Tv

«My Brilliant Friend»: Ikke briljant nok

Denne mega-produksjonen fra HBO er som designprodukter fra Italia. Det tar seg bra ut på overflaten.

Dagsavisen anmelder

4

TV-DRAMA

«My Brilliant Friend»

HBO Nordic, premiere på mandag

Å overføre romanfortellinger til TV-skjermen er risikosport. Å lage levende bilder av noe mange har sett i sine egne hoder allerede. Du kan ende opp med en «Erobreren» (huff), eller en «Ringenes Herre» (global kinosuksess med 11 Oscar-priser). «My Brilliant Friend» er basert på Elena Ferrantes internasjonale kritikerroste bestselger, så fallhøyden er svimlende.

Nå har jeg heldigvis ikke lest ett eneste ord i Ferrantes bøker, og kan nærme meg historien om Elena og Lila som en ren TV-opplevelse. Det er ikke tvil om at HBO og deres italienske samarbeidspartnere (inkludert Ferrante selv på manussiden) har tatt sats og kastet seg utfor. Dette er den dyreste ikke-engelskspråklige TV-serien HBO har laget, noe som inkluderer byggingen av helt kvartal, arbeiderboligkvarteret med mange storfamilier i oppgangene, torv og skole – hvor hovedpersonen Elena bor og som utgjør hennes hele univers i denne første delen av Ferrantes historie.

Kommentar: Ferrante-feber til fjernsyn

Det er her Elena blir kjent med Lila, jenta fra skomakerfamilien som er et naturtalent på så mange områder sin unge alder og beskjedne bakgrunn til tross. Deres liv og skjebner blir bundet sammen fra første stund, også på måter unge Elena ennå ikke forstår.

Historien begynner med at en gråhåret kvinne får beskjed om at barndomsvenninna er forsvunnet. Hun har tatt med seg alle klærne sine og klippet seg selv ut av alle familiebilder. Beskjeden får Elena til å skrive ned sin egen og deres felles historie, helt fra da de var små i 1950-tallets Napoli – et italiensk samfunn på randen av en mer moderne tid – men stadig preget av patriarki, katolisisme, enorme klasseforskjeller og fortidas tradisjoner. Historien til Elena og Lila skal handle om deres streben i egne liv innenfor disse rammene på både mikro- og makronivå – med begrensninger og muligheter som følger samfunnutviklingen.

Ifølge bokanmelderne gjør skildringen av Elena og Lilas liv og skjebner – og skildringen av dette Italia – romanfortellingene episke dimensjoner. I TV-versjon framstår historien som forutsigbar og kjent fiksjon, og skjebnetegningene for overfladisk til å gjøre skikkelig inntrykk. Det kan være at historien i de første episodene er litt for mye å legge på de purunge skuespillerskuldrene som spiller Elena og Lila, men det er noe stivt og mønsterskapt over hele denne lekre TV-produksjonen. At dramaet ikke gjør dypt inntrykk, kan skyldes at Ferrantes univers framstår som for mye av et familiedrama skapt for fjernsyn. Her er fattigdom skildret i form av rustikt designet idyll, ikke som sjelsødeleggende og fortærende desperat. Skildringene av miljø og mennesker er forsiktig og utenpå, for disneysk og for lite Ettore Scola.

Hvor er de ektefølte tarvelige, heslige, vemmelige? Den følbare smerten, sårheten, de vonde følelsene som følger et krevende familieliv? I hvert fall ikke i Ferrantes Napoli.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er ikke fritt for at lille Lilas vanskelige liv gjør inntrykk. Det gjør også den vonde moren til Elena, som motsetter seg at datteren skal få muligheter hun aldri fikk, men fortellingen om Elena og Lila – og menneskelivene rundt dem – serveres på trygg middeltemperatur. Den lunkne stemningen tar luven av skjebnedramaet. De første episodene framstår mest som en trivelig nostalgi-trip i autentisk gjenskapte kulisser. Den melankolske nostalgien understrekes av musikken til Max Richter, en mye brukt og anerkjent soundtrack-komponist. Hans musikk setter stemningen i mange HBO-serier og Hollywood-filmer. I denne serien er musikken hans med på å dempe gemyttene. Richter har til og med gjenbrukt deler av sitt eget «Sleep», verket hans på åtte timer som er ment å spilles mens man sover. Når det TV-dramaet trenger er raskere puls, heftigere emosjoner, noe mer morriconesk.

«My Brilliant Friend» er en dramaserie helt etter boka, men det kan samtidig være tilfelle at historien har mistet noe av romanens kraft i overføring til TV-formatet.