Skilsmissebarnas sorg

Sanna Sarromaa (42) sitter i leiligheten sin hjemme på Lillehammer. De tre eldste barna, hennes egne skilsmissebarn, er på skolen. Den yngste, ettåringen som hun fikk alene etter at hun ble skilt, er i barnehagen. Han er ikke et skilsmissebarn, men selve barnet av skilsmissen. Men sin egen skilsmisse har hun allerede skrevet nok om. Om sjokket da eksmannen forlot henne til fordel for en annen. Sorgen. Sinnet.

Nå er det barna det handler om. I boka «Skilsmissebarna. Historiene som ikke er fortalt» forteller hun historiene til førti skilsmissebarn, og til ti som helst skulle vært det.

– Under kapittelet om barn som burde vært skilsmissebarn, der hører jeg hjemme.

Sanna Sarromaa vokste opp i en blokkleilighet i Lahti, en middels stor by i Finland. For nordmenn kjent som en vintersportsby. For Sanna var det en hverdag preget av farens alkoholisme.

– Jeg tenker jo at jeg hadde fått det bedre i en annen familie.

Skilsmissedrømmen

Mye kunne vært annerledes hvis bare moren hadde gått, da Sanna ba henne om det. Men oppveksten har preget Sanna langt inn i voksenlivet.

– Jeg er sintest på moren min. Sikkert fordi jeg elsket henne mest. Jeg er sint på vegne av det barnet jeg var.

Det barnet som ikke hadde med venner hjem etter skolen. Det barnet som helt fra barneskolealder dagdrømte om at foreldrene skulle skille seg, sånn at hun bare kunne bo alene med moren sin. Det barnet som hjalp moren med å tømme ut Koskenkorva og deretter vanne ut innholdet på flaskene, sånn at faren ikke skulle bli så full. Barnet som satt og hørte på foreldrenes evinnelige krangling over alkoholen. Hun som fortvilet satt og så på at moren bevilget faren spriten hun hadde gjemt unna når butikkene var stengt. Hun som tagg og ba om at moren skulle helle spriten i vasken.

[ Slik skal Anne Linn og Andreas bli pensjonister som 50-åringer (+)  ]

Eller at hun ikke skulle vanne ut spriten i det hele tatt, men bare la faren drikke alt sammen, sånn at han kunne dø fortere.

– Når han var full, var han ekkel og slem mot min mor.

– Hvorfor gikk hun ikke?

– Det var nok et spørsmål om økonomi, at hun tenkte at hun ikke klarte seg alene. Og så fikk hun uhelbredelig kreft. Da føltes det vel for dramatisk, å skulle gjennomgå en skilsmisse oppi det hele. Eller om det var kjærlighet, og redselen for å være alene.

Sanna vet ikke. I dag er begge foreldrene døde. Selv flyttet hun hjemmefra som 16-åring. Men Sanna bærer fortsatt med seg barndommens traumer.

I boka skriver hun at langtidseffektene av en skilsmisse som burde ha funnet sted, har gjenspeilt seg i hennes eget voksen- og familieliv, og ikke minst i hennes parforhold.

– Jeg tør ikke si fra. Jeg er redd for ensomhet og redd for å bli forlatt. Så jeg lar dem tråkke på meg og snakke stygt til meg. Det er det som er modellen fra min mor.

Sanna mener moren skulle reddet seg selv. Og reddet barna.

– En klok kvinne sa til meg at som voksen har man et ansvar: Hva tåler du på egne vegne?

[ Slanking, funker det? (+)  ]

Familiens død

Når de voksne skiller seg, går de videre. De blir gjerne lykkelige også – på hver sin kant. Men tilbake sitter skilsmissebarna. Hvert år opplever omtrent 20 000 barn i Norge at foreldrene blir skilt eller separert. Tar man med barn av samboere, og bonusfamilier som går i oppløsning, er tallet oppe i 30 000.

