Å spise eller ikke spise? Et livsviktig spørsmål for noen. For andre er spørsmålet heller: Hva skal jeg spise?
For hva skal vi egentlig spise? Lavkarbo? Keto? Middelhavsdiett? Steinalderkost? Foodmap? Raw food? Bare kjøtt? Ja, du har vel hørt om Carnivore? Eller DASH-dietten? Bør jeg spise vegetarisk? Vegansk? Glutenfritt? Laktosefritt? Økologisk? Faste, eller ikke faste?
Det er jo også et spørsmål i dag.
Mellommåltid sa du? Ikke det? Nei vel. Det er forvirrende mange råd om måter å spise på der ute. Et enkelt googlesøk bekrefter dette, med nesten 1,5 millioner treff på søket diett. Skal det være «De 10 beste diettene i 2021» eller kanskje «7 slankekurer: Finn dietten som passer for deg»?
Dietter er ofte trendbaserte, og de lever i beste velgående, uten å bry seg om at det finnes noe som heter nasjonale kostråd. Trender er også en ting i sosiale medier. Men her er det ikke kostråd og kjente dietter som dumper inn i feeden til unge over det ganske land.
Nei, her regjerer trender som #whatieatinaday #thatgirl #becomingthebestversionofme og 5–9 before the 9–5. Sistnevnte: Hvor effektiv kan jeg være mellom klokka 5 og 9 om morgenen, før jeg går i gang med selve dagen, liksom?
Innholdet under emneknaggene bærer gjerne preg av at man skal være sunn og produktiv, og følge strenge regler for kosthold, mosjon, selvdisiplin og egenpleie.
[ Kommentar: Saken er henlagt, og han ble framstilt som Hitler. Så da er alt i orden? ]
I mitt arbeid med spiseforstyrrelser det siste året er jeg blitt overrasket over hvor stor betydning sosiale medier har for unges forhold til kosthold. Mange ofrer bokstavelig talt både kropp og psyke i en streben etter å gjøre alt perfekt. Også spising.
Daglig eksponeres unge for trender hvor det går sport i å prestere, og i å innta de mest perfekte måltider, dessverre ofte med et altfor lavt energiinnhold. Er dette Carpe Diem? For meg ligner det en forherligelse av usunne krav som er vanskelige å leve opp til og som kan bidra til selvkritikk og et uhensiktsmessig forhold til mat.
Det er ikke alltid lett å gjennomskue at den tilsynelatende uanstrengte livsstilen med yoga, trening, meditasjon og dagbokføring, etterfulgt av en glutenfri chiagrøt med litt bær – alt før klokka 9 om morgenen – ikke nødvendigvis er det faktiske og hele bildet.
Da kan det fort gå galt.
[ Ut mot skolevegringsprogram: − Det er direkte skadelig for barn ]
Hvis hver dag skal være perfekt og man hver dag skal være den beste versjonen av seg selv, er veien til manglende mestringsfølelse kort, selv om prosjektet var dømt til å mislykkes fra start.
Det er vondt å snakke med han som føler at han må trene, ta seg helt ut, tre ganger i løpet av en dag fordi han har spist en brødskive med nugatti kvelden før. Eller hun som føler at hun har feilet stort fordi hun har sovet til lenger enn klokka 6.
Det er trist å snakke med unge som gråtende og utmattet skammer seg over at de ikke får til å leve, spise eller se ut slik de «burde». Spiseforstyrrelser fantes lenge før Google, Instagram og TikTok, så dette er intet forsøk på å beskylde sosiale medier for deres eksistens. Men eksponeringen for innhold med potensielt helseskadelig utfall har tatt helt av.
Hadde man ikke et anstrengt forhold til mat, kropp eller vekt fra før, så får man i hvert fall muligheten for å utvikle det nå. Den daglige dosen retusjerte mennesker som filmer at de spiser veganske smoothiebowls eller snacker grønnsaker de har preparert kvelden før, som en del av et selvforbedrende rituale før jobb eller skole, hjelper ikke.
Som et ungt menneske så godt sa det, så endte målet om å bli den perfekte versjonen av meg selv, opp med at jeg ble den verste versjonen av meg selv.
Velmenende tips fra aktører innen mat og helse kan også trigge matskam. Et eksempel er de som ikke lenger vil spise godteri, fordi frukt selvsagt er bedre. De har vært innom kontoen til en kjent opplysningskanal for frukt og grønt.
Jeg kan ikke argumentere mot at frukt er et sunnere alternativ, men jeg kan argumentere for at det er uheldig at en slik aktør velger å tagge en oppskåret frukt med #lørdagsgodt og #smågodt.
Selvsagt kommer det an på øyet som ser; spiseforstyrrede øyne ser annerledes enn friske. Selvsagt skal også sunne råd nå ut til befolkningen, det er viktig og helseopplysende. Likevel kan jeg lure på om det sender feil signaler når en liten håndfull druer, skåret i to og sirlig dandert på en tallerken, tagges #snacks og små mandarinbåter tagges #lørdagsgodt.
[ Går viralt på TikTok for å male bilder av fotballstjernen ]
For mange unge ble sosiale medier redningen da samfunnet stengte ned. Flere ville skape seg gode rutiner, gjøre noe positivt, når de ikke kunne gå på skole eller se venner. En intensjon om å gjøre ting vi vet er bra for folk.
Dessverre ble dette for mange veien inn i et ekkokammer hvor lite er bra nok. Et rom med gode vekstforhold for kroppsmisnøye, tvil, ensomhet og tvangspreget atferd. Jeg har møtt mange som i jakten på de riktige emneknaggene sitter igjen med tynnere kropper, og tyngre sinn.
Som et ungt menneske så godt sa det, så endte målet om å bli den perfekte versjonen av meg selv, opp med at jeg ble den verste versjonen av meg selv.
Selv om dette er skrevet ut fra samtaler med mennesker som strever med mat, vil det samme innholdet også kunne nå ut til de uten diagnose. Jeg håper dette kan inspirere til åpenhet og nysgjerrighet rundt hvordan sosiale medier påvirker unge og deres forhold til mat. Til samtaler, om hvem og hva vi følger.
Kanskje kan en opprydding i feeden bidra til en mer realistisk og vennlig holdning til oss selv? Kanskje kan det å løfte blikket opp fra redigerte videosnutter av tilsynelatende perfekte liv og TikTok-trender, være en god idé for bedre å kunne se hva livets meny har å by på.
[ Ukrainsk rapper: – Vi er en eneste stor organisme, og vi må hjelpe hverandre ]
