Livsstil

Kameleierne Sandra og Øystein bodde i garasjen

Ønsket om å komme ut av Oslo-gryta endte med tre kameler og mange andre dyr på småbruket i Indre Østfold.

Hennes livslange og intense hesteinteresse førte Sandra (40) og Øystein Horten (46) til Indre Østfold. Det er ofte kort vei fra tanke til handling for paret i Solbergfoss naturgård. Men de har møtt noen hindre underveis, både ved kjøpet av gården – mer om det senere – og ideen om å ha noen store dyr med to ryggpukler på egen gård.

Det var ingen av våre venner som ble overrasket over kjøp av gård og et påfølgende flyttelass fra Søndre Nordstrand. Men da vi fortalte at det snart kom tre kameler på tunet, kan det hende noen løftet på øyenbrynene, gliser paret.

Kameler er vennlige, sosiale, liker nærkontakt og har ingen rangordning i flokken.

—  «Kamelhyrden» Øystein i Indre Østfold

Søknadsprosess i to år

Vi skrur tiden noen år tilbake. Sandra Horten var relativ fersk eier av eget gårdsbruk og deltok på et gründerkurs for kvinner i landbruket. Nytenkning sto på dagsorden.

– For så vidt en grei samling, men jeg ble sittende og tenke på alt jeg kunne legge til rette for med bruk av hestene, og ulike aktiviteter. Gode tanker, men du vinner ikke en innovasjonspris. En hestegård er jo ikke akkurat noe nytt, forteller hun.

Under en middag på nabogården delte Sandra tankene rundt utvikling av gården. Var det noe som få andre drev med på sine småbruk?

– På spøk foreslo naboen at vi burde kjøpe en kamel. Familien hadde feriert på Öland, rett ved en kamelbonde. Ikke overraskende hev jeg meg umiddelbart på telefonen og kontaktet den svenske kameleieren. Han hadde akkurat solgt to kameler til en familie i Akkarfjord, Hammerfest – og kunne dessverre ikke bidra med leveranse av kameler som husdyr hos oss. Det samme svaret fikk jeg hos kameleierne i nord.

– Men informasjon om hvordan vi kunne importere dyra fikk vi, skyter Øystein inn, og fortsetter:

– Den sommeren gikk mesteparten av ferieturen i Spania med til å google kamelfarmer i Europa. Vi fikk napp og tok turen innom en gård i Tyskland på vei hjem. Beskjeden fra kamelselgeren var ikke til å misforstå; «Dere kan gjerne få kjøpe dyr av meg, men da blir det minst to kameler». Dette er flokkdyr, forstår du.

– Vel hjemme startet søknadsprosessen. Mattilsynet ønsket ikke denne type import, og behandlingen trakk ut i tid. Nesten to år. Selv fant vi ikke noe i lovverket om import av kamel. Miljødirektoratet godkjente innførselen, men med krav om å følge Mattilsynets krav til karantenetid. For unge kameler er den 2,5 år – voksne dyr seks måneder. Med egne innhegninger løste vi isolasjonsperiodene greit.

I møte med en kamel blir du gjerne møtt med et kyss. Selv med fire rovdyrtenner, to i overkjeven og to i underkjeven, er kameler sosiale og vennlige.

På natta kravlet det edderkopper og biller over panna mi. Jo, det var enkelte dager jeg angret på kjøpet.

—  Sandra, småbarnsmor og nybakt mamma i 2011

Hvordan klarer kamelene seg i et skiftende norsk klima?

– Dyra er ekstremt tilpasningsdyktige til både varme og kulde. Pluss 38 grader, eller minus 29 er ikke noe problem. Noe vi forstår når vi vet at opphavet kommer fra Sibir og Gobi-ørkenen i Mongolia, svarer Øystein som også har fasiten på hengende ryggpukler:

Det er bare å innrømme at læringskurven har vært bratt. Vi fôrer med høy og kraftfor. Men da kamelene kom til Solbergfoss hang puklene. Et signal om at dyret mangler næringsstoffer. Etter en periode med en ekstra dose kraftfôr reiste puklene seg, og vi var en erfaring rikere.

Ett tonn og 2,4 meter

Det er store dyr som vandrer i innhegningen foran familien Hortens våningshus i Askim. Med respekt for tre meter lange kameler, en av dem på 1.000 kilo kneisende 2,4 meter over bakken, inviteres Dagsavisens journalist inn til det som regnes for verdens viktigste husdyr.

Øystein Horten gliser:

– Hvis ikke kamelen liker deg, kan du risikere å få en spyttklyse i ansiktet.

Før han beroliger:

– Kameler er vennlige, sosiale, liker nærkontakt og har ingen rangordning i flokken. Slipp inn en nykommer, det blir ingen problemer eller knuffing rundt matfatet.

En kamel kan drikke mer enn 100 liter vann på én gang. Hvor store dyrene kan bli ser man tydelig i møte med Samson. Med sine 1.000 kilo og 2,40 over bakken.

Kamelkonferanse i Saudi-Arabia

Etter avtale kan man komme å ri på kamelene i Indre Østfold. Selv om et voksent dyr kan bære opptil 300 kilo, har Horten satt en begrensning på 120 kilo. Også her er dyrevelferd i fokus – kamelryttere går på via en rampe, slik at dyret slipper å reise seg med ekstra vekt fra liggende stilling. Med en gedigen hestetransport ruller paret gjerne rundt med sine kameler til markeder, private arrangement eller som statister i bryllupsfotografering.

Sandra og Øystein Horten er de eneste i Norge som tilbyr dette. Kan hende ikke så merkelig når bestanden av privateide kameler er fire dyr i Nord-Norge, og tre i Solbergfoss.

– Vi er medlem av European Camel Ranch Owners Assosiation (ECROA), smiler Sandra.

– Invitasjonen kom via selgeren i Tyskland. Han ville ha oss til å representere Norge. Det ble først en gratistur til Sveits, og deretter en uke på den årlige kamelfestivalen i Saudi-Arabia.

I januar 2020 deltok kameleierne Sandra og Øystein Horten som norske representanter i King Abdulaziz Camel Festival, Saudi-Arabia.

Hva gjør man på en kamelkonferanse?

– Snakker om hvordan man kan få flere kameler til Europa. Hva man kan gjøre med dyrene. Når det er sagt er fokuset i Saudi-Arabia kamelløp og melkeproduksjon. I Europa brukes de fleste dyrene innen turisme.

Stor flokk

Opptelling av to- og firbeinte på gården i Askim krever en skjerpet journalist med blokk og kulepenn. Sandra og Øystein Horten har fire hjemmeboende barn, hvor et av dem er Øysteins fosterbarn – han har også to voksne barn fra et tidligere forhold. Hver helg kommer to barn til gården på avlastning. I seksjonen dyr er det: to geiter, ti høner, seks kaniner, et marsvin, to hunder, en katt, tre kameler, et dvergesel, ti egne hester og fem oppstallede.

Ridekurs, rideleirer og kamelbookinger - 
i tillegg til mange nye prosjekter på gården  - eierne av Solbergfoss naturgård har ingen ni til fire-jobb.

Flukten til landsbygda

Vi lovet å komme tilbake til parets kjøp av småbruket i 2011.

For elleve år siden løp ei fire år gammel jente rundt på stuegulvet, og familieforøkelse var på gang. Med tre hester oppstallet var tiden overmoden for å virkeliggjøre drømmen om et liv på landet, for hestefrelste Sandra. Leilighet i hovedstaden kombinert med kostbar stalleie gjorde et stort innhogg i økonomien.

Høygravid begynte jakten på et småbruk. Det ble mange visninger i Østfold. Etter en tapt budrunde i Skiptvet, fortalte jeg Øystein om småbruket i Solbergfoss som nylig hadde blitt lagt ut på Finn. Jeg skal innrømme at bildene av gården ikke fristet til kjøp. Fotografert på en regnværsdag, hvor rosa vegger i stua og meterhøye brennesler langs husveggen var det som skulle fremme eiendommen, ler Sandra.

På vei hjem til Holmlia ble Øystein overtalt til å legge turen innom gården. Selv om han hadde uttrykt bekymring for at gården med sine totalt 188 mål var for stor. Sandra ble overrasket da de rullet inn på tunet.

– Her skal vi bo, sa han.

Sandra og Øystein Hagen har ti egne hester og fem oppstallede på gården. Her med fjordingen «Mikke» (23), den tyske sportsponnien «Castelanny» (28) og haflingeren «Linn» (23).

Bodde i garasjen

Etter en ekstra runde med banken fikk paret hevet beløpet på finansieringsbeviset, og i en tradisjonelt stille sommerperiode ble gården kjøpt til takst. Paret ga som vanlig full gass. Småbruket skulle omgående bli familiens nye hjem.

– Umiddelbart sa vi opp leiligheten i Oslo og stallplassene, forteller Sandra Horten.

Jeg tenkte det ble en kvikk fiks da jeg ringte eiendomsmegleren for å avtale tid om nøkkelovertakelse.

Svaret fra megleren ble ikke helt som forventet. Innflytting var uaktuelt. Bruket krevde konsesjon. Søknad måtte sendes og behandlingstiden kunne ta opptil et halvt år.

Nybakt mamma og hesteeier Sandra var fortvilet:

– Men… vi har ikke noe sted å bo fra 1. august. Ingen plass til våre tre hester, var min reaksjon.

Megleren var like avvisende på spørsmålet om i alle fall hestene kunne ta i bruk beitene på gården.

– Etter hvert fikk vi lov til å flytte hestene til Solbergfoss. Vi tok i bruk garasjen.

Bodde dere i garasjen?

– Ja. En måned. Med et spedbarn i armene og fire år gamle Leah tuslende rundt er det noen uker jeg tenker tilbake til med gru. Øystein kjørte langtransport og var kun hjemme i helgene. Vi hadde en Porta potti plassert i tistlene bak huset. Det hadde nylig vært et innbrudd i garasjen, som var litt ekkelt å tenke på, og på natta kravlet det edderkopper og biller over panna mi. Jo, det var enkelte dager jeg angret på kjøpet.

Besøk av en representant fra kommunens landbrukskontor løste situasjonen. Etter befaring på gården fremskyndet hun søknadsprosessen. Våningshuset kunne endelig tas i bruk.

Sandra Hagen ønsket seg et esel på gården. – Da dette dvergeselet kom til salgs, og i tillegg het «Øystein», måtte jeg kjøpe det, ler hun.

Sikkerhet, miljø og inkludering

Sandra Horten er utdannet barfottrimmer, med kunnskap om vedlikehold av høvene til hester som ikke bærer sko. De første årene etter flytting til Solbergfoss i Askim, fortsatte hun også i jobben som miljøarbeider på Søndre Aas gård og miljøsenter i Oslo. Etter hvert krevde rideskolen og rideleirene i Solbergfoss fullt fokus.

– Jeg startet med tilrettelagte ridetimer, og utvidet ganske raskt med en rideleir og rideskole. I dag har vi 50 elever på rideskolen og 6 rideleirer i året, med 10 deltakere hver gang. Tilbakemeldingene har vært gode. Sikkerhet og godt miljø er viktig, og selvfølgelig inkludering av alle deltakerne.

Det er faktisk noen som har kjørt av veien ved synet av våre tre kameler!

Du er opptatt av barns møte med dyr?

– Veldig. Jeg bruker tid på å lære barna håndtering og kommunikasjon med hestene. Dyra skal ha det bra her på gården. Hester som har det bra og barn som utvikler empati – det er en god kombinasjon.

Frakt av kameler krever stor redskap på veien. Tidligere trailersjåfør Øystein Hagen manøvrerer den gedigne hestebilen rundt til ulike arrangementer. Kjøpet av gården i Indre Østfold medførte også at en gammel drøm ble virkelig: – Endelig fikk jeg plass til bestefars gamle gråtass-traktor, smiler han.

Kamelpukler som «fartsdump»

Solbergfoss naturgård ligger nærme fylkesveien som går over damanlegget til kraftanlegget Solberg. Høy fart på forbipasserende kjøretøy har til tider vært krevende for beboere og brukere av gården. Men ofte fungerer kamelenes pukler som visuelle «fartsdumper».

– Hehe, ja det har blitt noen bråstopp. Det er faktisk noen som har kjørt av veien ved synet av våre tre kameler, forteller Sandra og Øystein Horten.

Det har vært utallige prosjekter på småbruket Oslo-paret kjøpte for elleve år siden. Fortsatt gjenstår mye arbeid – men nå kan framtiden stakes ut hvor kamelene skal spille en større rolle i driften.

Det holder med tre kameler, Sandra?

Øystein smiler i skjegget av journalistens spørsmål.

Jeg har et ønske om å få en drektig kamel til gården. Jo, det blir nok fire etter hvert. Men først må vi bruke tiden på Samson, Moses og Kazak.

Sandra og Øystein Hagen forlot Oslo og kjøpte småbruk i Indre Østfold. Oppbyggingen av Solbergfoss naturgård blir parets livsverk.
Drøye seks kilometer fra Askim sentrum ligger Solbergfoss naturgård.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen