Nyheter

Offentlige innkjøp for 600 milliarder i året: – Bruk innkjøpsmakten for å nå Norges klimamål

– Statlig eide selskaper forventes å sette vitenskapsbaserte klimamål. Denne forventningen bør utvides til også å omfatte offentlige anskaffelser, mener FNs organisasjon for bærekraftig næringsliv.

Offentlige anskaffelser innebærer kjøpene av varer og tjenester som gjøres av statsetater, kommuner og offentlig kontrollerte foretak.

Offentlig sektor kjøper inn varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider for om lag 600 milliarder kroner årlig, ifølge regjeringen.no.

Kommunene bruker alene over 200 milliarder kroner hvert år på offentlige anskaffelser, ifølge KS – kommunesektorens interesseorganisasjon.

– Aktiv og strategisk bruk av denne innkjøpsmakten er et kraftfullt redskap for å nå Norges klimamål, konstaterer Kim Gabrielli.

Han er administrerende direktør i den norske avdelingen av FNs organisasjon for et bærekraftig næringsliv, UN Global Compact Norge.

Må stille strenge krav

Kommunene eier alt fra transportselskaper og kraftverk, til eiendomsselskaper og selskaper i bygg- og anleggssektoren. Staten, på sin side, eier helt eller delvis over 70 selskaper i Norge. Blant dem er Equinor, DNB, Norsk Hydro, Telenor og Yara.

Staten forventer nå at disse selskapene setter vitenskapsbaserte klimamål «der det er mulig», går det fram av den nye eierskapsmeldingen, som næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) la fram i oktober.

Det betyr blant annet at disse selskapene må stille strenge klimakrav ved innkjøp av varer og tjenester, noe som kan få stor positiv effekt på hvor mye klimagasser som slippes ut.

Men Gabrielli mener regjeringen må legge lista mye høyere for å kunne følge opp målet sitt om at «klima og natur skal være en ramme rundt all politikk», som det heter i Hurdalsplattformen.

– Det er bra at Næringsdepartementet setter forventninger om vitenskapsbaserte klimamål til statlige selskaper, og i sine tildelingsbrev til departementets underliggende virksomheter. Men dette er ikke rammen rundt all politikk hvis det kun er virksomheter under Næringsdepartementet som må sette vitenskapsbaserte klimamål der det er tilgjengelig. Dette må gjelde virksomhetene under alle departementene, og også de kommunalt eide selskapene, sier Gabrielli.

– Det å sette vitenskapsbaserte klimamål betyr et kutt i utslippene, sier Leonie Goodwin, leder for program og rapportering i UN Global Compact.

Positive ringvirkninger

Når et større selskap setter vitenskapsbaserte klimamål, vil det begynne å stille høyere klimakrav også til andre selskaper som den kjøper inn varer og tjenester fra. Det igjen vil etter hvert kunne påvirke hele verdikjeden i klimapositiv retning, ifølge UN Global Compact Norge.

– På den måten driver man fram forandring i alle ledd, sier Leonie Goodwin, leder for program og rapportering i UN Global Compact.

– Verdikjeden, og dermed de offentlige anskaffelsene, er en stor del av utslippene, påpeker hun.

Beregninger utført av stiftelsen CDP – Disclosure Insight Action, tilsier at klimautslippene i verdikjeden til en virksomhet er elleve ganger høyere enn de direkte utslippene til selve virksomheten.

– Offentlig sektor er jo et mangehodet vesen som tilbyr og har behov for å kjøpe inn mange ulike varer og tjenester. Kan alle statlige og kommunale selskaper enkelt sette seg vitenskapsbaserte klimamål?

– Selskaper med offentlig eierskap som dette nå kan være spesielt aktuelt for, er virksomheter innen bygg og anlegg, energi, transport og finansinstitusjoner, svarer Goodwin.

Mangelfulle rapporter

«Science Based Targets Initiative» (SBTi) er standarden og metodikken som Næringsdepartementet selv peker på i eierskapsmeldingen når det gjelder fastsettelse av vitenskapsbaserte klimamål.

– Det er også metodikken UN Global Compact har vært med på å utvikle, påpeker Goodwin.

– Gjennom SBTi blir det utviklet sektorspesifikke retningslinjer. Det finnes nå slike retningslinjer for sju sektorer. Retningslinjer for sju sektorer til er under utvikling.

– Mange kommuner og kommunale selskaper har jo for lengst laget egne planer for hvordan de skal kutte i klimautslippene sine. Er det da nødvendig at de setter vitenskapsbaserte klimamål i tråd med SBTi?

– Når man ser på miljø- og bærekraftsrapporter fra offentlige virksomheter, framgår det at de har svært ulik praksis.

– Rapportene inneholder ofte mange gode tiltak, men man ser sjelden tall for totale klimagassutslipp, konkrete mål for reduksjon og rapportering på måloppnåelse, svarer Goodwin.

– Betyr kutt i utslippene

– Ved å sette vitenskapsbaserte klimamål må derimot en virksomhet både sette relevante klimamål og også rapportere på dem, fortsetter Goodwin.

– Fordi målene er vitenskapsbaserte, er dette en god måte å vise at virksomheten bidrar til å nå klima- og naturmålene. Når man setter vitenskapsbaserte klimamål vil man få oversikt over hvor man har sine største utslipp og sine største påvirkninger.

– Det å sette vitenskapsbaserte klimamål betyr et kutt i utslippene.

– Er det krevende å etterleve slike vitenskapsbaserte klimamål?

– Å sette vitenskapsbaserte klimamål er en krevende prosess. Derfor er det utarbeidet detaljerte retningslinjer for hvordan man skal gjøre det, svarer Goodwin.

– Vi mener målene må følges opp av en omstillingsplan for å vise hvordan de skal nås.

– Å rapportere gjennom bruk av standardiserte, troverdige metoder er helt grunnleggende for å kunne jobbe med bærekraft og kutte utslipp. Dette kreves av privat næringsliv og må også kreves av de kommunale selskapene, sier Kim Gabrielli.

Mer fra Dagsavisen