Reddet liv ved Utøya og dro rett på ferie: – Det var ikke noe smart

– Jeg merker fremdeles, når jeg prater om det, at dette var den følelsesmessig tøffeste dagen i livet mitt på jobb. Og jeg har sett mye elendighet.

22. juli, 2011: I en frisørsalong i Fredrikstad sentrum sitter anestesilege Jens Brovold og får sommerklippen denne fredag ettermiddagen. Han har gått av vakt på luftambulansen tidligere på dagen, og skal neste morgen reise på ferie til Frankrike med familie og venner. Han skal bare hjem og pakke kofferten.

Radioen surrer i bakgrunnen mens det klippes og fønes, da en nyhetsmelding vekker oppmerksomheten:

– Jeg hører at det har vært en stor bombeeksplosjon «i hovedstaden». Så jeg ber frisøren skru opp radioen for å høre hvor det er, for det hender jeg reiser ut på oppdrag for Utenriksdepartementet. Det er liksom ikke i mine tanker at dette skal være i Oslo. Så da de runder av nyhetsmeldingen med «vi sier takk fra Oslo og kommer straks tilbake med mer», så tenker jeg at nå må jeg komme meg av gårde igjen. Da ber jeg frisøren klippe fort og bli ferdig.

Stor samleside: Alt om 22. juli

Den første båten

I sommer er ti år gått siden nasjonens verste mareritt i etterkrigstid. Til sammen 77 mennesker ble drept. Den voldsomme bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet sjokkerte og reiste mange spørsmål. Med terroristens påfølgende masseskyting på Utøya i Tyrifjorden, skulle dette marerittet få et omfang ingen kunne ane. Det gjorde heller ikke Jens Brovold og kollegene i luftambulansen før de sto på en liten strand ved Utvika, på landsiden.

– Vi var selvfølgelig spente på hva som kom til å møte oss. Vi er vant til mye, og er mentalt forberedt på det meste, men at noe sånt skulle møte oss – og i Norge – det var veldig spesielt, husker Brovold.

Nesten alle var i live. Ingen ropte og skrek, ingen klaget over smerter.

—  Jens Brovold, anestesilege

På en drøy time hadde han kjørt tilbake til luftambulansens base på Lørenskog og fått oppdateringer av sjefen underveis. På basen fikk de vite at ambulanser og helsepersonell begynte å få kontroll på situasjonen i Oslo, hvor det var kort vei til sykehusene.

– På stedet var en veldig flink medic, som bare stanset en buss og rekvirerte den til folk med lettere skader. De ble kjørt til legevakta i buss. Det er om å gjøre å få ryddet et skadested for «walking talking»-pasienter, altså de som går eller snakker og regnes som lettere skadd. De skal behandles og registreres, men det er viktig å sørge for tidlig prioritering av dem som trenger akutt hjelp og dem som ikke overlever, poengterer Brovold.

[ Tiden er moden for å børste støv av Rune Gerhardsens gamle idé om å sende hvite busser til Utøya ]

Han ventet egentlig på å bli dimittert da de fikk meldinger inn til basen om skyting på et sted som heter Utøya.

– Det sa ikke meg så veldig mye. Men det var skyting og veldig mange forskjellige meldinger. Da gjorde vi oss klare før vi fikk endelig bekreftelse om skyting og sannsynligvis mange skadde på Utøya. Det var ryddet landingsplass for våre to helikoptre på Sollihøgda, hvor vi ble kjørt nærmere av en ambulanse.

I det Brovold og kollegene ankom den lille stranda ved Utvika, ble det ropt at en båt var på vei inn med skadde personer.

– Vi løp ned for å møte dem. Den første båten kjørte bare baugen opp på sanden, og ut av båten kom... ja, det var gjerne fire-fem personer i hver båt. De var skrekkslagne, de var tause og mange av dem var skutt. Nesten alle var i live. Ingen ropte og skrek, ingen klaget over smerter, selv med stygge sår og skader. De var sjokkerte og kalde. Det var veldig inntrykksfullt, det første møtet med ofrene. Da gikk det opp for meg hva som egentlig var i ferd med å skje, sier han, og svelger mens øynene blir blanke.

– Jeg får klump i halsen. Ja, det er vondt, konstaterer Brovold, som lar seg intervjue for første gang om den svarte dagen og heller ikke har snakket noe særlig om egne opplevelser den dagen generelt.

AUF-lederen om 1. mai: – Pandemien har gitt oss sosial ulikhet på speed

Berørte mer enn noe annet

Det som møtte ham på den lille stranda grep dypere enn han er vant med og trent for. Han har blant annet vært i Afghanistan fem ganger i årene før 22. juli-terroren, og sist gang kort tid før masseskytingen på Utøya.

– Jeg har sett mye elendighet. Jeg er vant med å være mentalt forberedt på grusomheter, men dette kom liksom ut av ingenting. Det var spesielt. Det var i Norge. I Afghanistan var vi innstilt på krig og visste at eksplosjoner og skyting kunne føre til masseskade. Men når du plutselig får det kastet på deg en fredag ettermiddag her hjemme i Norge, og da med så unge mennesker, mens vi fremdeles ikke visste hva som konkret foregikk der ute...

– I hvilken grad klarte du å blokkere ut følelsene og fokusere på oppgavene?

– Stort sett klarer jeg i andre sammenhenger å blokkere ut følelsene inntil hundre prosent når vi står oppi en situasjon, hvor det jeg kan bidra med er det medisinske. I Utvika var det nok ti prosent «skurr» i hodet, blant annet fordi vi ikke visste konkret hva dette var. Skyting skjer i Norge, knivstikking skjer – dette har vi rutiner på og vi er trent for å gjøre vår del. Men det surret jo hele tiden i hodet der ute: «Hva er dette for noe? Hvem er det som driver og skyter og skyter på unge mennesker? Hva er dette for en galskap?».

[ Støre om Utøya-terroren: – Vi må kjempe hatet med tydelig argumentasjon. Ikke skuldertrekk ]

Brovold og kollegene hadde fått rapport om at det var en leir for unge mennesker ute på øya og at flere var skutt. De hadde streng beskjed om at de ikke fikk dra ut der før det var klarert av politiet. De fikk egentlig ikke lov til å være på stranda heller. Der sto en usikret varebil. Hver og én fikk velge selv. Alle ble værende.

– Noen sånne avgjørelser må man ta i felt og i krise. Du vurderer jo selvsagt risiko, men du er som helsepersonell så fokusert på å hjelpe at hvis det ikke er noen sterk grunn til ikke å hjelpe noen med akutt behov for hjelp, så gjør du det selv om det kan være en liten risiko forbundet med det, forklarer han.

I mine øyne var disse de store heltene den dagen.

—  Jens Brovold, anestesilege

Over 100 barn, ungdommer og unge voksne ble skutt på Utøya, og 69 av dem drept. Et stort antall ble alvorlig skadd. 33 overlevde skuddskader. Mange av dem ble tatt imot på stranda der Brovold og kollegene ga akutt, livreddende hjelp og jobbet systematisk.

Over 20 av dem som kom inn der hadde skuddskader. Brovold og kollegene måtte sortere dem, behandle noen på stranda, sende noen til legevakt og andre til riktig sykehus. Noen få, fysisk uskadde ungdommer i sjokk, måtte geleides bort med et varmt teppe rundt seg og en person å prate med. Anestesilegenes arbeid fortsatte senere på helikopterlandingsplassen et stykke lengre bort.

– Der kom ferga MS Thorbjørn etter hvert inn med flere sjokkerte og nedkjølte, gråtende og fortvilte ungdommer, som ble hjulpet inn i godt oppvarmede busser og fikk én-til-én-kontakt hele veien. De var jo i sjokk. Mange av dem som kom til oss hadde klart seg gjennom den første fasen med skuddskader, og alle var blitt nedkjølt og sterkt utsatt for stress. Da var det likevel stor sannsynlighet for at de ville klare seg også den neste transportetappen til sykehus. Noen kom til oss etter at livet var tapt og noen klarte seg ikke. Vårt fokus var å redde flest mulig liv og hjelpe dem som kunne hjelpes. Vi var bare en liten brikke i den store kjeden, men vi var nok en viktig brikke akkurat der og da, sier Brovold, og berømmer sine kolleger i helsevesenet og jobben som ble gjort på sykehusene.

Savnet å være med «gjengen»

Ti år etter sitter han spesielt igjen med beundring for båtfolket som hentet ungdommene opp fra vannet – de virkelige heltene i Brovolds øyne.

– På tross av at det ble skutt, kjørte de og hentet ungdommene opp av vannet. Hadde de spurt politiet, hadde politiet sagt nei. For du sender ikke inn sivilister i et område hvor de kan bli utsatt for livsfare. I mine øyne var disse de store heltene den dagen. De som lå der og frøs i vannet, flere med skuddskader, de hadde ikke overlevd hvis de ikke var blitt plukket opp. Og det var det bare disse sivilistene med egne båter som gjorde, poengterer han.

Sin første emosjonelle reaksjon fikk legen først etter at jobben var gjort og han satt alene i bilen på vei hjem til Fredrikstad.

– Da kom det. Da kom følelsene. Da det ble stille rundt meg og oppgavene var utført, så datt alt inn. Det er lenge siden jeg har hatt en sånn klump i halsen.

Det soldatene ofte sier, er at det er vel og bra med psykologer og psykiatere, men at det er samholdet med «gutta» som er den beste debriefen.

—  Jens Brovold, anestesilege

Debriefen skulle først finne sted neste morgen, da Brovold satt på flyet til Frankrike. Kona hadde gitt klar beskjed om at ferien skulle avlyses og at han skulle dra inn og prate med kollegene sine, men han var innstilt på at den planlagte ferien med familie og venner skulle gjennomføres.

– Det var ikke noe smart. En god debrief, å være sammen med kolleger når det har skjedd noe som har gått inn på deg i felt – det er noe av det beste du kan gjøre. Men det å være så langt unna, allerede fra neste morgen, og ikke få være i det miljøet med kolleger, delta på informasjonsmøter hvor man får vite hvordan det har gått med dem vi har behandlet... det var nok kanskje ikke så lurt.

– Hvordan ble den ferien for deg?

– Nei, den ble veldig rar. Det startet med at alle monitorene på Rygge flyplass viste opptak fra hendelsene og at jeg så og hørte meg selv på TV. Da vi kom til Nice, vårt første stopp i Frankrike, gikk de samme klippene på BBC News. Det var surrealistisk. Jeg var på telefon og PC omtrent hele ferien. Jeg leste alt jeg kom over, fikk mange mailer og rapporter fra kolleger, som visste at jeg var i utlandet. De rundt meg sa at «han Jens er egentlig ikke på ferie i det hele tatt, han har hodet og følelsene sine et annet sted». På den annen side var jeg jo med familie og gode venner, så det gikk bra. Jeg fikk heller ingen voldsom reaksjon i etterkant, men det jeg kaller klump i halsen og alt fra tristhet til sinne til fortvilelse, til... alt det som vanlige mennesker føler. Det boblet opp sånn etter hvert, i tur og orden. Jeg har ikke snakket så mye om dette her disse ti årene, og har ikke ønsket det. Jeg synes det er så mange som har fortalt historiene sine på en så god måte og formidlet et godt bilde av hvordan 22. juli 2011 var.

Selv om han har klart seg bra, har han lært at debrief hører med etter sånne opplevelser.

– Da er du med gode kolleger, som vet hva det er snakk om og har stått i samme situasjon. Det er jo litt det samme som for soldater, som har vært ute i krig. Og kanskje mistet en kamerat eller fått en såret. Det soldatene ofte sier, er at det er vel og bra med psykologer og psykiatere, men at det er samholdet med «gutta» som er den beste debriefen. Jeg savnet kollegene mine i den situasjonen i etterkant. Om ikke man snakker sammen hele tiden, så kan vi småprate litt etter hvert som vi får lyst og bare være sammen. Vi har kjent på det samme og har en naturlig link. Det blir helt annerledes når en profesjonell spør «hva følte du da». Soldatene sier det enkelt og greit: «Gi oss en kveld med gjengen og gratis øl, så har vi debriefet, vi».

[ «Traumet etter 22. juli kan føles like overveldende nå som da» ]

Kjenner igjen ansiktene

I dag jobber Jens Brovold fortsatt for luftambulansen og har i tillegg en deltidsstilling som anestesilege på Sykehuset Østfold. Han er fortsatt en del av UDs reaksjonsenhet, og har blant en lang rekke krevende og til dels risikofylte utenlandsoppdrag vært med på å hente hjem Joshua French fra Kongo, blitt sendt til gisseldramaet i Algerie i 2013 samt jordskjelvet og tsunamien i Japan i 2011 og jordskjelvene i Nepal samme år. Ikke noe har likevel gått så dypt inn på ham som den julidagen ved Tyrifjorden.

– Det var en dag som var trist for Norge, trist for mange mennesker og som ga 77 tapte liv. Veldig mange sitter igjen med fysiske og psykiske skader. Jeg håper vi aldri får en sånn dag igjen. På den annen side må vi være forberedt på at noe liknende kan skje. Derfor er det bra at vi evaluerer, lærer og forbereder oss, mener han.

– Det var innmari tøft å være med den dagen, både der og da og i ettertid. Men så er jeg også merkelig nok glad for at jeg var der, fordi det er det jeg er trent for. Det er jobben min. Og jeg sitter igjen med følelsen av at jeg gjorde nytte for meg. Dessuten traff jeg mange mennesker underveis, som jeg kjenner og som var involvert følelsesmessig på en eller annen måte. På samme måte som de var en støtte for meg, tror jeg at jeg også var en støtte for dem. Da vi kjørte fra helikopterplassen på natta og skulle til basen, satt jeg i en ambulanse sammen med en jeg kjenner veldig godt som en fantastisk medarbeider, en spesialsykepleier på intensivambulansen. Og han fortalte at han dagen før var blitt pappa for første gang. Hans følelser rundt det, med all gleden det medfører, for så å bli kastet ut i denne forferdelige krisen bare 12 timer etterpå, er en voldsom kontrast. Senere den natta fikk jeg vite at nære venner av oss var på Ullevål som pårørende. Det var tøft. Forferdelig tøft, medgir han.

Noe er heldigvis også godt å kjenne på i ettertid, som resultatet av jobben Brovold og mange andre, i et norsk helsevesen han er stolt av, gjorde.

– Jeg har kjent igjen noen av ungdommene i pressen i etterkant, når flere av dem har fortalt sin historie eller blitt aktuelle på andre måter. Jeg kjenner igjen mange ansikter fremdeles, og ser for meg hvordan de så ut da, der på stranda. Det er fantastisk å se dem som lever og vite at man har vært en liten brikke i den kjeden som kanskje har bidratt til at de lever, slutter han.

Les også: Astrid W. E. Hoem overlevde Utøya: – Jeg tror det påvirker AUF og Ap mye mer enn man er klar over (+)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Norsk Luftambulanse

· Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en ideell organisasjon som jobber for å flytte avansert livreddende medisinsk behandling ut til pasienten.

· Norsk Luftambulanse AS er stiftelsens heleide datterselskap, som bidrar til stiftelsens formål gjennom å levere legehelikoptertjenester i Norge og Danmark.

· Norsk Luftambulanse AS er operatør på alle Norges 12 legehelikopterbaser, og flyr på oppdrag fra Helseforetakenes nasjonale luftambulansetjeneste ANS, som finansierer tjenesten.

---

---

UDs reaksjonsenhet

· Utrykningsenhet som, ved hendelser eller trusselsituasjoner som kan ramme nordmenn eller norske interesser i utlandet, kan forsterke utenriksstasjonenes krisehåndteringsevne.

· URE består av personell fra UD, politiet og helsetjenesten.

URE-helse skal:

· vurdere behov for konkrete tiltak fra norsk side

· vurdere hva norsk helsetjeneste og norske helsemyndigheter bør bidra med

· skaffe informasjon om kontaktpunkter med stedlige helsemyndigheter

· vurdere behovet for utsendelse av norske helseteam

---