Nesten halvparten av kommunene mener de ikke er forberedt på demensbølgen

– Min mor er ekstremt heldig, sier Leiner, med adresse i Oslo.

– Hun har bodd med oss i 20 år. Derfor har mor helt siden demenssykdommen begynte å utvikle seg for seks år siden, hatt noen å prate med, noen som passer på at hun spiser middag hver dag, og som sørger for at hun bruker hjernen og også er fysisk aktiv.

– Veldig mange andre gamle med demens blir sittende alene, og da blir de så passive. De «råtner» bort, fortsetter Leiner.

– Eldre med demens må passes på og pushes til å bruke hodet. Derfor trenger vi flere gode boligløsninger for dem, som demenslandsbyer hvor det er noen som hjelper dem i hverdagen. Vi trenger også flere offentlige demensveiledere. I dag ser vi at det offentlige ikke klarer å stille opp i tilstrekkelig grad for dem med demens.

– Svært alvorlig

Om lag 101.000 personer lever med demens i Norge i dag, ifølge Folkehelseinstituttet. Prognosene tilsier mer enn en dobling av dette antallet fram mot 2050 på grunn av et økende antall eldre.

Nå har Sentio Research, på oppdrag fra Nasjonalforeningen for folkehelsen, gjennomført en spørreundersøkelse om demensbølgen vi har i vente, blant 323 politisk eller administrativt ansatte i 245 kommuner.

• 52 prosent sier at de er helt eller litt enig i at deres kommune «er rustet til å møte den forventede økningen i antallet personer med demens de kommende årene».
• 45 prosent er litt eller helt uenig i at kommunen deres er godt nok forberedt på dette.
• 3 prosent svarer at de vet ikke.

– Dette handler om kommunenes evne til å ta vare på sårbare og hjelpetrengende eldre mennesker, påpeker Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen.

– Det er svært alvorlig at så mange kommuner sier at de ikke er rustet for den store økningen i antall personer med demens, som kommer, mener hun.

– Vi er bekymret for at alvorlig syke mennesker ikke får den helsehjelpen og omsorgen de trenger og har rett på.

[ Daglig fysisk aktivitet for skolebarn først om flere år ]

– Mister initiativ

Demens er en fellesbetegnelse på flere hjernesykdommer som påvirker evnen til å klare seg selv i dagliglivet. Den klart mest vanlige årsaken til demens er Alzheimers sykdom, ifølge Folkehelseinstituttet.

Demens utvikler seg langsomt over tid og kan ikke kureres. Det finnes ingen medisin som bremser eller stopper utviklingen av demens. De fleste pasienter med demens dør i løpet av en tiårsperiode etter at diagnosen er stilt, enten av demens eller andre årsaker, konstaterer Folkehelseinstituttet.

I overkant av 80 prosent av dem som har langtidsplass i sykehjem, har demenssykdom. Likevel bor om lag to tredeler av alle med demens, i likhet med Inger Leiner, hjemme og ikke på sykehjem.

– Er det en fare for at mange av dem med demens kan bli sittende passive og «råtne bort»?

– Demenssykdommen fører til at folk mister initiativ, så det blir vanskeligere å aktivisere seg selv, svarer Gerhardsen.

– Å være aktiv betyr mye for livskvaliteten, men også for helsen. I dag har bare én av tre et aktivitetstilbud. Av disse er det også mange som får for få timer eller et tilbud som ikke treffer deres behov, så her er det viktig for kommunene å trappe opp innsatsen kraftig.

[ Så mye koster utvalgene oss ]

Glemte demensen

– Det er undervurdert hvor store ressurser som trengs for å hjelpe dem med demens. Mye mer penger må settes av til dette, mener Katinka Leiner.

– Når noen får denne diagnosen burde kommunen kartlegge personen for å finne ut hva som må til for å holde ham eller henne i gang. Men de passer ikke på. Jeg har opplevd at det er jeg som må etterspørre hjelp. Det bør ikke være pårørende som blir sittende med dette ansvaret. Og tenk hvis det ikke er noen pårørende som er aktivt på.

– I vår bydel er det et trimtilbud som min mor kan bruke, men hun klarer ikke å komme seg dit på egen hånd, og jeg er på jobb da, nevner Leiner som ett helt konkret eksempel på hva som ikke fungerer i dag.

Hun begynte å skjønne at alt ikke var som det skulle være med moren, da hukommelsen hennes begynte å «glippe litt», og initiativet til å gjøre ting, forsvant. Så fikk Inger Leiner problemer med å bruke nettbanken og å takle egen økonomi. Hun ble også dårlig til å planlegge selv det enkleste, som når hun skulle spise. Fjernkontroller og telefonen ble vanskelig å bruke uten at barnebarna i tenårene hjalp til.

– Da hun brakk noen ribbein, husket hun etter en stund ikke hvorfor det gjorde vondt og fikk panikk. Det har blitt noen dager jeg er blitt sittende på legevakten, forteller Leiner.

– Nå har mor glemt at hun har demens, og hun lever bra fordi vi har tilrettelagt for det. Så lenge hun er fornøyd i sin «boble» er vi veldig heldige.

[ Frykter norske barn må sulte ]

– Billigere enn sykehjem

Sentio Research har i den nye spørreundersøkelsen, også spurt kommuneansatte om hva de mener er «den største utfordringen i dag for å kunne tilby gode helse- og omsorgstjenester til personer med demens i din kommune».

Et solid flertall svarer at det er rekruttering av helsepersonell og dernest kommunens økonomi.

I langt mindre grad pekes det på kapasiteten i hjemmesykepleien og antallet sykehjemsplasser.

Mina Gerhardsen i Nasjonalforeningen for folkehelsen, mener det vil lønne seg for kommunene å bruke de nødvendige ressursene for å sikre personer med demens et best mulig liv.

– Aktivitet gjør at mennesker med demens bevarer helsen og kan bo hjemme lenger. Å sørge for slike tilbud er langt billigere enn en sykehjemsplass, så det er en god investering for kommunene, sier Gerhardsen.

Helt siden år 2000 har Nasjonalforeningen for folkehelsen arrangert «Demensaksjonen» for å informere om demens og samle inn penger til demensaktiviteter. Aksjonen avholdes hvert år i tilknytning til den internasjonale alzheimerdagen, 21. september.

Nasjonalforeningen har også inngått avtaler med nærmere 190 kommuner om å tilby personer med demens en aktivitetsvenn, for å gjøre hverdagen bedre både for dem med demens og deres pårørende. Det er i dag over 3.000 aktivitetsvenner over hele Norge.

[ Dette er møtene som kan avgjøre verdens skjebne ]

– Et offentlig ansvar

– Vil mye av utfordringene ved flere med demens kunne løses med frivillig innsats?

– Vi i frivilligheten bidrar gjerne til å gjøre dagene bedre, slik våre demensforeninger gjør med aktivitet og tilbud over hele landet. Men vi er tillegget til helse- og omsorgstjenestene, understreker Gerhardsen.

– Mennesker som trenger helsehjelp og oppfølging kan ikke være avhengige av frivilliges motivasjon. Det er et offentlig ansvar å sikre at de får den helsehjelpen og omsorgen de trenger.

– Bør det bygges flere demenslandsbyer, som Katinka Leiner ønsker?

– Demenslandsbyer er en interessant idé som boløsning når helsen begynner å svikte for alvor, og det er behov for god tilrettelegging for personer med demens, svarer Gerhardsen.

– Samtidig vet vi at de som er på sykehjem i Norge er svært syke, og vi ser at evalueringen fra den første demenslandsbyen i Norge, viser at de som flyttet inn ved oppstart var for syke til å ha fullt utbytte av tilbudet. Men det er absolutt inspirasjon å hente herfra til organiseringen av mer klassiske sykehjem.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen