Typisk stereotypisk

Denne uka står i unge Disneyprinsesser sitt tegn, også her i Norge. Man skal ha vært godt skjermet fra internett dersom man ikke har fått med seg Miley Cyrus’ katastrofeopptreden på MTV Video Music Awards. Og har du barn eller ungdom i hus er det stor sjans for at de har forsøkt å mase seg til helgens konsert med Selena Gomez, Cyrus‘ tidligere nemesis fra Disney-glansdagene.

Både Gomez og Cyrus ble i sin tid store barnestjerner takket være Disney-konsernet. Passende nok har de to spilt popstjernerivaler i Cyrus’ gjennombruddsserie «Hannah Montana», noe de på sett og vis er i virkeligheten også. Rivaliserende på det vis at de begge så vidt har rundet 20 og står midt i en overgang fra barnestjerner til voksne artister, noe de begge har valgt å gjøre på et ganske likt og noe forkvaklet vis. Det ligger definitivt en lei eim over det åpenbart opplevde behovet hos Disneystjernene for å gå fra ungpikeidol til et outrert seksualisert vesen. Gomez sitt mest påtakelige forsøk, med filmen «Spring Breakers», er likevel lettere å svelge enn Cyrus‘ stadig forsøksvise provoserende medieopptredener, da det tross alt var en filmrolle. «Spring Breakers» er i tillegg en film som er så satt på spissen at den på sett og vis intellektualiserer den popkulturelle hyperseksualiteten ungdommer i dag vokser opp med. Miley sitt nyeste sjokkpåfunn, hennes nevnte opptreden på MTV VMAs, har på sin side fått tilnavn som alt fra mykporno- til minstrellshow og er definitivt vanskeligere å finne positive sider ved. Uansett har begge roller noe til felles, både Gomez i «Spring Breakers» og Miley sin iscenesettelse som voksenartist, i det at de begge baserer seg på en ekstremseksualitet, en opptreden mange barnestjerner tilsynelatende likestiller med det å bli moden og uavhengig.

Å kalle Miley Cyrus sin VMA-opptreden et minstrellshow og dermed også rasistisk, er kanskje å trekke det litt langt, men påstanden har likevel noe ved seg. Beskyldningene stammer først og fremst fra Cyrus‘ voldsomme fokus på «twerking», en dans som i utgangspunktet stammer fra Vest-Afrika, men som i populærkulturen ble gjort kjent rundt millenniumsskiftet i Ying Yang Twins-låten «Whistle While You Twurk». Dansen går i all hovedsak ut på å bevege hoftene slik at rumpe og lår rister, og det er så og si kun kvinner som utfører den. Varianter av twerking finnes i enormt mange hip hop-musikkvideoer der kvinner først og fremst framstilles som seksualiserte pynteobjekter, og har i så måte fått en både rase- og kjønnsmessig negativ klang. Når spinkle, hvite Cyrus så forsøker å riste på det lille hun har av hofter iført en hudfarget bikini med tunga hengende ut av munnen, omkranset av det som i all hovedsak var svarte, kvinnelige dansere, i et forsøk på å bevise at hun nå har blitt vill og voksen, er det ikke rart at noen reagerer. Det hjelper heller ikke at Cyrus i tillegg har uttalt at hun ønsker å lage musikk som «høres svart ut» og at hun «elsker hood music». Når hun på toppen av det hele under samme opptreden gjorde en duett med Robin Thicke på hans sommerhit «Blurred Lines», som har blitt anklaget for å dyrke den klassiske voldtektsmentalitet rundt «ja betyr nei», framstår det som rosinen i kritikkpølsa. Noen har åpenbart sitt å lære på stereotypfronten, etter å ha bekreftet fascinerende mange i løpet av drøye seks minutter.

Cyrus sin opptredenen har likevel et positivt element ved seg, om enn uplanlagt. Den minner oss alle på hva slags negative stereotyper som lever i beste velgående i popkulturen vår, både på kjønns- og raseplan. Det var ikke tilfeldig at det var Miley Cyrus, iført hudfarget undertøy, som gnidde seg mot en fullkledd Robin Thicke og ikke omvendt. Det var heller ikke tilfeldig at Cyrus i løpet av sin opptreden klasket en svart danser på hennes tilgjorte store rumpe. Ideen om at slike stereotyper hører fortida til er åpenbart en illusjon. For framtida må det derfor være lov å håpe at også popartister og filmstjerner på et tidspunkt blir disse stereotypene bevisst, slik at man etter hvert får et arsenal av unge, kvinnelige superstjerner som finner nye og langt mer interessante måter å gjøre opprør på enn å dyrke pornokultur. For stereotypier er ikke bare destruktive. De er også dørgende kjedelige.