Styggen på ryggen

---

4

MUSIKAL

«Amadeus»

Av Peter Shaffer

Regi: Mads Bones

Med Øyvind Brandtzæg, Emil Olafsson, Natalie Bjerke Roland, Ingrid Bergstrøm, m.fl.

Trøndelag Teater

---

Middelmådighetens ridder har et djevelsk nærvær i Trøndelag Teaters oppsetning av «Amadeus», men ellers er det ingenting middelmådig over denne versjonen av det kjente musikalske stykket. Peter Shaffers historie om rivaliseringen mellom Wolfgang Amadeus Mozart og den mektige hoffkomponisten Antonio Salieri er satt opp en rekke ganger også på norske scener, likevel er det Milos Formans Oscar-vinnende filmversjon fra 1984 som på godt og vondt klinger i folks bevissthet når stykket bringes på bane. Nå forsøker regissør Mads Bones sammen med et sterkt kunstnerisk lag å ta nytt eierskap til den litt møllspiste skrotten, og de kommer opp med et tidvis forrykende og aktuelt samtidsdrama med komikken som forløsende faktor og syttitallsrocken som musikalsk innramming.

[ Sterke rolleprestasjoner i tung og sprikende «Fuglane» (+) ]

Emil Olafsson er Mozart

«Amadeus» er en klassisk fortelling om sjalusi og svik, om makt og undertrykkelse og nyskapingen som truer det konvensjonelle. Antonio Salieri er Wiens mest feirede komponist og musikalsk leverandør for keiser Josef II da vidunderbarnet Mozart ankommer den europeiske musikkhovedstaden i 1781, hvor han også tar opp igjen bekjentskapet med Constanze Weber og gifter seg med henne året etter mot farens ønske. Noe barn er ikke Mozart lenger på dette tidspunktet, og i denne oppsetningen, tross en barnslig hang til promp og bæsj. Men han er definitivt et musikalsk vidunder, en lidderlig, kåt, banal, hyperproduktiv og ufordragelig oppvigler helt uten etikette og med altfor mange toner. Spilt av en herlig Emil Olafsson med fistellatter og utflytende grenseløshet i navleutringede fløyels- og blondedresser av det slaget Robert Plant gikk med på den tiden han var universets rockegud. Og i musikken hans ligger det guddommelige som Salieri har strukket seg etter hele livet, helt siden han som barn inngikk en avtale med nettopp Gud om å bli hans musikalske talerør i bytte mot evig og from troskap.

Mozart blir i sin umiddelbare genialitet en trussel for Salieri, som etes opp av misunnelse og planleggingen av hvordan han skal bli kvitt Mozart i et renkespill som til slutt driver den unge komponisten i døden, fattig, utledd og kunstnerisk forvist, bare 35 år gammel. Stykkets tveeggede sverd er Salieris egen erkjennelse av å føle seg forrådt av Gud, forrådt av seg selv og til slutt forært av sine egne ugjerninger, de som skal gi han en slags evig liv i skyggen av Mozart, mannen han har forsøkt å tie i hjel.

[ Dette er best på teaterscenene i Oslo akkurat nå (+) ]

«Amadeus» som 70-talls rockegud

Peter Shaffers drama fra 1979 forteller i beste fall en versjon av noe som kunne vært en sann historie selv om persongalleriet er hentet fra virkeligheten og myten om at Salieri skal ha forgiftet Mozart er reell nok. Sistnevnte var nok helst sugd fra en dragkamp mellom det østerrikske musikkmiljøet som Mozart tilhørte, og det italienske, som var foretrukket av det habsburgske hoffet. Bones griper imidlertid begjærlig tak i både mytene og feidene når han gjør «Amadeus» til en rocka svir av en forestilling hvor scenen er en blanding av et innspillingsstudio fra rockens brytningsår rundt 1970, et lekeland med ballkasse og en musikkscene som kan formes som alt fra det helt intime til det storslagne.

