Nyheter

Pasientombudet

Kort beskrivelse av hvordan Pasientombudet behandlet meg.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg var innom Pasientombudet i går. I underkant av to minutter før ti ringte jeg på, og en stemme svarte at de åpnet ikke før ti. Et halvt minutt før ti åpnet mannen. Håper at han har et en god hvile de ca. 45 sekundene han ventet med å åpne. Han hadde gitt feil tlf.nr. til personen jeg trengte å snakke med, men jeg kunne ikke få lov til å hilse på mannen dvs. ta han i hånda og se han. Jeg måtte ha avtale og han måtte ringe meg. Han satt alene innpå kontoret sitt, men man må ha avtale før å snakke med noen. Assisterende ombud var meget klar på dette. De må ringe når det passer dem og brukere må lystre som bikkjer. Jeg hadde ikke høreapparatene mine og snakket for høyt (som er ofte et problem for hørselshemmede). Da tilkalte de Securitas. Jeg ble dårlig av dette og det svartnet for øynene på meg. Heldigvis besvimte jeg ikke. Ingen medfølelse eller omsorg.

Jeg tok med meg "alle" papirer hjem for jeg er dårlig til å lystre som bikkje og bli behandlet slik. Securitas vaktene gikk sammen med meg ut og på gangen snakket de hyggelig, smilte og viste varme. Det reddet mer enn jeg kan forklare. Hjemme oppdaget jeg med engang at en del av papirene manglet. Det var en vond situasjon for å si det mildt. Jeg ringte og det ble hardnakket påstått at jeg hadde fått alle papirer. Jeg tok kontakt med instansen som hadde sendt papirene og de fant det registrert. Igjen ringte jeg og fortalte det og personen skulle lete. En beskjed på tlf.svareren at de hadde lett to ganger og ingen papirer. Jeg fant frem e-poster med bekreftelse på at jeg hadde bedt om at papirene ville bli sendt til pasientombudet og bekreftelse på at de ble sendt. Jeg sendte det videre og om en stund ringer tlf. Papirene ble funnet et eller annet sted på vidvanke i institusjonen. Snakk om arroganse og rigiditet og ROT. Jeg har kun snakket om det som skjedde i går. Jeg har vært på grensen til å ta papirene og gå før, men ga dem en sjanse. Tilliten var blitt tynnslitt, men etter det med papirene er den borte. Hvor mange slike institusjoner blir det øst penger i av skattepengene våre for å ha plass for alle de velutdannede menneskene med mastergrad?

Powered by Labrador CMS