– En av mytene rundt skilsmisse er at det er en forbigående krise, og så fortsetter livet som normalt, forteller Sanna Sarromaa. Hun opplevde i arbeidet med «Skilsmisseboken» at foreldrene undervurderte hvordan skilsmissen påvirket barna.

– Noen sa til og med at barna ikke hadde merket at de var blitt skilt.

Sanna ler litt, før hun igjen blir alvorlig.

– Jeg satt igjen med en uggen følelse av at ting ble glattet over.

– For alt blir annerledes. Og det er skilsmissebarna som betaler prisen.

Ikke velkomne hjem

Delt bosted. En uke her og en uke der. To julaftener. To bursdagsfeiringer. Følelsen av å bli valgt bort når den ene forelderen, eller begge, stifter ny familie. Familietreet som er blitt et familiekratt. Barn som opplever at de ikke er velkomne hjem til mamma eller pappa når det ikke er deres uke. Barn som slutter på fritidsaktiviteter, fordi foreldrene ikke vil ofre «sin» helg med barnet.

I 1996 var det kun fire prosent av skilsmissebarna som hadde delt bosted.

– Hva har skjedd?

– Det var et samfunnseksperiment som ble et samfunnsfenomen. Det startet i den øvre middelklassen, men har spredt seg til alle samfunnslag. Jeg kjenner ikke en eneste en som ikke har 50/50.

– Nei, da tenker man at det er noe galt med den ene forelderen.

– Nettopp. Og det er jo sånn, at ikke alle foreldre burde ha 50/50. Noen jobber for mye, for eksempel. Men man blir uglesett og sett ned på hvis man ikke har barna sine halvparten av tiden. Hva er galt med deg, liksom?

Skilsmissebarna i boka forteller om hvordan det har vært å vokse opp med 50/50. Om pendling, lojalitet, selvstendighet og savn. Og om den evinnelige pakkingen.

– Spesielt tenåringer synes dette er noe jævla herk.

Sanna forteller om en bekjent som gjorde det slutt med kjæresten, hun orket ikke pendlingen til nabobyen annenhver uke. Eller de «flinke» skilsmisseparene, som flytter inn og ut av huset, i stedet for at barna skal gjøre det. For en periode, i hvert fall.

– Det er tankevekkende at foreldrene slutter med det, for ingen orker det i lengden. Men barna kan vi sende på evig vandring.

En annen av skilsmissemytene Sanna omtaler i boka, er at «barna har det bra, så lenge foreldrene har det bra».

– Det er lett å trøste seg med det, hvis man har litt dårlig samvittighet?

– Ja. Lykkelige foreldre gir lykkelige barn. Det blir litt for enkelt, altså. Det er noe vi voksne liker å lulle oss inn i. For barna kan ha det helt fint i familien selv om foreldrene sover på hvert sitt rom.

Kun ett av ti barn føler lettelse når foreldrene skiller seg, ifølge en studie fra den amerikanske forskeren og psykologen Judith Wallerstein.

[ Ekspertenes råd mot kjærlighetssorg: – Man kan være klar for et nytt forhold ganske raskt (+)  ]

Inn med bonusfamilien

For de voksnes lykke er ikke alltid barnas lykke. Og spesielt ikke når det kommer til å finne kjærligheten på ny etter skilsmissen.

– Og mamma eller pappa er såå forelska.

I boka skriver Sanna om bonusforeldre som flytter inn med en gang mamma eller pappa har flyttet ut. Bonussøsken man knapt kjenner. Nye halvsøsken, som okkuperer all tid. Overivrige bonusmødre som skal være på alt.

– Det er så mange som forteller om sjalu, kontrollerende stemødre som aldri lar barnet og far få tid på egen hånd. Det verste eksemplet må vel være hun som satt i baksetet da sønnen skulle øvelseskjøre med faren sin, forteller Sanna.

Eksemplene fra boka er mange, under kapittelet Sanna har kalt «Bonusfamilien eller minusfamilie».

– Ja, man kaller det bonus, for å sukre pillen, men det er jo noen ganger et bonushelvete. Det er så mange historier der barna føler seg tilsidesatt. En gutt jeg intervjuet fortalte at den nye dama til pappa flyttet inn med en gang. Hun var gravid, først kom det et barn, og så kom det et til. Han var i slutten av tenårene og følte at han mistet pappaen sin. Han hadde lyst til å dra på jakt med faren, eller dra på ferie, bare de to. Men faren hadde ikke tid. Nei, det var helt hjerteskjærende, forteller Sanna.

– Du skriver at du har sluppet å være bonusmor selv?

– Ja. Jeg lovet barna mine da jeg ble skilt, at det aldri skulle flytte noen barn inn i huset her. Men jeg tror jeg lovte det først og fremst til meg selv. Jeg hadde ikke orket det.

– Vi lever på finsk her hjemme, vi snakker finsk, og jeg er ikke villig til å endre på det. Dessuten er jeg introvert, og liker ikke så mye støy. Jeg vil gjerne finne kjærligheten, og det er en fordel hvis mannen har barn fra før, men jeg har ikke noe ønske om å slå sammen to familier mens barna er hjemmeboende.

Mine og dine

For kjærlighet er krevende, og den andre runden enda mer. Det er en kjent sak at flere mislykkes i ekteskap nummer to.

– Bonusfamilielivet frister null og niks. Det virker så jævlig slitsomt der de blander alle ungene. Nei, jeg tror det mye problemer der, altså. Jeg tror de har det helt ræva, og så må de late som om de er one big happy family.

Hun ler.

– Det finnes selvsagt bonusfamilier som har det bra. Men ofte går frontene på kryss og tvers. Sjalusi på bonusbarn og sjalusi mot bonusforeldre. Og hvem er du egentlig på lag med?

– Men bonusforeldre sier de ikke gjør forskjell på barna?

– Selvsagt må de si det. Men selvsagt gjør man forskjell! Du er Mor Teresa hvis du ikke gjør forskjell. Og det er ingen fuckings Mor Teresa på denne kloden.

Sanna tenker seg litt om.

– Jeg kunne helt sikkert blitt glad i en stedatter, som jeg digget hundre prosent. Men det ville aldri vært min datter. Det ville jo nesten vært en hån mot datteren min. Som alltid bør komme først.

Nå er Sanna inne på et tema hun synes det er interessant å pirke litt i. Hun har lagt merke til at mange kjente mennesker gjerne omtaler bonusbarn som sine egne. Det synes Sanna blir å tråkke over en grense.

– Hvis den nye dama til eksmannen min, som har to barn fra før, plutselig hadde sagt til folk at hun hadde fem barn? Nei, da hadde jeg reagert, altså! For greit, mannen min fikk du, men barna mine får du aldri. Hahaha.

Livsverket

Å tørre å snakke om det som folk helst vil glatte over, som bonusbarn du egentlig ikke elsker, det er Sannas misjon. Å være en taburytter i det norske samfunnet.

– Man ser nesten bare vellykkethet over alt, mener Sanna.

– Men alle liv er vanskelige på sin måte. Jeg tror alle liv kan bli litt lettere, hvis det er lov til å snakke om det som er vanskelig. Jeg håper at når jeg dør, er det det som står igjen av livsverket mitt. At jeg i hvert fall har skrapet litt på det.

– Helt til slutt, og i etterpåklokskapens lys, ville du gjort eller sagt noe annerledes da din egen skilsmisse var et faktum?

– Jeg var jo den forlatte part, og helt fucked up, som ungdommene ville sagt. Det er mye jeg kunne gjort annerledes, men det er forskjell på liv og lære.

Sanna smiler.

– Og det hadde vært mye lettere å bli skilt fra min mann nå, når jeg ikke lenger elsker han.

[ Peder Kjøs om «markedsverdi»-debatten: – Sånn har det vært siden vi bodde i huler ]