Sylvi Listhaugs ideologi rundt BPA i Moss

Av: Tor Petter Ekroll (Sp), varaordfører i Moss

Jeg kunne ikke unngå å lese om Sylvi Listhaugs artikkel i Moss Avis 5. oktober 2020 om å rasere vår valgfrihet for dem som trenger det mest. I samme artikkel kaller hun det også for en katastrofe om Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) blir kommunalisert.

Hun synes videre at venstresiden i Moss setter ideologi foran mennesker og bruker ordet tvang når det er foreslått en tilbakeføring fra privat til kommunal kontroll med BPA-tjenesten.

Når kommunedirektøren (tidligere rådmann) mener vi kan spare seks millioner kroner på å administrere BPA-ordningen under kommunens administrasjon, ja da må vi politikere se hva dette vil bety for alle i vårt fellesskap, våre ansatte, våre brukere - også for dem som er fornøyd med dagens private tjenester. For det handler ikke om ideologier, men om menneskene som leverer og mottar tjenestene. Da er det viktig å løfte blikket og stille oss spørsmålet om hvordan vi ønsker å ivareta våre medmennesker og vårt fellesskap best mulig for både de ressurssterke og de svakeste i samfunnet. Da må vi stå samlet rundt fellesskapets løsninger. Frie markedskrefter kan være en viktig drivkraft, men den må temmes gjennom fellesskapets ønske om et trygt og sikkert samfunn, som er i stand til å levere kvalitative tjenester for oss alle. Da er balansen mellom kommunale og private tjenester viktig.

Vi er nok enige i at det er brukeren som skal være fornøyd med de tjenester de trenger og har behov for. Tjenestene skal være tilpasset innbyggernes behov. Her er det nok svært like tverrpolitiske program når det gjelder hva vi politikere ønsker å levere. Det som imidlertid skiller de politiske partiene er nettopp ideologier – ulike prinsipp, styringsformer og økonomiske modeller for hvordan tjenester best skal kunne leveres rimeligst til best mulig kvalitet for brukerne.

Disse ideologiene er ofte førende for hvordan vår politikk utøves, slik vi mener det er til det beste for oss alle.

Stort sett alle partiene legger til grunn tanken om størst mulig frihet til selv å velge hvordan vi ønsker å leve våre egne liv. Det er imidlertid en liten utfordring. Vi ønsker å leve livene våre sammen med andre som også ønsker størst mulig frihet til å leve sine liv. Og siden vi er mennesker, vil nødvendigvis frihetskonflikter oppstå mellom ulike frihetshandlinger. Hvordan skal disse konfliktene løses? Jo, det løses gjennom politiske prosesser hvor noen forvalter de ulike frihetskonfliktene. Og da har vi to prinsipielle tilnærminger. Én til høyre og én til venstre.

Høyresiden har en individuell frihetstenkning hvor individet selv gjør seg fortjent til sin frihet, til sine ønsker gjennom å tilegne seg kapital og fordeler i kontrast til andre i samfunnet, som ikke har vært i stand til å tilegne seg de samme fordelene. Gode egenskaper, initiativ, kompetanse, fremgang og posisjoner gir fortrinn og blir sett i forhold til manglende evner, dårlig helse, ulykke og manglende kunnskap og kompetanse. Det er motivasjon om et bedre liv som skal være drivkraften. De frie markedskreftene skal kunne regulere de beste og rimeligste tjenestene for den enkelte. Ønsker individet et ekstra godt produkt, ja da kan han også betale ekstra for produktet. Eller ønsker individet å redusere kvaliteten for å spare penger, ja da kan han spare disse midlene. I et slikt marked er det en tilbyder og en mottaker, hvor mottakeren må ha full innsikt i alle produksjonsdelene og virkningene av tjenestene for å kunne betale riktig pris for den kvaliteten personen ønsker.

Valgmulighetene kan bli enorme. Et godt eksempel er våre kraftselskap eller telefonselskap. I et slikt perspektiv vil det være noen som er i stand til å velge det beste for seg mens andre ikke vil ha samme forutsetning til å velge hva som er best på grunn av manglende forutsetninger eller innsikt. I denne ideologien er vi alle vår egen lykkes smed og kan takke oss selv for våre valg.

Venstresiden har på den andre siden en frihetstenkning basert på fellesskapet der noe av vår individuelle frihet blir overlatt til organ som vi selv er representert i og som forvalter friheten til det beste for alle.

Dette fellesskapet får et ansvar for å ivareta ALLE individene i et avgrenset område som vi er i for eksempel i en kommune. Fellesskapet ivaretar denne felles friheten ved å fatte vedtak som ombudsmenn for sine innbyggere. Vedtaket skal ikke favorisere kun noen få eller en avgrenset del av fellesskapets oppgaver, men skal ivareta hele kommunens interesser til det beste for ALLE.

Derfor blir det vanskelige avveininger når enkeltsaker blir presentert slik som det har vært presentert av Listhaug gjennom Moss Avis denne gang.

Når en privat tilnærming til BPA har vært lagt til grunn har det nettopp vært den enkeltes valgmulighet blant private aktører som har vært avgjørende. Kommunen slipper å ta ansvar for kvaliteten på tjenestene som leveres, for det gjør brukeren selv eller hans nærmeste. Kommunen betaler kun for tjenesten. Reguleringen av kvaliteten på tjenesten blir også i større grad overført mellom tilbyder og mottaker. Dette fungere godt så lenge mottaker er fornøyd med tjenesten og tilbyder får betalt det de mener er forsvarlig.

Dette er et såkalt balansert marked. Et slikt marked er imidlertid ustablit i den forstand at tilbyder kan trekke seg ut når tilbyder selv måtte ønske det eller gå konkurs. Mottaker kan også trekke seg ut og velge andre aktører når han/hun måtte ønske det eller når behov for tjenesten opphører. Det kan skape en utrygghet både for bruker, bedrift og ansatte. Når en slik situasjon oppstår må kommunen, slik vi har innordnet oss i dag, overta ansvaret, belastningen og de økonomiske utfordringene dette vil kunne medføre. Dette er en risiko kommunen må ta om de ønsker å overlate offentlige tjenester til private aktører og brukerne selv.

Tilsynelatende kan dette likevel være gode grunner for å velge denne tilnærmingen for Moss kommune.

Kommunen slipper ansvaret og oppgavene med å finne frem og tilpasse optimale løsninger for brukeren, for det gjør brukeren selv. I tillegg slipper kommunen å forholde seg til en rekke offentlige lover som offentlighetsloven, forvaltningsloven, arkivloven samt å måtte forholde seg til kommunale lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte i private foretak. Dette er lover som private foretak selv kan forhandle og utarbeide gjennom sine styrer og vedtekter med eiere, de ansatte og gjennom kontrakter med brukerne.

Det er derfor viktig at balansen mellom offentlige og private tjenester er forankret i nettopp i et flertall i folket der tjenestene leveres.

Sylvia Listhaug og FrPs løsninger er nok forankret i en ideologi om frie markedskrefter, hvor man ønsker et samfunn hvor reguleringer av kapital og kvalitet i større grad blir overlatt til frie aktører, i et marked med begrensede offentlige/folkelige reguleringer.