Inviterer barna inn i samtalen om 22. juli: – En unnlatelsessynd å ikke ta dem med

Var det skummelt å være på Utøya? Var det telefondekning der den dagen? Stemmer filmene og serien om 22. juli med hvordan det opplevdes å være der? Og hvordan var det å overleve?

Dette er spørsmål stilt av barn i grunnskolen. Det er kanskje ikke så lett å svare enkelt på slike spørsmål, men forfatter og journalist Thomas J.R Marthinsen har med boken «La oss snakke om 22. juli» gitt det et forsøk. Faktisk synes han at en slik bok har manglet for målgruppen, og det tror han ikke at han er alene om å mene. Boka er for alle fra ni år og oppover.

I fjor vår reiste Marthinsen rundt på barneskoler i landet og samlet inn spørsmål fra skoleelever om 22. juli 2011. For barna som går i grunnskolen nå, var enten veldig små eller ikke født den sommeren i 2011. Samtidig trenger de ikke å lete lenge for å finne noen som er direkte berørt av hendelsene. Spørsmålene har han tatt med seg videre til folk som kan besvare dem, og slik ble boka til. I forkant av skolebesøkene var Marthinsen redd for at han ikke skulle få noen spørsmål i det hele tatt.

– Barn tør som regel å spørre, så det var jeg ikke redd for. Jeg var redd for at det var et ikke-tema for dem, at de faktisk ikke lurte på noe, var opptatt av det eller interesserte og nysgjerrige. Men der tok jeg feil, sier Marthinsen til Dagsavisen.

Til tross for at mange barneskoleelever ikke har hatt noen form for undervisning om 22. juli 2011, opplevde Marthinsen at de kunne mye om de forskjellige aspektene ved dagen som rammet landet vårt. Iveren og entusiasmen etter å få svar på om det de visste, eller trodde de visste, faktisk stemmer, ga Marthinsen motivasjon til å fortsette arbeidet med boken.

«La oss snakke om 22. juli» er bygget opp som et journalistisk verk. En fortelling med spørsmål og svar. Marthinsen ville formidle barnas spørsmål så direkte som mulig. Ved å bevare litt av det muntlige og låne litt av samtalens måte, blir resultatet oppriktig og lettlest.

[ Han behandlet 22. juli-pasientene ]

Ikke bare et sted å besøke

Selv var Marthinsen i Danmark den fredagen i juli for ti år siden. Han flyttet til nabolandet i høyst frivillig eksil, for å bo med dansken han forelsket seg i. Men naboland eller ei. Marthinsen følte seg langt unna hjemlandet. Han var på feil sted, og måtte hjem. Som forfatter og skrivende menneske var noe av det første han gjorde å være med på å skrive en antologi om 22. juli. Han har også skrevet biografien til Jens Breivik, Anders Behring Breiviks far.

De vanskelige spørsmålene kommer hele tiden. Selv har Marthinsen fire barn. Da han fikk en forespørsel fra redaktøren om å skrive en barnebok om terrorhendelsene, sa han ja med en gang.

Det er ikke en kul samtale å ta, å fortelle et barn at man skal snakke om noe som skjedde for ti år siden, hvor 69 ungdommer ble drept.

—  Thomas J. R. Marthinsen

– Jeg synes virkelig det er viktig. Det er også vanskelig, men det gir en desto større grunn til å prøve. Jeg vil ikke være en sånn voksen som finner på dårlige unnskyldninger for å ikke tørre.

Men selv om boka er skrevet for barn, er det sterk lesning. Spesielt Marthinsens møte med tidligere AUF-leder Ina Libak på Utøya setter en støkk. På en måte gjorde det også det for ham.

– Jeg sitter ikke igjen med en følelse av at arbeidet med boken har vært tungt, men jeg har aldri vært på Utøya før, og det var veldig merkbart da jeg kom dit. Utøya er ikke bare et sted å komme til, sier han.

Opplevelsen ble ganske voldsom for ham. Det skildres også i boka. Man har sett alle bildene derfra, av hovedhuset og stedsnavnene, men kan likevel bli møtt med et sjokk når man ankommer øya. I kontrast til de ungdommene som var der på politisk sommerleir da Marthinsen var på besøk, som var glade, holdt på med telefonene sine, spøkte og snakket om å synge karaoke, tenkte Marthinsen: «shit, hvordan er det mulig for dem å gjøre noe vanlig her?».

Men med spørsmålene fra skoleelevene i ermet ble han værende.

– Vi voksne kan være redde for å virke dumme eller uvitende hvis vi spør om noe, eller at vi skal tråkke over en grense. Sånn tenker nok ikke så mange barn, sier Marthinsen.

Likevel opplevde han at mange av spørsmålene barna stilte ham var presise.

– For eksempel ville et av barna at jeg skulle spørre overlege og rettspsykiater, Kjersti Narud, hvordan psyke Breivik hadde. Altså ikke om han er syk, men hvordan syk han er. Det er et så bra spørsmål, med et presisjonsnivå som vi voksne noen ganger kan lære av. Jeg tror også at de voksne menneskene jeg intervjuer i boka har måttet omstille seg litt før de svarte.

[ Etter at terroristen nesten stjal Prableen Kaurs liv 22. juli, ble følelsene tåkete. Men plutselig en dag våknet sinnet hun hadde båret på (+)  ]

En ny generasjon må inn i samtalen

Om ikke alt for mange år er det dagens generasjon barneskoleelever som er på vei inn i politikken, engasjerer seg på andre måter eller skaffer seg jobber som bygger inn under samfunnets kritiske funksjoner. Derfor må de være med i samtalen om terrorangrepene nå, mener Marthinsen.

– Hvis ikke kommer de til å mangle den når de blir voksne, og det blir de jo snart. Hvis vi ikke inviterer barna med inn i samtalen, så mister vi dem litt. Det er en unnlatelsessynd å ikke ta dem med på noe som er en så viktig historisk hendelse, sier han.

Det som skjedde for ti år siden er nå historisk. Det er derimot ikke tankegodset som gjerningspersonen var i.

– Hvis vi skal rekke å gripe inn overfor barn som kanskje allerede er i ferd med å falle ut, og sikre oss at de ikke vokser opp og føler seg isolert og utenfor samfunnet, så er vi nødt til å snakke med dem.

Han tror noen voksne, foreldre eller lærere, har kviet seg for å snakke med barna om 22. juli 2011, enten fordi de vil skåne dem for det grusomme, eller fordi de sliter med å finne riktige ord og riktig anledning.

– Det er ikke en kul samtale å ta, å fortelle et barn at man skal snakke om noe som skjedde for ti år siden, hvor 69 ungdommer ble drept.

– For femti år siden kunne vi kanskje skåne barna våre litt for informasjon om hendelser i verden og i Norge, men det kan vi ikke lenger nå. De går rundt med verden i lomma og ingen foreldre har oversikt over hva de leser og hvor de leser det, sier Marthinsen.

Spill vs. virkelighet

En av erfaringene Marthinsen sitter igjen med etter arbeidet med boka, er at flere barn lever i spillenes verden. Der ser de skyting, og dermed tror de kanskje at det er slik det foregår i virkeligheten også.

– Mange av barna spurte om det var riktig at han gikk rundt og «headshotet» folk på Utøya. Da fikk jeg litt bakoversveis. Det høres jo veldig ufølsomt og brutalt ut, men saken er det at mange av dem spiller «Fortnite», som blant annet handler om nettopp headshots.

Marthinsen stopper opp og sukker litt. For noen barn kan skille mellom spill og virkelighet viskes ut, hvis ingen voksne skildrer virkeligheten for dem.

– Det sier noe om at barna trenger noen som kan hjelpe dem med å finne ut hvordan de kan snakke om det, forvalte det som skjedde og snakke verdig om de menneskene som ble drept. Det er ikke i en «Fortniteverden» ungdommene ble drept, det er her, i den virkelige verden. Jeg tenker det er en liten wake up-call til foreldre og voksne. Vi har en jobb å gjøre.

[ Reddet liv ved Utøya og dro rett på ferie: – Det var ikke noe smart (+)  ]

Varseltrekant

«I dette første kapitlet drar vi til Utøya. Det kan være vanskelig å lese fordi hun som blir intervjuet – Ina Libak – kommer til å fortelle om da hun ble skutt», skriver Martinsen i innledningen til det første kapitelet i boka. En slik advarsel har han i flere av kapitlene.

«Det kan være klokt å ha noen ved siden av deg, en voksen du er trygg på, når du leser dette kapitelet. Så kan dere snakke sammen om det som står her», skriver han videre.

– Tror du det kan bli for voldsomt for noen barn?

– Jeg har skrevet et eget kapittel til voksne i boka hvor jeg intervjuer Jon-Håkon Schultz, professor i pedagogisk psykologi. Han leste også gjennom manuset og sjekket om de store barna faktisk tåler å lese det. Det var noen detaljer i boka som jeg kviet meg for å skrive. Dette er for ille, tenkte jeg.

Men det er jo det barna lurer på, forklarte Schultz ham.

– Mange av kapitlene i boka mi er litt voldsomme. Men Schultz anbefalte meg å ikke pakke inn tingene i et sukkersøtt språk, og heller si det verste først. Innledningene er ment som en slags varseltrekant, som skal sørge for at barna til en viss grad vet hva som kommer.

Å besvare de vanskelige spørsmålene

Hvordan klarte gjerningspersonen å lage en bombe? Går det an å lage en sånn bombe nå? Er det flere bomber på gården som gjerningspersonen lagde bomben sin på? Og hvordan fikk han tak i politiskiltene? Hadde han stjålet dem samme sted som han stjal våpnene?

Dette er blant noen av spørsmålene barna stilte, som Marthinsen tok med seg videre til tidligere innsatsleder i politiet, Thor Langli.

– Er det ikke litt skummelt å skrive om? Kan det bli for mye informasjon?

– Jeg skjønner hva du mener, men de jeg har intervjuet har vært veldig tydelige på hva de ikke vil si noe om. Jeg har hatt det spørsmålet i hodet, jeg vil ikke bidra til å plante noen tanker eller inspirere. Men det som står i boka er vesentlig informasjon, dels for å si at politiet gjør mer i dag enn de gjorde da, men også for å si: Ikke tenk sånn.

Marthinsen synes det er viktig å slippe disse spørsmålene til, og mener det er mer risiko knyttet til å ikke svare og fortelle dem at “dette prater vi ikke om”.

– De er barn. De vil uansett lure på det, og kanskje oppsøke et annet sted for å få svar. Kanskje et sted de helst ikke bør oppsøke. Da er det bedre at de inviteres til å snakke om det enn at vi avviser dem.

Men trenger barna de voldsomme detaljene fra terrorhendelsene? Marthinsen er usikker, men understreker at det var spørsmål om det vonde og detaljer, barna faktisk stilte.

– Det er en grunn til at de lurer på det. Jeg tror det er et forsøk på å forstå hva som har skjedd. Hvis vi voksne drysser det ned, høres det ikke ut som det var så farlig, og da lyver vi jo. Vi kan ikke snakke om det vagt og overfladisk, vi må snakke om det som faktisk skjedde.

Med det sagt, anbefaler Marthinsen barna å ha en voksen tilgjengelig når de leser boka. Han håper også at boka kan gi en bonuseffekt - at det kommer enda flere spørsmål, slik at samtalen kan fortsette.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen