Nyheter

– Der noen drikker alkohol, spiser jeg

Marit Røste har prøvd å slanke seg siden hun var ti år. Nå vil hun tvinge i gang samtalen om spiseforstyrrelsen få snakker om.

«Si at du er feit og stygg!»

Marit Røste er åtte år gammel, og har ryggen klemt inntil et nettinggjerde langs skoleveien. Hun skulle bare hjem. Men to eldre gutter har tatt henne igjen, og nå står de over henne mens de holder henne fast i armene.

«Si det! Du får ikke gå før du sier det!»

«Jeg er feit og stygg», sier Marit til slutt.

– Det er sårt å tenke tilbake. For det har jo blitt min sannhet.

Skuespiller og dramatiker Marit Røste (34) har premiere på monolog-forestillingen «Kakerlakk» 14. desember på Kloden teater i Oslo. En forestilling om da forholdet til mat og selvforakt tok over livet hennes.

– Jeg sammenligner meg selv med en kakerlakk i samfunnet. Jeg mener at det er litt sånn. Jeg blir sett på som veldig langt nede på rangstigen fordi jeg er tjukk.

Nå håper hun at det vil starte en samtale om spiseforstyrrelsen som er tre ganger så vanlig som anoreksi, uten rett på et behandlingstilbud: Overspising.

Det var da Marit Røste ble storesøster at hun begynte å trøste seg med mat.

Dumskap

For Røste begynte det med en mormor som bodde i andre etasje. Røste var oppkalt etter henne, de var «lille-Marit» og «store-Marit». Da Røste ble storesøster, og ikke lenger fikk den oppmerksomheten hun ønsket seg, begynte hun å besøke mormor oftere, for å få trøst og oppmerksomhet.

Men mormoren hadde et problem ingen hadde et språk for – hun brukte mat til å dempe vanskelige følelser.

– Vi trøstespiste sammen. Jeg ble introdusert til det som en slags løsning. En måte å mestre det som var vanskelig.

Nesten hele livet har Røste slitt med overspisningslidelse. Det kommer i episoder, hvor hun mister kontrollen.

– Der noen drikker alkohol, spiser jeg. Jeg døyver det vonde med noe annet.

Hun gikk mye opp i vekt som følge av overspisingen, noe mange rundt henne la merke til. Likevel var det aldri noen som lurte på hvorfor hun slet sånn med mat. De ville bare at hun skulle slutte å spise så mye, og snakket om vekten hennes fra et helseperspektiv.

– Hele livet har jeg fått beskjed om å slanke meg. Man stadfester dermed at sykdommen er mangel på viljestyrke eller dumskap, fremfor at det ligger noe annet bak.

Hvorfor er det verre å være tjukk enn slem, er et spørsmål Marit Røste stiller seg i soloforestillingen Kakerlakk på Kloden teater i Oslo, regissert av Toril Solvang.

---

Hva er overspisningslidelse?

  • Man spiser for å regulere følelser, enten store mengder på èn gang eller småspising gjennom dagen.
  • Det er den vanligste formen for spiseforstyrrelser – rundt tre prosent av den norske befolkningen lider av overspisingslidelse.
  • Overspisingslidelse kan ramme både normal- og overvektige personer, men studier viser at det er vanligere hos overvektige.

Kilde: ROS, rådgivning om spiseforstyrrelser

---

Det verste

– Slanking er det verste man kan anbefale en person med en spiseforstyrrelse.

Trine Tetlie Eik-Nes er førsteamanuensis ved NTNU og forsker på fedme og psykisk helse. Hun mener at det er et kunnskaps-gap i helsetjenestene når mennesker med overspisingslidelse tar kontakt, spesielt hvis de også har utviklet fedme.

– Mennesker med overspisingslidelse blir ofte anbefalt slanking, i stedet for å forstå og behandle spiseforstyrrelsen, som ofte utvikles for å døyve vanskelige følelser og vanskelige liv.

Trine Telite Eik-Nes er førsteamanuensis ved NTNU og forsker på fedme og psykisk helse.

Håpløshet

– Da jeg fortalte om spiseforstyrrelsen min for første gang, følte jeg meg som et rart dyr. For la oss være ærlige, det er jo ikke meg man ser for seg når man snakker om å slite med mat.

Forfatter og astro-fysiker Eirik Newth (58) er en av svært få menn som har fortalt om overspisingen sin, til tross for at man anslår at førti prosent av dem med overspisingslidelse er menn.

– Menn som har dette problemet, vil stort sett holde kjeft om det. For det er rasjonelt å holde kjeft om det. Det finnes ikke noe sted å gå, og det finnes ikke noen steder å snakke om det. For veldig mange er det heller ikke et alternativ å fortelle om noe så skambelagt til venner og familie.

Astrofysiker og forfatter Eirik Newth har sett mer opp på himmelen - i over 50 år - enn de aller fleste, men har aldri sett noe liknende meteoren som kom susende mot jorden rett etter klokka ett 25. juli.

For Newth ble overspisingslidelsen satt i gang av å være i en vanskelig hverdag som pårørende. Til Vårt Land i 2020 fortalte han at han dopet seg med mat for å unngå å føle.

– Hvis man har en emosjonelt krevende hverdag, så fungerer mat. Mat demper uro og kvikker deg opp. Og vi har et samfunn som langt på vei normaliserer det å spise for mye. I jula er det sosialt akseptert å overspise, for eksempel.

Han tror forskningsmiljøet, helsevesenet og samfunnet for øvrig er mindre opptatt av dem med overspisingslidelse.

– Det er så mye håpløshet innenfor feltet. Dette er mennesker som er fanget i livsmønstre de ikke kommer seg ut av. De har leger som sier: Ta deg sammen, du kan miste fire–fem leveår. Hva om du er i en så belastende livssituasjon at det ikke betyr noe for deg? Flere år, hvorfor det? Se bedre ut, for hvem da?

Newth sliter fremdeles, men har funnet noen teknikker som gjør det lettere for ham, som å ha et vegansk kosthold som gjør matinntaket mer begrenset.

– Jeg erkjenner at jeg alltid kommer til å tenke mye på mat. Men jeg tar grep som gjør at det er litt mindre skadelig.

Mat er emosjonelt

Bente Sommerfeldt er faglig direktør ved Villa Sult, Institutt for spiseforstyrrelser. Hun forteller at overvekt ikke nødvendigvis er en faktor – du kan være normalvektig selv om du overspiser.

– Appetitten vår er veldig emosjonell. Det handler om noe annet enn at man spiser et stort måltid: Man spiser en stor mengde mat, med en påfølgende følelse av å miste kontroll. Man gjør det i det skjulte, og det følger med mye skam.

Bente Sommerfeldt, faglig direktør ved Villa Sult, Institutt for spiseforstyrrelser.

Psykoterapi er anbefalt for mennesker med spiseforstyrrelser, men de som sliter med overspising, har ikke behandlingsrett, forklarer NTNU-forsker Eik-Nes.

Selv om overspisningslidelse har vært anerkjent som en egen spiseforstyrrelsesdiagnose i USA siden 2013, (Binge eating disorder), vil den først bli tatt inn i den norske behandlingsmanualen ICD-11 når den er oversatt til norsk.

Direktoratet for e-helse har antatt at den vil bli ferdig i 2025.

Inntil da må mennesker med overspisingslidelse få hjelp i psykisk helsevern gjennom andre diagnoser, eller med diagnosen «uspesifisert spiseforstyrrelse», hvis de har behov for terapi.

– Det er absurd at det er sånn. Vi snakker om mennesker med en alvorlig lidelse, sier Eik-Nes.

Hun tror det fins negative holdninger i helsevesenet som kan forklare det mangelfulle tilbudet.

– Tanken om at man ikke skal være overvektig, er inngrodd i oss kulturelt. Helsevesenet er ikke et unntak.

Nederst på rangstigen

– Vi lærer fra vi er små at det er feil å være tjukk.

Carina Elisabeth Carlsen er rådgiver ved Likestillingssenteret, har en mastergrad i helsefremmende arbeid, og omtaler seg selv som «fettaktivist».

Hun mener vi at som samfunn diskriminerer tjukke mennesker, og at det ligger en sterk forakt i bunn.

– Jeg har fått beskjed om å ta livet av meg. «Jeg vil ikke betale skattepenger for å holde deg i live», har noen sagt til meg.

Det finnes en rekke studier som peker på fettfobiske tendenser i samfunnet vårt, og flere studier som hevder at overvektige blir tatt mindre seriøst og får mindre tid til behandling i helsevesenet.

– Vi vet jo at denne diskrimineringen foregår. Forskningen viser at helsepersonell har negative holdninger mot tjukke pasienter, at tjukke får mindre tid hos legen, og at legen har mindre interesse for å få en relasjon til en tjukk pasient.

Carina Elisabeth Carlsen, rådgiver ved likestillingssenteret.

Carlsen mener samfunnets forakt for den tjukke kroppen starter allerede i barndommen.

– Eksempelvis var nesten alle de slemme karakterene på barne-tv tjukke da jeg var liten. Og disse holdningene følger oss livet gjennom, med nye fordommer og negative holdninger. Forskning viser blant annet at barn ned i tre-årsalderen er tilbøyelige til å være slemme mot dem som er tjukke.

Da er det ikke rart at det også preger helsepersonell, mener Carlsen.

– Vi har et kroppshierarki mot hvem som skal få hjelp. Tjukke mennesker gjøres mindre verdt, og mindre interessante å hjelpe. Dette har vi en mengde forskning på.

Hun tror starten på løsningen er å ta tak i egne holdninger.

– Vi må få folk til å erkjenne at samfunnet har en negativ holdning til tjukke mennesker, og at dette fører til diskriminering.

Vedtatte sannheter

Overspisingslidelse følger ikke nødvendigvis med overvekt. Men de som sliter med begge deler, må selv få velge hvilken behandling de ønsker, mener Jøran Hjelmesæth.

Han er seksjonsoverlege ved Senter for sykelig overvekt på Sykehuset Vestfold, og professor ved Universitetet i Oslo.

Hjelmesæth mener det er «vedtatte sannheter» i fagmiljøet som en burde sette spørsmålstegn ved.

– Jeg tror ikke nødvendigvis det er så farlig å gå ned i vekt hvis du har fedme og overspisningslidelse. Nyere forskning og klinisk erfaring har vist at kombinert atferdsbehandling, inkludert vektreduksjon, kan fungere godt, samt medikamentell vektreduksjon.

Han mener også man må nyansere bildet av at de med overvekt alltid vil få det verre ved å ha fokus på vektreduksjon.

– Det er nok veldig riktig når det gjelder anoreksi, men jeg er ikke så sikker på at det å gå ned i vekt trigger spiseforstyrrelsen hos alle med overspisningslidelse.

Helsevesenet har en lang vei å gå før de som sliter med overspising får den hjelpen de trenger, sier han.

– De som har fedme, er stigmatisert og fordomsfullt behandlet, det er det ikke tvil om, og pasienter med overspisingslidelse har et veldig mangelfullt tilbud.

Jøran Hjelmesæth, professor ved Universitetet i Oslo og leder for Senter for sykelig overvekt på sykehuset i Vestfold.

Tror ikke på slankekur

Marit Røste forteller at det har vært vanskelig å sette opp en teaterforestilling om sykdommen sin, men håper den kan bidra til å bryte tabuer, og få publikum til å tenke nytt om hvordan samfunnet ser på tjukke mennesker.

– Jeg har kommet dit at jeg føler at det ikke finnes behandling for meg. Men jeg håper likevel at jeg kan være med på å tvinge denne diskusjonen i gang. Det første vi må gjøre er å slutte å tenke på slanking som eneste løsning på overvekt, og legge merke til forakten som ligger i bunnen av dette problemet.

Hun har sluttet å gå på strenge slankekurer.

– Jeg veier masse, og jeg skulle gjerne vært lettere. Men jeg tror ikke veien dit er at jeg pisker meg selv. Om vi kunne fått vekk skammen, frykten og stigmatiseringen rundt det å være tjukk, tror jeg det hadde vært lettere å bli frisk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Mer fra: Nyheter