I fengsel for klima: – Endelig har jeg et utløp for sinnet

– Å sitte i fengsel er en liten ting når verden brenner. Nå må vi bare gjøre det vi kan, mener aktivist Kjersti Aspheim.

En tirsdag etter lunsj strømmer blådresser fra Equinor til Det Norske Teatret i Kristian IVs gate. På scene 3 går en matinéforestilling av Eadnemáddu regissert av Pia Maria Roll, hun som med Ways of seeing ble anklaget for å inspirere til terror i en saga som endte med justisministerens avgang. Ved inngangen er det sperringer, vakter og tett mellom politibilene.

Men det er en helt annen forestilling Equinor-toppene har i vente når de møtes til sin årlige høstkonferanse på hovedscenen. Dit skal også statsministeren, direktøren for det internasjonale energibyrået, statsråden for olje og energi, lederen av Stortingets utenriks- og forsvarskomité, og aktivister fra Extinction Rebellion.

På et møte kvelden før fikk hver aktivist komme til orde om sitt syn på sivil ulydighet og voldspotensialet i klimakampen. Noen skjemtes over holdningene som kom til uttrykk i den nylige Debatten-sendingen, andre mente Joachim Skahjem ble gjort til en syndebukk av redaksjonen. Dagen etter er stålrør å lenke seg fast i møysommelig pakket i en barnevogn for å smugles inn på teatret, plakater og bannere stappet inn i trøya.

Skiller seg fra andre miljøorganisasjoner

– Nå har vi nettopp hatt COP 27 der statsministeren og hans regjering ikke har levert hva Norge burde, og så drar han bare noen dager senere til Equinor. Oljebransjen tar livet av oss, med oljesøl, gasslekkasjer og fracking. Det er overhodet ikke greit, sier Aspheim med en engasjert, lys stemme.

Hun har tidligere vært aktiv i Naturvernforbundet og Greenpeace, men bruker nå mesteparten av tiden sin på Extinction Rebellion. Mange i organisasjonen har tilknytning til andre deler av miljøbevegelsen der de engasjerer seg på mer tradisjonelle måter.

– Men vi har en unik kultur, og dekker et behov mange har.

De hadde håpet å komme seg inn på teatret. En speider har sjekket forholdene tidligere på dagen og varslet om det store politioppbudet, og planene er endret i siste liten. På hjørnet mellom Karl Johans gate og Universitetsgata venter to menn på klarsignal. En ung kvinne går forbi og smiler, uten å stoppe opp. Sivilt politi fra Dialoggruppa varmer seg på Bristol.

[ – Det er ikke noen gråsoner når vi diskuterer vold ]

Etterforskes av PST

Rådhusklokkene ringer halv ett og de to mennene forlater hjørnet sitt. Den unge kvinnen har slått seg sammen med Aspheim og Harald Veland. Gjennom Paleet kjøpesenter og ut en sidegate kommer de tre rundt hjørnet til Kristian IVs gate. Veland er en av de første som blir arrestert. Han passerer demonstranter fra gruppa Stop Rosebank som står på tilvist plass, hopper over sperringene, trekker fram en plakat og setter seg på bakken. Politiet pålegger ham å fjerne seg med det samme, han nekter og de drar ham vekk.

– Det var ikke noe av den vanlige respekten for ytringen vår. Vi pleier å få lov til å sitte en stund, og vise fram plakatene våre, sier Veland.

Veland er utdannet som skuespiller i England, og meldte seg inn i Extinction Rebellion for snart to år siden. Han ble motivert av hvordan aktivistene ble behandlet av politi og påtalemyndighet under det såkalte Oslo-opprøret høsten 2020.

Nå er han selv under etterforskning av PST for å ha limt seg fast i publikumslosjen på Stortinget tidligere i år, og møter snart i retten tre dager til ende for å svare for totalt 21 andre tiltalepunkter. Veland mener Extinction Rebellion gjør et viktig arbeid med å vekke oppmerksomhet om klimakrisen.

– Vi snakker ikke om klima på den måten eksperter gjør, sittende pent på en stol. Når man ser oss sitte i veien og ikke flytte oss, da tror jeg det blir tydelig for folk at det ikke bare er prat, at vi faktisk er redde, sier han.

Veland mener klimaforandringene er en type fare vi ikke er vant til å forholde oss til. Valg vi tar i dag vil få konsekvenser langt inn i fremtiden.

– Folk forstår ikke at vi må bråbremse en kilometer fra stupet. Vi prøver å være til bry for dem vi aksjonerer mot, og å skape oppmerksomhet om klimasaken. Smerte og show.

[ En framtid fattig på snø ]

Ber om fengselsstraff for aktivister

Når han møter i retten er Veland forberedt på en ubetinget fengselsdom. Forsvareren hans mener 21 tiltalepunkter er for mye til å slippe unna med en mildere straff.

Jurist Marius Gulbranson Nordby er enig i at det er sannsynlig. Han underviser i miljørett ved Universitetet i Oslo og har gitt ut bok om Høyesteretts behandling av klimasøksmålet i 2020. Han mener å se en trend mot strengere straffer, og påtalemyndigheten ber nå oftere om fengsel.

– Det er klart det er problematisk at staten tar i bruk sine absolutt sterkeste virkemidler mot noen som har utøvd sin ytrings-, demonstrasjons- og forsamlingsfrihet, sier Nordby.

Tidligere i høst la aktor ned påstand om betinget fengsel for en av Natur og Ungdoms aktivister ved Førdefjorden. Hun hadde lenket seg fast på anleggsplassen til Nordic Mining tre ganger, én mer enn de andre. 19-åringen ville i tilfelle havnet i eksklusivt selskap med tidligere NU-leder og SV-politiker Lars Haltbrekken samt fire ledere fra Alta-aksjonen, men saken endte med bøter.

Nordby er usikker på om klimaaktivister burde straffes overhode.

– Det kan ikke være et mål i seg selv å straffe disse menneskene så mye som mulig. Demonstrasjoner er beskyttet av ytrings- og forsamlingsfriheten, og rettigheters viktigste funksjon er å være der når vi virkelig har lyst til å sette dem til side.

[ En framtid fattig på snø ]

For viktig til å bøye seg

Overfor Kjersti Aspheim fikk aktoratet derimot gjennomslag for en betinget fengselsdom. Hun ble dømt til 18 dager med en prøvetid på to år, og en bot på 10.000 kroner. Aspheim gikk like bak Veland mot teatret.

– Min oppgave var å komme så langt inn som mulig og forstyrre strømmingen av statsministerens åpningstale, forteller hun.

Men hun blir stanset og avvist av vaktene i døra. Utenfor stiller hun seg i stedet opp med et banner med påskriften «Oljefesten er over».

– Da ble jeg arrestert veldig, veldig fort, ikke engang bedt om navn eller legitimasjon. Politiet viste tegn til desperasjon i dag, mener hun.

Aspheim og Veland blir raskt båret bort fra inngangspartiet. Veland prøver seg igjen to ganger, og de havner sammen i en politibil. Bak store glassvinduer i andre etasje stimler konferansedeltakere sammen for å følge med. Totalt blir åtte arrestert og satt på glattcelle på Grønland.

Aspheim regner med å måtte sone straffen når hun dømmes igjen for denne siste aksjonen.

– Det er klart man går i tenkeboksen når man får en betinget dom. Jeg måtte bestemme meg for om den skulle gi meg to års karantene fra å aksjonere igjen. Men den nedkjølende effekten en betinget dom gir, den er jeg ikke villig til å bøye meg for. Dette er for viktig.

[ Lade-sjokket: Prisene skal ned igjen, lover miljøbyråden ]

Samfunnet skal tåle store forstyrrelser

Nordby reagerer på sin side på at politiet avbrøt demonstrasjonen så raskt.

– Det er problematisk å fjerne demonstrantene med en gang, særlig utenfor noe så politisk potent som et Equinor-arrangement. Der har man en berettiget interesse i å demonstrere, og staten bør ha gjort en grundig proporsjonalitetsvurdering før den tar i bruk sine maktmidler.

Han presiserer at verken ytrings- eller forsamlingsfriheten er absolutt. Det kan være lovlig å gripe inn mot en demonstrasjon, men praksis har vært at også brysomme ytringer først må få fremføres.

– Å fjerne demonstranter er et inngrep i ytringsfriheten og forsamlingsfriheten. Staten har kanskje en legitim interesse i å gjøre det, men er det legitimt å fjerne dem med en gang? I så fall kreves veldig gode grunner, som at de blokkerer en hovedfartsåre i nærheten av et sykehus.

Martin Strand, leder for felles operative tjenester i Oslo politidistrikt, mener politiet har hjemmel til å sette vilkår og føringer ved arrangementer for å sørge for ro, orden og sikkerhet.

– Det er i det alt vesentlige det at aksjonistene ikke etterkommer politiets pålegg som er bestemmelsen som benyttes for å gripe inn, sier Strand.

Han mener de som benytter ulovlige virkemidler må regne med å bli pågrepet, eller straffeforfulgt i ettertid.

– Det vil være individuelle vurderinger fra arrangement til arrangement, og knyttet til eventuelle deltakere på arrangementer, som setter vilkårene for hvordan politiet eventuelt griper inn. Enkelte aktivister ble innbrakt, fordi de hindret arrangementet i å kunne avholdes, fortsetter Strand.

Nordby mener man ikke enkelt kan skille på demonstranter som stiller seg på et tilvist område og de som måtte prøve å lenke seg fast i døra.

– At en demonstrasjon er til bry, eller har en form de færreste av oss kunne tenke oss å delta i, er ikke noe argument. Samfunnet skal tåle store forstyrrelser, sier han.

