Helly Hansens kalanderavdeling lå under Linox-tårnet. FOTO: MOSS BY- OG INDUSTRIMUSEUM

Industrieventyret Helly Hansen

ARBEIDERVERN: Hansken min satt fast i en klebrig, varm masse som var påført en roterende valse. Hånda og ­armen var på vei inn i valsen da maskinen plutselig stanset.

En erfaren arbeider så hva som hendte og fikk slått på nødbremsen. Jeg reddet armen fra å bli knust, men fikk en overhaling av formannen i avdelingen som ble kalt «kalanderen» på Helly Hansen. Når produksjonen ble stanset på den måten var det en prosess å få satt den i gang igjen. Det tok tid, og førte til produksjonstap. Dette var min første dag på arbeid i en sommerjobb i 1964. Jeg var 16 år, og etter dagens arbeids­miljølov skulle jeg ikke hatt lov til å jobbe ved en slik maskin. Sannsynligvis var det ikke samme bestemmelse i Arbeidervernloven av 1956. Så Helly Hansen gjorde nok ikke noe galt da de plasserte meg og en kamerat ved en slik maskin. Men formannen burde kanskje ha gitt litt opplæring i hvordan maskinen fungerte, og hvordan nødprosedyrene var lagt opp.

 

Den «gamle kalanderen» var plassert i et kjeller­lokale under Linox-tårnet, og bygningen strakte seg langs Fjellveien på Skarmyra. Den klebrige plastmassen, som hansken hadde satt seg fast i, var første stadiet i en plastfolieproduksjon. Etter å ha blitt bearbeidet gjennom flere produksjonsledd, kom det ut en tynn, sterk plastfolie i den andre enden. Dette var materiale som ble brukt i den videre produksjonen i fabrikken. Og dette var ikke hvilken som helst bedrift. Dette var Helly Hansen, en av de mest internasjonalt kjente selskapene som er blitt etablert i Norge.

 

Vi som vokste opp i Moss på 1950- og -60-tallet ble godt kjent med fabrikknavnet Helly J. Hansen. Vi lurte på hva J-en sto for, og foreldregenerasjonen fortalte at mannen som etablerte fabrikken het Helly Juell Hansen. Han var opprinnelig sjøkaptein og seilte for det ledende rederiet i Moss; M. Peterson & Søn. Som skips­kaptein visste han hvordan sjøfolk slet med å preparere og reparere sitt arbeidstøy. De impregnerte trøyer og bukser av ubleket lerret med linolje, og hengte klærne opp i riggen til tørk. Dette var tungvint, og resultatet ble ikke alltid helt bra. Helly Juell Hansen var tydeligvis en årvåken mann, og oppdaget at skipshandlere ute i verden begynte å selge ferdig­lagede oljeklær, hovedsakelig produsert i England og Amerika. Han bestemte derfor å starte en virksomhet med oljehyrer i Moss. Målet var å produsere klær som beskyttet sjøfolk, fiskere og fangstfolk mot regn, kulde og vind. Dette var i 1877.

 

På slutten av 1800-tallet var det få kvinnelige arbeidsplasser. Men Helly J. Hansens idé var å lage oljehyrer, og da måtte han få sydd klær som igjen skulle bearbeides med olje. Mange kvinner i mossedistriktet fikk dermed arbeid. De sydde klærne hjemme, og leverte dem til fabrikken, som holdt til i «Skarremyrens Hø- og kornlade». Oljeklærne var av høy kvalitet og god design, og var en suksess blant fiskere og sjøfolk. I 1878 ble de prisbelønnet på verdensutstillingen i Paris. Kvaliteten på klærne var anerkjent over klassegrensene. Arbeidsfolk både til sjøs og på land brukte olje­hyrene, men det gjorde også de med høyest sosial status i samfunnet. I 1907 fikk kong Haakon sydd en spesialtilpasset ridefrakk til en feltmanøver. Den prøyssiske keiser Vilhelm II fikk sydd en gul oljefrakk med sydvest. Samme år bestilte den russiske tsar Nikolaj II en tilsvarende frakk.

 

Da jeg hadde sommerjobb på Helly J. Hansen i 1964, ble selskapet fortsatt ledet av en fra Helly Hansen-familien. Gründeren Helly Juell Hansen drev selskapet fram til sin død som 74-åring i 1914. Konsul Helly Hansen jr. overtok direktørstolen etter sin far. Han styrte familiekonsernet til 1941. Fra 1941 til 1967 ble selskapet ledet av Leiv Helly Hansen (som dermed var min øverste sjef). Deretter overtok Emil Werring Martens direktørstolen, først som konstituert direktør i 1967 og deretter som ubestridt leder i 1969. Dette markerte overgangen fra en familiebedrift til et børsnotert selskap. Konsernet ekspanderte kraftig, kjøpte opp bedrifter ulike steder i Norge, og opprettet i 1972 et eget produksjonsselskap i Portugal.

 

På sett og vis ble ringen sluttet for Helly Hansen i 1975. Nesten 100 år tidligere ble bedriften etablert med basis i oljehyrer for sjøfolk og fiskere. Nå startet produksjonen av redningsdrakter, som følge av Norges nye oljebaserte virksomhet i Nordsjøen. Dette ble en gullkantet satsing, som etter hvert ble faset over i et eget produksjonsselskap; det som i dag er Hansen Protection AS. I 2010 avsluttet Helly Hansen sin virksomhet i Moss; 133 år etter etableringen. Da ble Hansen Protection skilt ut av Helly Hansen-konsernet, og solgt til det britiske fondet Montague for 900 millioner kroner.

Kilder:

M. Schulerud og M.B. Landstad: Helly-Hansen i hundre år, Moss 1977 1994

N.J. Ringdal: Moss bys ­historie, bd. 3, Moss.