Innenriks

Tilfeldig utvalg

De fleste i Norge husker hvor de var da bomben eksploderte i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Selv var jeg på vei hjem på sykkel fra jobben i Grubbegata.

Stian Bromark er forfatter og ansvarlig redaktør (konst.) i Agenda Magasin. Dette er et utdrag fra hans bok «Ingen fred å finne. 22. juli – ti år etter» (Res Publica, 2021).

Det var fredag, en ekstra stille sommerdag, så jeg gikk fra kontorpulten i Dagsavisen en halv time tidligere enn normalt. Siden jeg skulle hente sykkelen i garasjen i Møllergata, tok jeg arbeidsdagens siste sigarett på hjørnet av Lassen frisørsalong, ved nedgangen til garasjen.

Hvis jeg i stedet hadde røyka der jeg pleide på denne tiden, i Grubbegata, ville jeg stått omtrent der Anders Behring Breivik parkerte bilen foran KFUM-bygget og gjorde seg klar til å kjøre inn på plassen foran Høyblokka. Hvis jeg hadde jobbet til vanlig tid, rundt halv fire, ville jeg trolig befunnet meg i episenteret av det mange senere karakteriserte som en krigssone.

Historien om 22. juli består av mange slike tilfeldigheter. Tilfeldigheter som tok liv, og tilfeldigheter som reddet liv. Skal vi tro Anders Behring Breiviks senere forklaringer, var det tilfeldig at det ble denne fredagen, og at tidspunktet ble så sent på dagen – tidligere planer var andre dager og andre tidspunkter. Du trenger heller ikke å lese mye i Breiviks trøblete biografi før du innser at den er full av veikryss som kunne ledet ham vekk fra Grubbegata den sommerfredagen. Fortellingen om 22. juli kan skrives med systematisk omsorgssvikt som start- og dreiepunkt. Men de små, trivielle slumpetreffene er like avgjørende når den store historien skal skrives.

Saken fortsetter under bildet

Ta den 25 år gamle jusstudenten Eivind Dahl Thoresen, som tilbrakte fredagen i OBOS-bygget på Hammersborg torg. Det var en tilfeldighet at han fikk sommerjobb i dette selskapets juridiske avdeling. Det var en tilfeldighet som gjorde at han gikk fra jobb da han gjorde (innspurten i den 19. etappen av Tour de France holdt ham tilbake), det var en tilfeldighet at han gikk til Akersgata via Einar Gerhardsens plass i stedet for den raskeste veien foran Deichmanske bibliotek (kjæresten sa det var kortest, og han hadde dårlig tid) og det var en tilfeldighet at han gikk med en bag full av klær, bøker og toalettmappe (han og kjæresten skulle på helgetur til Stavanger) og hadde barndomskompisen Espen på mobilen for å få oppdateringer på Thor Hushovds prestasjoner. Av alle disse grunnene befant Eivind Dahl Thoresen seg nøyaktig på Einar Gerhardsens plass da det smalt litt før halv fire.

Selv hadde jeg rukket å komme opp til Vålerenga. Jeg sluttet å tråkke et par sekunder, men fikk raskt opp farten. Torden betød at det trolig snart ville begynne å bøtte ned igjen. Det gjaldt å komme seg i hus så fort bena og pusten tillot det. Dessuten var det ikke bare fredag og helg, det var opptakten til ferien min, som skulle bli etterfulgt av permisjon fram til jul for å skrive bok. Det fantes ingen god grunn til å stanse opp og dvele ved hva jeg og tusenvis av andre i hovedstaden trodde var torden.

Saken fortsetter under bildet

Boka jeg planla å skrive, skulle handle om Hellas og Tyrkia. Slik ble det ikke. I stedet brukte jeg høsten og vinteren på å skrive «Selv om sola ikke skinner», der jeg snakket med overlevende i regjeringskvartalet og på Utøya. Deriblant Eivind Dahl Thoresen, den uheldige jusstudenten som fikk Stavanger-oppholdet og den påfølgende Middelhavs-ferien spolert.

Eivind Dahl Thoresen ble livstruende skadet. Det ble mange timer på operasjonsbordet og rehabilitering i månedene som fulgte – fem operasjoner før påske. Likevel var det rettssaken som var vanskeligst i 2012. Han skulle vitne, og har ifølge egne ord aldri vært så nervøs. Thoresen besinnet seg i tingretten, men det ble likevel en emosjonell opplevelse for oss som var til stede. Flere måtte tørke en tåre. Selv bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen. Det interessante er at de fleste tårene kom da Thoresen fortalte om noe som ikke skjedde:

«Så ble jeg kjørt inn på operasjonsbordet og da hallusinerte jeg også. Skal jeg gå inn på hva jeg hallusinerte? […] Det var såpass virkelig for meg at jeg trodde det skjedde. […] Jeg ønsket å si ifra at jeg har ikke fått nok bedøvelse. […] Jeg er våken. Så kom det bare gurglelyder ut av munnen min. Så jeg tenkte at nå er jeg kanskje hjernedød, og jeg prøvde å si ifra at nå er det ikke vits at dere opererer mer. Så så jeg plutselig bilder av barndommen min. Og så ble alt svart plutselig, og så hørte jeg i det fjerne at: Faen, der mistet jeg ham. Men heldigvis gjorde de jo ikke det.»

Hans forklaring i tingretten er i tråd med historien han fortalte meg høsten 2011, tidvis ord for ord, og som er gjengitt i «Selv om sola ikke skinner», som utkom før rettssaken våren 2012. Eivind Thoresen har sin versjon, som han har gjenfortalt mange ganger, til seg selv, venner og familie og kolleger samt journalister, psykologer, advokater og helsepersonell. Hundrevis av andre som befant seg i og rundt regjeringskvartalet og Utøya den dagen, har på tilsvarende vis finpusset sin versjon av opplevelsen gjennom utallige gjentagelser. Det er slik vi mennesker er skrudd sammen – vi trenger at ting gir mening, har struktur og visse forutsigbare rammer; vi husker det som passer inn, og fortrenger det som ikke passer inn. I slike situasjoner er tilfeldighetene en velsignelse og en forbannelse – en påminnelse om alt som kunne gått bedre eller verre.

Saken fortsetter under bildet

Høsten 2011 bevitnet jeg denne prosessen på nært hold, så hvordan unge mennesker forsøkte å gi mening til det meningsløse, og at denne meningen kom fram i samtale med meg og andre, korrigert ut fra våre ansiktsreaksjoner og oppfølgingsspørsmål, og etterpå leste de kanskje det journalisten eller forfattere hadde skrevet, og ble bevisst eller ubevisst smittet av det. Flere ganger underveis i skrivingen måtte jeg korrigere noe A hadde sagt fordi B motsa det – ikke fordi jeg trodde mer på A enn B, men fordi begge deler ikke kunne være sant, og derfor var det bedre å utelate detaljer.

Rettssaken våren 2012, som startet 16. april og varte i ti uker, var derfor oppklarende for mange. Overlevende fra Utøya forklarte igjen hva de så og hørte og tenkte underveis i de ettermiddagstimene. Selv om de hadde fortalt sin historie mange ganger før, til pressen, i politiavhør og til familie og bestevenner, var det likevel noe annet å skulle gjenta den foran aktoratet, dommere og forsvarsadvokater under ed. Spesielt når de sistnevnte hadde rettsmedisinerne og politirapporter «på sin side». Det må ha vært tøft. De skulle huske noe som foregikk under ekstreme forhold, og det ville vært rart om ikke ting ble fordreid eller hadde forsvunnet. Tidsperspektivet og romfølelsen ble opphevet på Utøya.

Saken fortsetter under bildet

En 18-åring fortalte retten om hvordan han måtte hoppe over tre lik på Kjærlighetsstien. Statsadvokaten kunne opplyse om at det lå ti lik der. Han så tre. Statsadvokatene kunne også fortelle ham hvor han klamret seg fast til fjellveggen i tre timer, men da han selv skulle vise det på fotografiet, pekte han konsekvent på et annet sted, lenger nord, som om han kviet seg for å justere minnet.

En 20 år gammel jente fortalte hva hun så på Sørspissen idet hun svømte derfra mot fastlandet. I politiavhøret er detaljene blodige. I vitneboksen måtte de modereres. Ingen ble skutt på Sørspissen første gang drapsmannen var der. Men hun husket det tydelig. Kanskje projiserte hun bildene inn, der og da, kanskje forvekslet hun sine egne erfaringer med andres. En 21 år gammel jente svømte mot fastlandet og husker at en gutt ble skutt og døde bak henne. Han hadde brunt, krøllete hår. Men ingen døde der, ifølge statsadvokaten.

Deres historier er deres. De så hva de så, og de fortalte det i politiavhør i ukene etter 22. juli. De sterkeste minnene utgjør bærebjelkene i deres fortellinger fra Utøya. Når de blir rokket ved, blir byggverket skjørt. Hvis ikke det er sant, hvordan kan jeg vite om alt det andre stemmer?

Saken fortsetter under bildet


Dette bidrar til å komplisere bearbeidingsprosessen. Det er mange tilfeldigheter som skyldes at du havnet akkurat her akkurat nå, og når du skal huske tilbake, er det da også tilfeldig hva du husker? Føy til Eivind Thoresens opplevelse under narkose, hallusinasjoner om døden, og man kan bli eksistensielt svimmel der rett foran minnets avgrunn.

Mange trekker fram skjebnens lunefullhet som grunnen til at de har slitt med dårlig samvittighet – ting som skjedde som ikke burde skjedd, eller ting som ikke skjedde, som burde skjedd. Vi burde løpt til høyre i stedet for til venstre, da ville kanskje X og Y vært i live i dag. Hva om jeg bare hadde … Overlevelsesskyld trenger ikke å ha en klar og entydig forklaring, det er tilstrekkelig at man overlevde når andre ikke gjorde det. Slik blir ens identitet og eksistens nær knyttet til denne klumpen i magen (som om man har gjort noe galt), som skaper ringvirkninger i form av søvnløshet, mareritt, depresjon, irritabilitet, tomhet, eksistensielle grublerier, selvmordstanker – alle utfordringer overlevende, pårørende og etterlatte har fortalt om at de har bakset med opp gjennom årene.

For AUF-erne er disse tilfeldighetene viktige. De visker ut hierarkier, befester kollektivet i fellesskapet og trøster i mørke stunder; tilfeldighetene kan gi skyldfølelse, men også dempe den. Vi er alle AUF-ere. Det er også derfor det ytre hegnet rundt de 69 indre søylene i Hegnhuset på Utøya kan se ut som det er satt opp midt på natta av en fersk lærling. Men de er ulike i størrelse og plassert vilkårlig av en grunn, nemlig «for å understreke tilfeldighetene i valgene som ble tatt den fatale dagen», som daglig leder Jørgen Frydnes har forklart.

Saken fortsetter under bildet

Mennesker er vant til å dele sin livsverden opp i før eller etter, her eller der, foran eller bak, øst eller vest, med tydelige grenser mellom dem. Derfor sier vi at 22. juli skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet. Men det er halve virkeligheten. På samme måte som brorparten av skadene fra bomben i regjeringskvartalet kom fra lufttrykket som rikosjetterte mellom bygningene, der det på uransakelig vis skiftet retning gjentatte ganger og knuste vinduer flere kilometer unna, har 22. juli rikosjettert vekk fra Tyrifjorden og Grubbegata og truffet andre rom og andre steder i Norge og verden – barndomshjem i Tromsø, landsmøter i AUF på Youngstorget, fengslet i Skien, studentleiligheten i London. Under rettssaken våren 2012 kom det fram at en AUF-er ikke lenger hadde jordbærsyltetøy som favorittpålegg, fordi det minnet om blod som koagulerer.

Saken fortsetter under bildet

Da forstår vi at opplevelsene fra 22. juli på Utøya har lagt ut på en lang reise i tid og rom, til lunsjen i kantina på jobben i Oslo i 2015, Kiwi-butikken på hjørnet i Drammen i 2019 og frokostbordet på hotellet i Paris i 2021. Grensene mellom før og etter, her og der, er visket ut, og tilfeldighetene følger deg overalt.






Stian Bromark

Tidligere debattredaktør i Dagsavisen. Nå redaktør i Agenda Magasin og Res Publica.