Siri snublet over knæsj blå hoggorm: – Et sjeldent syn, mener herpetolog

– Jeg lurte på hva det var. I øyekroken så jeg noe blått som beveget seg, og jeg tenkte jøss, hva er dette!

Dette forteller Siri Bioner som er fylkesleder for Akershus, Oslo og Østfold i organisasjonen Kvinner i skogbruket, og utdannet skogpatolog ved NMBU.

Som skogeier går hun jevnlig turer gjennom skogområdene sine i Kroer, som ligger mellom Vestby og Ås i Viken, både for rekreasjon, men også for å passe på at alt er bra med skogen.

Ofte ser hun dyreliv, noen ganger opplever hun å se dyr hun ikke forventer. Opp gjennom årene har hun gjort observasjoner av ulv og gaupe, rådyr, elg og – litt mer uventet, hjort og villsvin. Og et reinsdyr. Ja, reinsdyr. Det skal vi få høre mer om senere, for aller først på listen over ting vi må snakke om, er en fargerik krabat.

– Jeg trodde ikke det var noe annet dyr enn en slange, men jeg lurte på om det var en ny art, forteller Siri Bjoner om hendelsen.

Rett før hun så det glinsende blå reptilet i gresset, hadde hun sett en annen slange.

– Den andre kan ha vært en buorm. Den forsvant fort og var liten, men den blå slangen var veldig grei og lot meg ta både bilder og film, ler hun.

– Du tenkte aldri at det kunne være en rømling?

– Nei, ikke så langt ute i skogen.

– Har du sett noe lignende før?

– Én gang har jeg sett en hoggorm som var helt sort. Men aldri noe sånt som dette. Den var knæsj blå, altså kornblomstblå, eller himmelblå om du vil, forteller Bjoner.

Stor fargevariasjon

De fleste nordmenn lærer tidlig å kjenne igjen hoggormen, Norges og Nord-Europas eneste giftslange; den er brun eller grå, med et karakteristisk sikksakkmønster langs ryggen. Og de aller fleste av dem ser slik ut. Men ikke alle.

Den mest kjente variasjonen, er at mens hoggorm-hannen er grå og sort, er hunnen oftere lysebrun med sikksakkmønster. Det er slik mange herpetologer (herpetologi betyr læren om krypdyr) kjønnsbestemmer hoggorm. Men noen ganger finner man hanner som er brune, og hunner som er grå og svarte.

I tillegg er det funnet blå hoggormer, slik som den Bjoner fant, og grønne, røde, ja, til og med lilla hoggormer.

– For ti år siden, før jeg brukte mye tid på hoggormlokasjon, var det å finne slike klare blå hoggormer sett på nærmest som den hellige gral. Over tid har vi sett at det ikke er så uvanlig som vi trodde, nå som vi har brukt mye tid og har sett hvordan det foregår. Det er bare noen uker på våren at hannene har den klare blåfargen, som oppstår rett etter hamskifte i paringstiden, sier herpetolog Thor Håkonsen, leder i Norsk Herpetologisk Forening.

Han kommer fra sørvest-landet. Der så han aldri verken blå eller svarte individer, og selv om det ikke foreligger bevis, sier han at det ikke er utenkelig at det er en genetisk sammenheng at man finner blå og svarte slanger i samme område.

[ Festivalarrangør setter opp dusjer med vann fra egen brønn ]

Etter bare noen uker vil den klare blåfargen falme og bli mer gråblå.

– Enkelte individer holder på fargen lenger, men til slutt blir alle mattere og går over til en mørkegrå-blå farge over sommeren.

Selv om de blå hoggormene er relativt kjente for herpetologene, er det uvanlig å finne slike individer.

– Det er et sjeldent syn. Folk flest vil aldri se en blå hoggorm, ettersom det bare er i en kort periode at de har så klar farge, sier Håkonsen.

Disse fargevariasjonene er altså ikke vanlige, men de forekommer. Det er også funnet hoggormer uten sikksakkmønster. Det er vanligst på helt svarte individer, en tilstand som kalles melanisme, men det er også dokumentert ikke-melanistiske hoggormer uten sikksakk på ryggen.

– Av farger har vi sett blått, grønt, og gulaktig. Og rødtoner på ungene generelt. Og sikksakken kan bli en stripe! Det er en enorm genetisk variasjon blant hoggormer, og det er utveksling av genetikk som gjør dette. Stor variasjon i farge betyr at det er en stor andel genetikk i omløp, mens når vi ser slanger med en stripe i stedet for sikksakk, handler det om begrenset genetikk, forklarer Håkonsen.

[ SNO klarte ikke å løse kadaver-mysterium ]

---

Hoggorm (Vipera berus)

• Norges eneste giftslange.
• Man kan vanligvis kjenne igjen hoggormen på sikksakkstripen på ryggen, men det finnes også helt svarte hoggormer.
• Vanlig lengde er mellom 50 og 70 centimeter, sjelden opptil 90 centimeter lang. Veier 150–200 gram.
• Holder til både i fjell- og sletteland, helst på tørre, varme steder, hos oss oftest i solvendte lier og rasmarker, ofte på lyngheier og myrer.
• I kaldere strøk, som i Norge, ligger den i dvale om vinteren, som regel flere, opptil flere hundre, dyr sammen. De kommer ut av vinterdvalen i april-mai og parer seg kort tid etter.

