Innenriks

Livet i Graysonen

David Grays siste «Life In Slow Motion» er blitt en motstandsløs plate på flere plan til tross for at han bruker strykere og elektroniske oppbygginger mer kalkulert enn tidligere og at tekstene hans nå framstår som den egentlige forskjellen på før og nå.

Publisert Sist oppdatert

CD

David Gray

«Life In Slow Motion»

Warner Music

Det er like lett å mislike David Gray som det er å like ham. Og det er endavanskeligere å overse at hans overflatepolerte form for samtidsfolk har førtkopister som James Blunt og Damian Rice inn på hitlistene. Men uansett lagerhan fortsatt vakker popmusikk som i sine beste øyeblikk skifter blod medtidlig Van Morrison (blant annet i singelkuttet «The One I Love») for så idet neste å være så storøyd at han synger seg rett inn i musikkens svar påen pose «Bridge»-blanding. Allsorts med andre ord – en effekt som ikke blirmindre ved at han går litt bort fra sin rufsete electronicafolk for såsmette inn i studio sammen med Marius De Vries (Madonna U2 Anja Garbarek)som har bygd ut lydbildet hans ytterligere.

Dette er blitt en motstandsløs plate på flere plan til tross for at hanbruker strykere og elektroniske oppbygginger mer kalkulert enn tidligere ogat tekstene hans nå framstår som den egentlige forskjellen på før og nå.Platen glir lett inn i bevisstheten og den er nærmest skreddersydd forlyse flatedominerte leiligheter med store og svale rom. Akkurat så anonymblir han at dette også ville vært det eneste stedet der «Life In SlowMotion» har noe for seg – som et eget interiør som ikke skal værepåtrengende men heller ikke totalt usynlig.

Det er synd at platen framstår slik for David Gray har åpenbare kvalitetersom gjorde kvalitetssuksesser ut av album som «White Ladder» og «A New DayAt Midnight». Og når han også greier å legge et nytt alen til dybdemålet påtekstene er det synd at han rent produksjonsmessig ender med et album somføles som om alt det viktige og alt det spennende er forseglet under et tyntlag teflon.

Powered by Labrador CMS