Det er Salieri som fører historien, og Øyvind Brandtzæg (utenfor Trøndelag Teater blant annet kjent som politibetjenten i TV-serien «22. juli») gjør en formidabel rolle som en svartkledd og forsmådd komponist som blir så innful i sin sjalusi at han sørger for at Mozart blir diskreditert og hindret i å innynde seg hos keiseren (Jo Saberniak). Sistnevnte er som en plateselskapsmogul av det slaget som har mistet toget til framtida. Han lar seg lett manøvrere når Salieri setter i gang sitt dobbeltspill for å holde Mozart utenfor ved å utgi seg som hans venn og støttespiller samtidig som han dolker han i ryggen med baksnakk og rå maktutøvelse. Som når en desperat Constanze (Natalie Bjerke Roland) trygler Salieri om å vurdere Mozarts partiturer, og Salieri forlanger verdens eldste motytelse.

[ «Tid for glede» er et teaterløft av de sjeldne (+) ]

Metoo og Salieri

I Bones’ versjon av «Amadeus» blir metoo ett av flere tematiske berøringspunkt både hva gjelder makt og ren seksuell utpressing, satt opp mot klasseskiller, religiøse dogmer, korrupsjon og innavlede hierarkier. Salieri blir den sjelelige selvpiskeren som makter å se sin egen ynkelighet selv når hevnbegjæret river som verst.

Mads Bones, kjent fra en rekke musikaler som «Tordenskjold – alle tiders trønder» og Nationaltheatrets «En julenattsdrøm», er en gjenkjennelig håndspålegger selv når han gyver løs på en klassiker. Galskapen får gro fritt, og utfordringen er et tidvis stort spenn mellom stykkets mørke og giftige undertoner, og «fyrverkeriet» som keiseren stadig vekk maser om å få, og som rett som det er ender et sted mellom promp og prakt. Likevel er stykkets mange og store kontrastene et virkemiddel i seg selv. Den plumpe humoren. Salieris flate komposisjoner satt opp mot Mozarts virile genialitet. Lyset i den vidunderlige nyskapelsen og sverten i Salieri som snart skal få Mozart og hans fargerike følge til å falme. Livslysten i «Tryllefløyten» og dødsgufset i «Rekviem».

[ Jenny Hvals nye album «Classic Objects» er et perfekt popkunstnerisk samspill spent ut på det helt store lerretet (+) ]

Mozart, Queen og TNT

Musikalsk ansvarlig Åsmund Flaten er dreven når det kommer til de rocka musikalene, og her kler han Mozarts musikk i arrangementer som minner om en mellomting av Queen ala «Bohemian Rhapsody» og TNT/Sambandet, men bare medlemmer fra sistnevnte står på scenen, med gitarist Skjalg Raaen og bassist Morten Skaget i rekkene. Vokalmessig er det storslått. Natalie Bjerke Roland og Ingrid Bergstrøm (som sopranen Caterina Cavalieri, Salieris og senere Mozarts muse) løfter det hele ikke bare som sangere, men i måten de skaper markante skikkelser på. Særlig gir Roland Constanze et nærvær og en empati som fint illustrerer Mozart-skikkelsens dype og ubehjelpelige fall.

Brandtzæg lyser

Christina Loverys kostymer er understrekende fargerike og fantasifulle refleksjoner av rokokko, 70-tallets ekstravaganse og 80-tallsglam, og satt sammen med Katja Ebbels scenografi kunne vi vært inne i en av de mer absurde scenene i The Beatles-dokumentaren «Get Back».

Ebbel spiller bredt på lydstudioets funksjonelle estetikk, med ballbingescenen og «Tryllefløyten»-premieren som to av flere musikkhøydepunkt i en scenisk helhet som er imponerende fleksibel og likevel samstemt. Regiens sprik mellom barnlig galskap og bunnløs smerte blir generelt for stort, og i sammenhengen er det Brandtzæg som lyser sterkest når han er Salieri på sitt svarteste, som når han med styggen på ryggen forbanner Gud med djevelsk intensitet mens «kyrie eleison» løfter seg rundt han. Slike øyeblikk skulle vi gjerne sett flere av.