[ Jobbrelaterte flyreiser: – Skal vi først fly, fyller vi opp med flere møter ]

Kritisk til høyesterettsdom

Ved siden av å undervise, skrive og redigere bøker, er Nordby aktiv i den norske avdelingen av Den internasjonale juristkommisjonen. Fagutvalget han leder der ga i 2020 ut en rapport som kritiserer Norges etterlevelse av Århuskonvensjonen.

– Konvensjonen krever at det ikke skal være uoverkommelig dyrt å få prøvd en miljøsak for retten, men det er det soleklart i Norge, sier han.

Aspheim påberopte seg nødrett, at hennes straffbare handlinger må være lovlige i en nødsituasjon, men tingretten avfeide dette ved å vise til en høyesterettsdom over en annen Extinction Rebellion-aksjon. Høyesterettsdommen tok for seg spørsmålet om straff av demonstranter kan ha en dempende effekt på utøvelsen av menneskerettighetene, men etter Nordbys oppfatning med en altfor lettvint behandling.

– Retten sier at det gjør kanskje ikke noe, for dette er demonstrasjonsformer vi uansett ikke ønsker. Den synes jeg er ganske frisk!

Videre mener høyesterett at demonstrantene hadde mulighet til å få fram budskapet på andre måter. At nødrett må være siste utvei blir ofte et argument mot at den kan påberopes av miljøaktivister. Domstolene har ved flere anledninger understreket at de først må saksøke staten, sånn som Naturvernforbundet og Natur og Ungdom nå gjør for å stanse gruvedeponiet i Førdefjorden.

– Men det er bare ikke sant at det er et reelt alternativ. Veldig få har rett til å føre en miljøsak for retten. Den må for det første berøre deg personlig eller eiendommen din, og i tillegg bør man ha i hvert fall 600.000 kroner for å ta en sak til Tingretten.

Nordby mener generelt norske domstoler i altfor liten grad bidrar til rettsavklaringer.

– Nordmenn går til sak mot staten bare en tiendedel så ofte som snittet i Europa. Domstolene er bitte små, underfinansiert og totalt perifere. Det koster en formue og er i strid med internasjonale forpliktelser at det er så dyrt å ta en miljøsak til retten, sier Nordby.

[ Flyr mindre: − Foretrekker digitale møter framfor fysiske ]

Klimaangst hele livet

Aktivister i Extinction Rebellion uttrykker ofte at de helst ikke skulle drevet med sivil ulydighet, de ser det nettopp som en siste desperat handling. Men Harald Veland mener han har det som plommen i egget.

– Endelig har jeg makt til å forandre noe, endelig har jeg et middel i hvert fall, og et utløp for sinne og frustrasjon, sier han.

Han husker fortsatt sommerdagen i 1988 da NASA-forsker James Hansen forklarte drivhuseffekten for den amerikanske Kongressen. Sendingen hadde stor innvirkning på sju år gamle Veland og søsteren, som senere selv ble klimaforsker.

– Min søster kommer forskrekket ut på gangen der jeg leker og sier at det er noe veldig, veldig galt med jorden, og innen vi er voksne vil jorden aldri kunne bli den samme, forteller han.

Han sukker dypt i lettelse. Først i Extinction Rebellion fant han endelig likesinnede.

– Klimasorg og klimaangst er veldig godt å få snakket om, og det gjør vi mye. De andre vennene mine har opp gjennom årene gått lei.

[ Varmer seg på tørket torv: – Folk står i en krise ]

Håper å rekruttere flere

Veland ser muligheter for rekruttering ved en eventuell fengselsdom. Han mener støtten til organisasjonen stiger når aktivistene blir dårlig behandlet, og bekrefter at de er avhengige av langt større oppslutning enn de har i dag.

Strategien er forstyrrelse og massearrest, inspirert av suffragettene, den indiske frigjøringsbevegelsen og borgerrettighetsaktivistene i USA. Foreløpig er de omtrent 60 aktive medlemmer i Norge.

– Vi er en stusslig gjeng, men jeg tror vi kommer til å få inn en del medlemmer etter hvert som vi ryker i fengsel. Hver nye måte å aksjonere på har slagkraft.

Organisasjonen er tuftet på en studie publisert i tidsskriftet International Security i 2008. Studien kom fram til at 3,5 prosent av befolkningen kan presse gjennom systemendring med sivil ulydighet. I Norge ville det bety at opp mot 200.000 mennesker måtte delta i ikkevoldelig motstand.

Allerede noen dager etter demonstrasjonen ved teatret har Veland mottatt en tilleggstiltalebeslutning. Nå rommer rettssaken mot ham 22 punkter. Han beskriver en sjokktilstand, tydelig satt ut.

– Vi snakket om det, at hvis den der kommer, da har de tenkt å stenge meg inne. De skal stenge meg inne. For ytringer.

[ Fastpris ble en fiasko ]

[ – Jeg hater det narrativet så sinnssykt. At teknologien gjør at folk mister jobben ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen