makt over egen hverdag, og har en arbeidshverdag som består av tunge løft. Mens jobben er lystbetont for meg, er det mer snakk om tvang for mange i slike jobber. Så jeg spør meg om det ikke er arbeidslivet det er noe galt med – og ikke folk som faller ut, slik mange av dem jeg skriver om.
Folk blir mindre fattige om dei får pengar
— Fredrik om forhold til sønnen, i boka «Vi, dei fattige»
– 115.000 barn er mye. Men for å være kynisk: Er det ikke litt som å lete etter skjønnhetsflekker på en nesten plettfri overflate å skrive en bok om de fattige i et så velfungerende samfunn som vårt?
– Slik kan man jo tenke. Men jeg mener at vi, om vi aksepterer at den relative fattigdommen øker og ikke ser oss alle som en nasjon der vi løfter i fellesskap, står i fare for å ødelegge hele samfunnslimet. Hva skal du si til de to ungene i klassen til barnet ditt som ikke har det ok? Skal de seile sin egen sjø? Hva gjør det med samfunnet, og med lokalsamfunnet?
Les også: Rødt og SV blir opprørt av Linns historie: – Folk blir ikke noe friskere av at ytelsene kuttes
– I land med mer fattigdom enn vi har i Norge, vokser det gjerne fram en kultur for å se ned på de fattige. Du har «chavs» i Storbritannia og «white trash» i USA. Når man først kommer dit, vokser fattigdommen enda mer. Om vi lar det skje, kan hele velferdsstaten utarmes. Eller vi havner et sted der vi har egne løsninger for fattige. Da har vi gitt opp disse menneskene.
– Og så er det bra for en nasjon at vi føler at noen tar vare på oss, plukker oss opp igjen. Det gir bedre produktivitet for økonomien i stort. Og det gir oss alle en trygghet. Noen vil hjelpe oss om alt går galt.
«Vi, dei fattige» er ikke en politiske bok, i alle fall ikke om det betyr at den er konfliktsøkende og krever tydelige svar. Men en ting lar ikke forfatteren det være den minste tvil om: Det er en løsning som vil hjelpe de menneskene hun skriver om langt mer enn mye av det andre vi diskuterer når vi snakker om fattigdom:
– Det er mest effektivt å gi dem mer penger, rett og slett, sier Maria Lavik.
«Folk blir mindre fattige om dei får pengar. Innsikta verkar banal, men i kampen mot fattigdom endar me ofte opp med å diskutera fritidskort eller utlån av gratis sportsutstyr».
Det er mer som må på plass, selvsagt. Men følelsen av å aldri ha kontroll over egen inntekt, påfører folk mye stress. Uvisshet om lengden og kontinuiteten i støtteordningene gjør at det er umulig å planlegge livet. Det går i sin tur utover barna. Og skaper et liv som kan være så vanskelig at det er vanskelig å ta innover seg, selv etter å ha lest en hel bok om temaet.
Under arbeidet med boka, sjekket Maria Lavik sitt eget budsjett nesten tvangsmessig, skriver hun. Hvor langt unna er hun å havne i en situasjon lik de menneskene hun skriver om?
Et godt stykke, skulle det vise seg. Enda mer da koronaen kom og forskjellen på fattig og velstående nok ble tydeligere. Forfatteren sluttet etter hvert å sjekke budsjettet annenhver dag. Innsikten kan likevel være grei å ha med seg. Fattigdom er ikke genetikk eller mangel på evner. «Vi, dei fattige» viser at de fleste av oss ikke havner i fattigdom i Norge. Men vi er ikke lenger enn noen uheldige omstendigheter unna.