Brenner for bygda

Werner Olsson (58)

Leder av Larkollen IL, styremedlem i Larkollen Vel, quizmaster og sjefsnisse.

Ble på torsdag kåret til årets larkolling sammen med storebroren Knut i forbindelse med larkolluka.

Hvordan er det å vinne årets larkolling for andre gang?

– Jeg har ikke vunndet årets larkolling som person før. Vi var en gjeng som startet opp larkolluka i 1988 under navnet Larkollen Show Team, og vi ble kåret til årets larkollinger. Denne gangen er prisen litt mer personlig.

Hva betyr prisen for deg?

– Det viser jo at folk setter pris på innsatsen jeg gjør for Larkollen. Jeg er leder for idrettslaget, sitter i styret i velforeningen og i ungdomsklubben. Jeg er glad i bygda mi, så da jeg ble arbeidsledig bestemte jeg meg for å engasjere meg i lokalsamfunnet i stedet. Jeg er ikke av typen som setter meg på rumpa. At folk setter pris på innsatsen, er jeg veldig glad for. I motsetning til broren min, er jeg veldig utadvendt og synes godt. Broren min holder seg mer i bakgrunnen, så det er bra at noen legger merke til alt det han gjør for Larkollen.

Hvordan var det å vinne sammen med broren din?

– Det synes jeg var veldig morsomt. Han har stått på i dugnader helt tilbake til da idrettslaget hadde eget klubbhus og er nok den personen som har lagt ned flest timer i byggingen av idrettshallen vår. Han dannet også Larkollen Seilforening.

Hvorfor er det viktig å engasjere seg i lokalmiljøet?

– Vi er et forholdsvist lite samfunn med mange barn og unge som trengs å aktiviseres og ha noe å drive med. Vi er mye sammen; mange av dem som er med i idrettslaget er også på ungdomsklubben. Da synes jeg det er viktig å engasjere seg. Vi er en familie.

Du har bodd flere perioder i andre byer. Hvorfor flyttet du tilbake til Rygge?

– På grunn av jobben min i SAS har jeg bodd i Oslo, på Jessheim, i Nannestad og i Tolouse i Franrkike. Men jeg har dratt hjem hver sommer for å være med på larkolluka. Da jeg bodde i nærheten av Larollen, var jeg alltid hjemme i helgene og i feriene. Familien min og vennene mine er her og jeg har alltid følt meg som en larkolling.

På hvilken måte er larkolluka et positivt bidrag til bygda?

– Larkolluka er en gammel tradisjon som begynte på 1950-tallet for å tilfredsstile de fine folkene fra Oslo som kom hit for å feriere. Etter hvert forsvant det og det ble senere gjort noen forsøk på å dra det i gang igjen, uten hell. Så var vi en gjeng i 1988 som ville lage en ordentlig larkolluke hvor alle var med, og det ble en suksess fra dag én. Nå er det blitt veldig viktig for Larkollen. De fleste passer på at de er her den uka og jeg kan egentlig ikke tenke meg Larkollen uten larkolluka. Ære være dem som tok over etter oss!

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Larkollboka. Jeg er interessert i bygdas historie og er guide for både hotellgjester og fastboende.

Hvem var din barndomshelt?

– Da jeg var liten, så opp til broren min.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg har vanskelig for å si nei.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Reiser til en storby. Jeg elsker Larkollen, men jeg må ha meg en tur ut av og til.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

Ole Paus. Han har et artig syn på mange ting.