Kilde: Store norske leksikon

---

Mer variasjon enn i Europa

Hoggormen er en fredet art i Norge. Kjeld Henrik Ophus fra Fredrikstad, er én av tre personer i Norge som har lov til å fange hoggorm – en tillatelse som blir gitt av Miljødirektoratet. Når han fanger ormene, bidrar han til at forskere kan lære mer om reptilene, ved å samler gift og ta genetiske prøver av hoggorm for ulike universiteter, skriver NRK.

I artikkelen Et mangfold av hoggormvarianter viser han med bilder og ord hvor stor variasjon det er på hoggormens utseende. Her forteller han blant annet om en annen, knallblå hoggorm funnet i Østfold, og mer sjeldent, en blågrå hunn med brunt sikksakkmønster.

– Hanner av blå variant er ikke helt uvanlig, men en hunn som denne hører virkelig til sjeldenhetene. Bildedokumentasjon av en tilsvarende hunn, er nok ikke lett å oppdrive noe sted. Et unikt funn av Thor Håkonsen, skriver han.

En lilla hoggorm ble funnet i Sverige.

Rettstripet hoggorm er svært uvanlig innenfor hele hoggormens utbredelsesområde. Enkelte individer kan ha en usedvanlig jevn, rett stripe langs ryggen uten noen tegn til sikksakkmønster, mens atter andre kan ha et veldig utydelig sikksakkmønster.

– I Norge og Sverige ser vi relativt store variasjoner i hoggormbestanden sammenlignet med andre land, forteller Håkonsen.

– Er dette noe nytt, eller har det alltid vært sånn?

– Det har alltid vært sånn, i alle fall i vår tid. Vi ser færre variasjoner på øyer og der hvor utbygging gjør at populasjonene blir isolerte. I England for eksempel, er det få populasjoner igjen, mens spesielt i Norge og Sverige ser vi de største variasjonene på europeisk hoggorm fordi vi har store, sunne bestander.

[ Avslørte griseindustriens skyggesider: – Jeg tenkte «har jeg blitt et monster?» ]

Fingra av fatet

Om ikke forvirringen var komplett når det viser seg at hoggormer ikke alltid verken er svarte eller grå, eller har sikksakkmønster på ryggen, så finnes det en annen snok som kan minne om hoggormen ved første øyekast.

– Slettsnoken er nok den som oftest forveksles med hoggorm. Den har et prikkemønster på ryggen som kan minne om hoggormens sikksakk i fargen, og de har gjerne samme fargetoner som hoggormen. Hvis den beveger seg fort, er det ikke lett å se forskjellen.

– Hva med buorm og sort hoggorm, kan de skilles?

– Både hoggorm og buorm kan være svarte. Noen ganger kan buormen ha lyse flekker bak på hodet, men på de svarte forsvinner det gule med alderen. Undersiden vil imidlertid alltid være hvit. En forholdsregel er at hvis du er usikker, så la vær å ta på de.

Håkonsen sier at dersom man har en innpåsliten slange i nærheten av hus eller hytte, bør man ta kontakt med noen kyndige for å få hjelp.

– De er fredet, så det er ikke greit å ta livet av dem bare fordi de er nærgående. Hvis man går inn på Facebook-gruppa Hoggormens venner, kan man få hjelp til artsbestemming og eventuelt med flytting. Fordi hoggormer er territorielle og stedegne, må de flyttes langt hvis de ikke skal komme tilbake. Så det er siste utvei, for det er sjelden de overlever å bli flyttet, sier Håkonsen.

Siri Bjoner, som fant den blå hoggormen, synes det var spesielt og artig å finne en såpass fargerik fyr.

– Men du, hva var det egentlig du sa om det reinsdyret?

– Hehe! Jo, det var en tåkete dag, og jeg kjører alltid sakte fordi det er mye vilt her ute. Så ser jeg et dyr krysse veien, og tenker bare «hæ, det var et reinsdyr». Men jeg kunne jo ikke si det til noen, for de ville ha trodd at jeg hallusinerte, så jeg fortalte det ikke til noen på mange år. Inntil jeg fikk vite at den samme sommeren hadde det rømt et reinsdyr fra en besøksgård i Vestby, som var nesten hvitt, og som hadde beveget seg nordøst og krysset gjennom Kroer!

[ Kameleiere i Askim: – Du kan risikere å få en spyttklyse i ansiktet ]

---

Hoggormbitt

• Hos større pattedyr og mennesker fremkaller hoggormbitt som regel bare et forbigående illebefinnende. I meget sjeldnere tilfeller døden.
• Hoggormbitt er sjelden livstruende, men pasienten bør snarest til legebehandling, og utsettes for minst mulig anstrengelse før han/hun kommer til lege.
• Da gifttennene hos hoggormen er forholdsvis små (3-4 mm), kan dyret ikke hogge gjennom skotøy, og selv en tykk strømpe er som regel tilstrekkelig beskyttelse mot bitt.

Kilde: Store norske leksikon

---