– Trikset er lav selvinnsikt

Hvem: Jonis Josef (30)

Hva: Komiker og podkaster

Hvorfor: Premiere på humor-spesialen «Woke» på TV2

Gratulerer med humor-spesial! Et stand-up-show som er filma, rett og slett. Det er en unorsk greie?

– Ja, det er det. Men jeg har alltid drømt om å ha en «special». Så jeg prøvde hardt å selge ideen til TV-kanalene. Men ingen ville ha det.

Å. Hvorfor ikke?

– Alle sa at standup fungerer dårlig på TV. Men jeg tenkte at jeg kunne få det til å funke.

[ Skriker du? Gråter du? Dette bør du vite om ditt eget sinne (+) ]

Hvordan har du fått det til?

– Jeg startet eget produksjonsselskap, hentet inn alle vennetjenestene jeg kunne, og hadde lillebroren min som innspillingsleder. Jeg har rett og slett holdt i alt selv, med god hjelp fra dyktige folk som jeg har samlet sammen. Jeg lærte det tidlig, ingen kommer og banker på døra di og tilbyr deg drømmene dine. Du må sparke ned døra selv.

[ Sophie Elise: – Med meg blir det feil uansett (+) ]

Men hvordan får man penger til noe sånt?

– Det er en kombinasjon av at jeg tømte kontoen min og solgte billetter til showet.

Mange ville kanskje ikke turt å satse på et sånt prosjekt?

– Nei nei. Mange tviler på seg selv. Jeg går og tenker: Jeg er helt rå, jeg er Norges Dave Chappelle. Da tørr man å spørre: Vil dere kjøpe spesialen min for en million kroner, eller? Jeg tok en personlighetstest som slo ut på lav selvinnsikt, ha ha! Det har jeg reflektert mye over. Trikset er å ha lav selvinnsikt! Og evner, da. Hvis ikke er man bare irriterende. Det kan jo hende noen synes jeg er det.

Hva har du vært opptatt av når du lagde showet?

– At det er standup jeg gjør, og at kontakten med publikum er min styrke: Det kan man ikke planlegge, det skjer der og da. Det ville jeg ha med. Showet heter «woke». Jeg snakker blant annet om at jeg er veldig lei av unge mennesker som er opptatt av psykisk helse. Men det er veldig ironisk, for tre uker senere begynte jeg å grine på radio, og ble ufrivillig en forkjemper for menn som tørr å gråte.

Hvorfor?

– Jeg var utbrent og sliten, også begynte jeg bare å gråte.

Men synes du unge er for opptatt av følelser da?

– Jeg mener man kan ha to tanker i hodet på en gang. Vi har kjendiser som hver gang de skal promotere noe, går de ut med den vonde historien sin. Men for all del, jeg har angst og depresjoner selv.

[ – Alle tror at når du kommer til Oslo, så sitter det et menighetsråd av homser (+) ]

Du har fortalt at du var rusa på ni-timen, nylig. Det lagde overskrifter. Hva er grunnen til at du ønsket å dele noe sånt?

– Jeg har lyst til å være ærlig, også rundt rus. Når jeg brøt med kontrakten min på Latter, gikk jeg fra å holde litt streit standup, til å kunne nå folk som ikke henger på Aker-Brygge. Undergrunns-steder, små barer. Da føltes det lettere å fortelle om at jeg hadde fått klamydia, liksom. Da skjønte jeg, at desto ærlig jeg var, jo mer tilknytning fikk jeg til publikum. Hvis du treffer folk med brutal ærlighet, får de et forhold til deg. Den kontakten har jeg lyst til å skape.

Noen faste spørsmål. Er det noe angrer på?

– Jeg sitter med en halv-depresjon på balkong på et hotell i Bergen, så jeg burde ha noe. Men jeg kommer ikke på det nå.

Hva gjør du når du skeier ut?

– «Rave» er min nye greie. Ingen vold, ingen «selfie», bare god stemning.

– Eller, det var en fyr som spurte om vi kunne ta et bilde sammen. Da svarte jeg: Jeg kan det kompis, men vil du det egentlig? Klokka er fem om morgenen, vi står ute i en skog. Skal vi ikke heller bare være til stede nå? Han var enig.

Hva skjer nå da, Jonis?

– Etter dette er det «adios amigos». Jeg har en enveisbilett til Nepal. Jeg leier ut leiligheten min, har solgt bilen min. Jeg trenger å finne en ny livsgnist.

[ Édouard Louis skriver rått og utleverende om sin egen klassereise ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen