Navn i nyhetene

– Jeg har vært mye redd på jobb

Den norske skolen har et problem med vold og trusler, mener Sanna Sarromaa. Nå slutter hun som lærer for å bli journalist i Minerva.

---

Navn i nyhetene

Hvem: Sanna Sarromaa (44).

Hva: Finne, feminist, forfatter og lektor.

Hvorfor: Har fått jobb som nyhetsjournalist i den borgerlige avisen Minerva. Hun tiltrer i april.

---

Gratulerer med ny jobb som nyhetsjournalist i Minerva! Hva fikk deg til å søke?

– Jeg er en mangeårig leser og lytter, så jeg kjente godt til Minerva da annonsen dukket opp på SoMe-feeden min. Det morsomme var at annonsen var som skreddersydd for meg. De la ut en ironisk filmsnutt der de søkte en person med klassisk utdannelse, doktorgrad i sosiologi, lang erfaring med politikk og attpåtil latin og gresk i fagkretsen.

– Jeg har jo alt dette! Den gresken er riktignok fra et folkeuniversitet i Lahti på 90-tallet, men nyhetsredaktøren i Minerva er halvt gresk, så jeg tror han kan ta seg av den biten.

Jeg får ikke jobb på Lillehammer fordi alle tror at jeg er en skikkelig burugle og vrangpeis – og med «feil» meninger.

—  Sanna Sarromaa

Hvorfor akkurat den borgerlige avisen Minerva?

– Jeg hører jo til den brede høyresiden og jeg synes det er et ærlig ståsted, også som journalist. Jeg er mye mer skeptisk til såkalte nøytrale journalister i liksom-upolitiske aviser som stemmer sosialistisk, hele hurven.

– Jeg har faktisk også bakgrunn fra den borgerlige pressen. For mer enn 20 år siden var jeg journalist i den borgerlige studentavisen i Finland og jeg var sjefredaktør for Suomen Nainen, Finlands kvinne – avisen for Samlingspartiets kvinner i Finland. Samlingspartiet tilsvarer norske Høyre.

Sanna Sarromaa

Du har i årevis terget – og begeistret – nordmenn, særlig fra kronikkplass i VG. Om alt fra dialekter og sydenvaner til nivået i skolen – for å nevne noe. Hvordan vil du beskrive det å ha hatt rollen som såkalt «riksrefser», som enkelte omtaler deg som?

– Det har jo vært en fornøyelse, men alt kommer jo med en pris, selv de morsomste tingene. Prisen jeg har betalt er vel at veldig mange tror at jeg er et veldig vanskelig og krevende menneske. Det er ikke lett å få jobb når alle forbinder deg med sterke meningsytringer og beinharde debatter – spesielt i Norge der alle er vant til å mene akkurat det samme.

– Prisen jeg helt konkret har betalt, er den lange pendlerveien jeg har hatt til Hamar de siste fire årene. Jeg får ikke jobb på Lillehammer fordi alle tror at jeg er en skikkelig burugle og vrangpeis – og med «feil» meninger. Her skal alle være rødgrønne og synes at distrikter er fantastiske og at Lesja kommune bør få legeutdanning. Det er mange korrekte meninger her som jeg ikke har.

Se Minervas presentasjon av Sanna Sarromaa her:

Hva ser du mest fram til i din nye jobb?

– Det høres kanskje rart ut, men akkurat nå ser jeg aller mest frem til å få det trygt. Det siste året i læreryrket har vært skremmende og farlig. Den norske enhetsskolen har et problem med vold og trusler. Jeg har vært mye redd på jobb. Alt dette leser man om i aviser, men jeg har kjent det på kroppen. Det har ikke vært en god følelse.

– Jeg har mistet troen på enhetsskolen. Enhetsskolen bygger på den sterke ideologiske overbevisningen om at alle skal gå i samme klasse uavhengig av faglig nivå, modenhet, funksjonshemninger, atferdsproblemer og diagnoser. En lærer skal klare å oppfylle behovene til alle, selv om det er umulig. Det er helt åpenbart at vi trenger spesialklasser og spesialskoler. One size does not fit all!

Les også: Hun elsket læreryrket. Så kom dagen som endret alt

– Rent innholdsmessig gleder jeg meg til at alt det jeg elsker å gjøre – som å lese, skrive og være oppdatert – blir nå en del av jobben. Frem til nå har det vært fritiden min. Do what you love, som de sier. Føler meg ekstremt heldig og privilegert. Privilegert er forresten et ord veldig få, inkludert journalister, skriver riktig. Pass på at du får det riktig i avisen.

Jeg får fnatt hver gang en avis intervjuer en forbrukerøkonom fra en bank.

—  Sanna Sarromaa

Kan du si noe om hva slags type saker du kommer til å gyve løs på?

– Jeg kan jo ikke gi alle de gode ideene mine til deg. Da stjeler du dem! Men jeg håper og tror at jeg blir Minervas folkelige alibi. Jeg kommer jo fra gulvet – og det har de godt av. Jeg vil skrive om skole, barnehage, oppvekst, abort og arbeidsliv. Jeg sa litt på tull på arbeidsintervjuet at Minerva er en avis for og av gubber. Jeg vil lage den mer kvinnevennlig med temaer som interesserer kvinner.

Les også: Forsker om vold mot lærere: – Det hersker en betydelig kultur for å feie ting under teppet

Blir du ren nyhetsjournalist eller vil du også få anledning til å skrive kommentarer – der dine egne meninger kommer til uttrykk?

– Hos Minerva skriver alle journalister kommentarer også, så det kommer også jeg til å gjøre.

Sanna Sarromaa

Du er finsk, jobbet lenge som lærer, har en doktorgrad i sosiologi, du har vært lokalpolitiker og gitt ut flere bøker – blant mye annet. Er det noe ved din bakgrunn du tenker kan bli særlig nyttig i din nye jobb?

– Alt sammen er jo en veldig fin bakgrunn med tanke på å jobbe som journalist, men jeg tenker først og fremst de siste 5-6 årene i skoleverket. Der har man møtt alle slags mennesker, på godt og vondt, og alle samfunnslag. Den borgerlige siden trenger en journalist som skriver troverdig om skole.

Les også: Sanna Sarromaa: – En av mytene rundt skilsmisse er at det er en forbigående krise (+)

Hva vil du ellers si er dine styrker som journalist?

– At jeg har fire barn. Det er mye barnehage, skole, PPT, BUP, idrettslag, kultur og yrkesvalg man har vært gjennom som forelder. De som ikke har barn, lever bare ett liv. Vi som har barn, lever mange liv. Det er en styrke og en velsignelse.

Hvordan vil du beskrive norsk journalistikk i dag – hva er bra, og hva er ikke så bra?

– Det finnes veldig mye bra langlesingsstoff om man ser forbi skandalene og kjendisoppslagene. Det er et virkelig mediemangfold. At nettet til en viss grad har overtatt gjør at nye og andre stemmer får bredere spredning. Aviser som Subjekt og Minerva har mulighet til å nå og slå gjennom. Dette gir grunnlag for nye vinklinger og spenstige serier som Espen Goffengs epidemier i Minerva. Og så må jeg nevne Morten Strøksnes’ serie om samer og det samiske i Dag og Tid. Den var skikkelig grundig og spennende.

– Det som ikke er så bra er særinteresser og lobbyister som slipper litt for lett gjennom med sine «saker». Jeg får fnatt hver gang en avis intervjuer en forbrukerøkonom fra en bank. De er alltid ekstremt pene og velkledde damer som sier det samme, men ikke det som er sant – nemlig, at man som forbruker må konkurranseutsette bankene. Det er jo galskap å ha boliglånet sitt i DNB!

Sanna Sarromaa

Hva får for stor oppmerksomhet, og hvilke temaer mener du er underdekket i norsk presse?

– Vær er altfor overdekket i norsk media.

– Det som er underdekket, er alt det som er litt vanskelig å skrive om – enten fordi det er faglig for krevende eller fordi det utfordrer konsensus. Den jevne nordmann har hatt reallønnsnedgang i flere år, samtidig har staten vokst enormt og oljefondet flommer over. Hvorfor tar så få opp dette dilemmaet? Hvor blir verdiskapingen av?

– Hvorfor utfordrer vi og media ikke når noen sier «i verdens rikeste land» når norske husholdningers rikdom ligger under OECD. Et utsagn som alltid kommer når en særinteresse vil at vi skal tro vi har råd til akkurat deres ønske. Er økonomi som saksfelt for komplisert? Er spørsmålene for vonde å stille, fordi man er redd for at svaret ligger i en retning som utfordrer den brede konsensus?

Jeg er særdeles dårlig på fester, smalltalk og nettverking.

—  Sanna Sarromaa

Over til de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– L. M. Montgomerys «Rilla of Ingleside», en av de siste bøkene i serien om Anne fra Bjørkely. Jeg vet ikke hva den heter på norsk. Jeg har lest den både på finsk, som barn, og på engelsk som tenåring og voksen. Jeg er en blodfan av alle L.M. Montgomerys Anne-bøker, som vel har fått en renessanse med Netflix-serien, men jeg tror Rilla-boken er den minst kjente.

– Den handler om Annes datter, Rilla. Rillas bror og Annes sønn, Walter, er i første verdenskrig i boken og skriver et brev derfra: «I’ve won my own freedom here – freedom from all fear. I shall never be afraid of anything again – not of death – nor of life, if after all, I am to go on living.» Tårene mine triller hver gang jeg leser brevet fra Walter som for øvrig dør like etterpå. Brevet hans setter alltid mine problemer i et større perspektiv. Jeg blir trøstet av boken. Jeg har alt jeg trenger, og alle barna mine lever.

Les også: – Jeg tenkte at nå er det over. Aldri mer. Dette må jeg komme meg ut av (+)

Hva gjør deg lykkelig?

– Dette er en kjempeklisjé, men jeg er lykkelig når barna mine er lykkelige. En mor er aldri lykkeligere enn det barnet som har det verst.

Hvem var din barndomshelt?

– Min femteklasselærer Hanna Sarakorpi. Jeg skulle bli lærer, som henne. Og jeg skulle bli like fabelaktig som henne! Jeg møter henne fortsatt jevnlig. Hun er nå rektor på en stor skole i Espoo ved Helsinki. Hun er fortsatt like fantastisk. Jeg husker hvordan jeg gledet meg til hver skoledag fordi hun hadde alltid noe spennende opplegg. Og på fritiden sin tok hun oss på utstillinger og museer, 3-4 elever om gangen, slik at alle fikk oppleve kultur som barn.

Sanna Sarromaa

Hvilken egenskap skulle du ønske at du hadde?

– Jeg skulle kanskje ønske, spesielt nå som journalist, at jeg hadde mer stamina sosialt. Men jeg blir veldig fort sliten og tom når jeg er sammen med mennesker. Jo flere, dess verre. Jeg er særdeles dårlig på fester, smalltalk og nettverking, og tenker hele tiden om jeg snart kan dra hjem. Som en ekte finne kan jeg snakke med bare ett eneste menneske i løpet av en fest, dra hjem og tenke at det var en helvetes bra fest.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg skeier faktisk aldri ut. Jeg legger meg tidlig, drikker aldri for mye og lever på alle måter helt regelmessig. Jeg elsker rutiner og at ting gjentar seg. Forutsigbarhet gir trygghet og trygghet gir glede. Det er mitt motto og min lykkeoppskrift!

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Ingen verdens ting. Jeg vil helst være hjemme når jeg først har fri. Skal jeg vise mitt engasjement, gjør jeg det skriftlig. Alene hjemmefra.

Er det noe du angrer på?

– At jeg ventet til jeg var 40 med å lage det fjerde barnet. Jeg ventet og ventet på at lysten skulle gå over. Men den gikk jo ikke over!

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Torbjørn Røe Isaksen. Jeg har alltid vært betatt av ham. Han kunne prøvd å omvende meg til konservatisme.

Les også: – To helt jævlige dialekter. Jeg kunne aldri vært sammen med en mann derfra

Les også: – Ingen normal mann henvender seg til meg etter et intervju som dette

Les også: – Jeg har ennå ikke hørt kvinne (48) si at det er helt uaktuelt å ha sex med mann (52)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Nyeste fra Dagsavisen.no: