---
Hvem: Petter Nyquist (45).
Hva: Fjellklatrer, polfarer og dokumentarist.
Hvorfor: Aktuell med programmet «Petter – der ingen vil bo» på TV 2 og TV 2 Play. Nyquist flyttet inn i en beryktet bygård på Torshov i Oslo i 40 dager – fra 15. november til 25. desember 2022.
---
Hva er grunnen til at du ville lage denne TV-serien?
– Ideen dukket opp i 2016. Da jeg gjorde prosjektet der jeg bodde på gata («Petter Uteligger» i 2015) ble jeg godt kjent med en som heter Christer Modin, vi ble gode venner. Han bodde i det han selv omtalte som en veldig berykta kommunal blokk på Tøyen, og han stilte spørsmålet: «hva er det man har tenkt når man samler så mange mennesker med så mange ulike utfordringer på ett og samme sted»? Og så sa han: «Du burde satt opp et kamera her, og dokumentert det».
– Og da fikk jeg jo de tankene selv. Man leser jo bare overskriftene om det kjipe som skjer i de berykta kommunale bygårdene. Men det definerer jo ikke alle de menneskene som bor der. Jeg var nysgjerrig på dem. Hvem er de? Hva gjør de for å skape en meningsfull hverdag? Og hvordan påvirkes de av å leve et sted med så mye uroligheter? For å bli kjent med dem måtte jeg bo med dem over tid.
[ Bjørn Olav Jahr: Hva er galt med virkeligheten? ]
Hvordan vil du beskrive forholdene menneskene i bygården lever under?
– Området har preget nyhetsbildet med flere alvorlige hendelser. Det var skyting i bakgården fem dager før jeg flyttet inn. Det var også en knivstikking i en leilighet mens jeg bodde der, og da var det full utrykning med til sammen ni ambulanser og politibiler.
– Det er jo veldig mange med forskjellige utfordringer som lever tett sammen i disse kommunale boligene. Noen er så syke at de kanskje ikke burde bodd der, og heller fått hjelp på døgninstitusjon.
– Med så mange utfordringer på et sted, vil det oppstå situasjoner, det blir ustabilt. Det er utrolig synd at det konstant ikke er nok ressurspersoner til oppfølging, spesielt for dem som har behov for det. Men de fleste jeg treffer vil jo bare ha ro.
– Og så er det todelt. Jeg snakket med en som har bodd der, men som nå er på avlastning et annet sted. Han sa: «Jeg vil heller bo på gata enn å bo der igjen». Og så har du de som stortrives. De har hele nettverket sitt i bygården, der bor de med likesinnede. Det er ikke alle som hadde syntes det hadde vært ålreit å flytte inn et sted med bare A4-folk.
Hva ønsker du å oppnå med programmet?
– Å gi et innblikk i livene til mennesker som har utfordringer som majoriteten i samfunnet er skjermet fra. Og faktisk kunne skildre virkeligheten i «verdens beste land». Jeg merker jo det også på tilbakemeldingene jeg får: «Shit, jeg visste ikke at det var sånn» og «er det så høye leiepriser for kommunale boliger?»
– Og så synes jeg det er viktig å gi en stemme til mennesker som ikke har en stemme i samfunnet vårt, og som må rope jævla høyt for å bli hørt.
Hvordan begrunnet beboerne i bygården at de sa ja til å stille opp?
– De ville vise sin hverdag slik at andre kan forstå, og at det forhåpentligvis kan lede til noe positivt for sine egne naboer og for alle andre mennesker som lever under samme forhold. Som en sa: «Det er en veldig brutal hverdag, og det er mange av oss».
– Veldig mange er uføre, og bor jo i kommunal bolig av en grunn. Veldig mange av de jeg møtte hadde kreft, det var en av tingene jeg ble overrasket over. Jeg fikk innblikk i hva de står i og hva de har opplevd, og det er ganske tøffe ting – noen har slitt med ting helt fra barndommen, mens andre har hatt store omveltninger i livet de siste ti årene.
– Oppå dette kommer økonomien, boforholdene og ensomhet. Så det er ganske mye som gjør at den hverdagen kan være ekstremt tøft. Det var noe av det vanskeligste, å se hvor mye mange av dem sliter.
Jeg ville også skjermet mine egne barn hvis det hadde blitt skutt i mitt nabolag.
— Petter Nyquist
Hva tenker du om at også noen barn vokser opp under sånne forhold?
– Det river i hjertet mitt, jeg er jo pappa sjøl. Jeg møtte noen med barn der, men jeg filmet dem ikke. De ønsket ikke å stille opp, og det har jeg full forståelse for, men jeg snakket med flere. En mor med barn ville bare vekk derifra. Det var for mye bråk, var for ustabilt. Men hun har fått tildelt den leiligheten, og da er det ikke bare å flytte på seg når det er kommunalt.
– Jeg hørte om barnefamilier som ikke turte å gå ut, der barna gikk hurtigst mulig til skolen og så etterpå rett hjem og var inne. Du kan jo tenke deg selv. Jeg ville også ha blitt engstelig, og skjermet mine egne barn hvis det hadde blitt skutt i mitt nabolag.
– Jeg understreker at jeg ikke mener det behøver å være negativt å vokse opp i kommunal bolig i seg selv, men det blir noe annet når det er mange mennesker med forskjellige utfordringer på samme sted. Det som de fleste barn er skjermet for i hverdagen, er kanskje normalen for andre.
[ Ropet etter gratis mat blir bare høyere: – Vi har ikke lyktes som samfunn ]
Er det noen lyspunkter du vil trekke fram fra oppholdet ditt?
– Ja, jeg fokuserer mye på det i serien. Rausheten blant menneskene som bodde der. Bjørn er fader meg helt fantastisk. Han benytter seg av lavterskeltilbudene med mat. Han drar ned til byen, fyller handleposene og kjøleskapet – før han ringer rundt til andre mennesker som trenger mat. Og så går han rundt og leverer det til folk som enten ikke klarer å komme seg ut eller som kanskje ikke har lyst til å blottlegge seg offentlig i en matkø.
– Dette er et av mange eksempler på hvor flinke de som bor der er til å ta vare på hverandre. Så er det selvfølgelig også folk som lager mer støy og uroligheter enn andre, der som alle andre steder i samfunnet.
– Men om du tar deg tid til å sette deg ned, og prate, så får du se en helt annen side av de kommunale bygårdene enn overskriftene.
[ Barn tør ikke ta med venner hjem – Frelsesarmeen er rystet ]
Basert på de erfaringene og samtalene du har hatt; hva kan gjøres for at det skal bli bedre å bo i bygården du bodde i – og i tilsvarende boområder?
– Jeg tror veldig mange av dem har godt av å få litt flere kroner på kontoen, slik at de ikke lever med kniven på strupen hele tida, i tillegg til sine helseutfordringer.
– Flere og lengre åpningstider på kommunale lavterskeltilbud der man kan få gratis mat, hjelp til praktiske gjøremål og møte folk. Som en sa: «Det er åpent åtte timer i uka, hva skal jeg fylle resten av dagene med?»
– Og aktivisering! I alle disse årene jeg har hatt å gjøre med mennesker i utfordrende situasjoner, har jeg sett hvor viktig det er å fylle dagen med noe meningsfullt, uansett hvilken situasjon man er i. Det øker livskvaliteten.
– Ta med de som vil svømme, på svømming. Da skjer det noe med mennesker. Man sosialiserer seg, man får noe felles, hverdagen føles mer meningsfull. Jeg tror det også vil være samfunnsøkonomisk gunstig å styrke dette tilbudet, det er jo det alltid butter ut i, at det aldri er nok penger. Og livskvalitet er ikke lett å måle.
Som alltid, en brå overgang til de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Jeg er veldig lite belest. Leste vel flere bøker i løpet av de 30 dagene i fengsel (i dokumentarprogrammet «Petter i fengsel» fra 2020) enn jeg hadde gjort fram til da. Men det er to bøker som har gjort sterkt inntrykk på meg. Den ene er «Jeg elsker deg og jeg finner deg uansett» av Jon Gangdal. Den andre er boka til Abid Raja («Min skyld – en historie om frigjøring»).
Hva gjør deg lykkelig?
– Å være med barna, og det å forhåpentligvis bidra til å gjøre en forskjell i andre menneskers hverdag. Det er det jeg lever og ånder for i dag.
Hvem var din barndomshelt?
– Pappa. Han var alltid varm, god og inkluderende. Har alltid hatt fine stunder med ham.
Hvilken egenskap skulle du ønske at du hadde?
– Evnen til å sitte i ro, og kunne koble av litt. Har alltid huet fullt av tanker og ideer.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Da tar jeg meg en fest. Det burde jeg gjøre oftere.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?
– For at mennesker i utfordrende situasjoner skal få en bedre hverdag.
Er det noe du angrer på?
– Helt sikkert masse, men har ikke lyst til å bruke tid på å angre for mye. Gjort er gjort, det får jeg ikke gjort noe med. Forhåpentligvis lærer jeg av mine feil, og unngår å gjøre samme feil igjen. Fokuserer heller framover.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Familien.
[ Henriette fikk beskjed på jobbintervju: «Vi trenger ikke en som deg» ]
[ Knut er fattig i en av Norges rikeste kommuner: – Jeg lever ikke ]
