Det finnes de som ikke har noen ekskjærester. De som traff blink på første forsøk. De som aldri krangla i fylla og slo opp. De som fikset avstandsforholdet det året på folkehøyskolen. De som holdt sammen da andre vokste fra hverandre. De som kom seg helskinnet gjennom den harde småbarnsfasen. De som ble sterkere. Nærere. De som fikk den aller første kjærligheten til å vare.

– Disse parene har tråklet identiteten sin sammen, de bærer historien til hverandre som et speil. Det er klart det er en veldig trygghet i det. De blir ikke plaget av gamle spøkelser. De har ikke mine og dine barn som gjør ting mer komplisert. Det er færre mennesker å forholde seg til. Så på mange måter har de det enklere. De har vært hverandres livsvitne hele veien.

Psykolog og parterapeut Catrin Sagen (46) sitter hjemme på kjøkkenet i hjørneleiligheten i første etasje, et steinkast fra Marienlyst i Oslo. Kjøleskapet bak henne er tapetsert med bilder. Det er mine, dine og våre barn. Hun traff ektemannen, komiker Steinar Sagen, da de begge var i midten av trettiårene. Nå er de inne i sitt tiende år sammen.

– Skulle du ønske du hadde møtt han tidligere?

– På mange måter hadde det jo vært mye enklere hvis vi bare hadde hatt felles barn. Så i en fantasiverden hadde vi hatt alle disse barna vi har, bare at vi hadde hatt de sammen. Men de jeg har vært sammen med før, og de Steinar har vært sammen med før, har laget oss til de personene vi er i dag. Så svaret er ja, men nei. Jeg er glad for at det ble som det ble, med spor av ekser og historie.

[ Dialektdilemmaet: Hvorfor endrer vi måten vi snakker på? (+) ]

Catrin Sagen er for mange kjent fra TV-programmet «Gift ved første blikk». Hun har en fast spalte i VG med kjærlighetsmakker Sissel Gran og jobber som privatpraktiserende psykolog. Det skjer rett som det er at hun får par inn i terapirommet som bare har vært sammen med hverandre. Ungdomskjærester.

– Hva er de sliter med, da?

– Da kan det være at de holder på å miste hverandre, de kjeder hverandre, kanskje de er blitt mer som venner. Helt vanlige parterapibestillinger. Men det er klart, de lykkeligste parene kommer ikke til meg.

Catrin Sagen lener seg på blant annet på forskningen til John Gottman når hun veileder par. I fire tiår har den amerikanske psykologen forsket på par i et kjærlighetslaboratorium. Gjennom å studere 3000 par, så forskerteamet hvilke forhold som røk, og hvilke som varer.

– Så, hva er det de lykkelige parene driver med som gjør at de er så lykkelige?

– Det disse parene blant annet er gode på, er å gi og ta små relasjonelle invitasjoner, forteller Sagen.

– Hva er det?

– Det er en slags gjenklang eller gjenhør hos hverandre. Hvis du ler, så ler partneren din. Hvis du brenner deg på kaffekoppen, sier den andre «au, hvordan gikk det»? Det handler om oppmerksomhet og å gi respons. Og dette gjør disse parene mange ganger om dagen, mens andre par gjør det bare noen få.

– Men hva slags betydning har dette for forholdet?

– Overskriften er: Jeg merker at jeg er viktig for deg. Jeg prioriterer deg. De er gode på å være tilgjengelig for hverandre, de har noenlunde oversikt over hverandres liv. De vet hva vennene dine heter. Hva du driver med på jobben. De vet når du skal til tannlegen, og sjekker opp hvordan det har gått. De roser hverandre mye og skryter av hverandre. Og de sier takk når den andre tørker av kjøkkenbenken.

– Er det nødvendig altså?

– Ja. Det handler om å bli sett. Og et ønske om å se den andre. Og hele cluet er at de driver med dette begge to.

De lykkelige parene godtar at parforholdet går litt opp og ned, forteller Sagen. At akkurat nå er livet litt vanskelig, nå er vi på et dårlig sted. Men gjennom lengden på forholdet erfarer de at det kommer til å gå bra igjen. Og etter en vanskelig periode er de kanskje enda nærmere hverandre.

– Men de krangler ikke?

– Jo da, de kan gjerne krangle. Både eksplosivt og ofte. Men gjennom måling av puls og hjerterate under krangelen, så ser man at den synker over årene. Parene vet at det de driver med nå, ikke er så farlig. De skal ikke gå fra hverandre. Det stikker ikke så dypt, forteller Sagen.

– Og de vet at reparasjonen kommer. De parene som har det bra, er nemlig gode på nettopp det.

[ Tater-barna som mistet familiene sine (+) ]

De største funnene man ser hos de parene som er sammen over tid og har det godt sammen, kan oppsummeres i «de hellige tre».

– Det er tilgjengelighet, å være responsiv, eller lydhør på godt norsk, og å være engasjert, sier Catrin Sagen.

– Og dette gjør lykkelig par helt intuitivt?

– Helt riktig. Og denne kunnskapen bruker vi parterapeuter når vi hjelper par som ikke får det til. Våre råd og teknikker springer ut ifra de parene som får det til selv. Men det kan også hende at det finnes en magisk komponent som ikke kan måles. Og det er litt skremmende å tenke på. Tenk om det er den magiske komponenten som er den aller viktigste?

For det kan være lett å miste troen. Skilsmissestatistikken ligger på rett under 40 prosent. Ekteskap nummer to og tre har enda dårligere odds. Det er flere eldre som skiller seg, blant ektepar mellom 55–70 år har skilsmissestatistikken økt jevnlig de siste ti årene. Og de unge voksne er inne i en trend som har vart siden 90-tallet; de venter lenger og lenger med å etablere seg.

Det siste synes ikke parterapeut Bjørk Matheasdatter (56) er noen god idé.

– Jeg holder noen ganger i året foredrag på folkehøyskoler. Unge får ofte høre at de ikke må binde seg så tidlig. De må tenke på utdannelse, de må ut i verden, de må tenke på seg selv, forteller hun.

– Men jeg råder de også til å tenke litt på kjærligheten.

Bjørk Matheasdatter er parterapeut, foredragsholder, forfatter og fast spaltist i Dagbladet Magasinet. Hun har blant annet skrevet boka «Å elske og bli elsket – hvordan ta vare på kjærligheten».

– Ikke ta den første og beste, får man gjerne høre når man er ung. Men hva om den første faktisk er den beste?

Vi sitter på restauranten på Nesoddtangen. Her ute bor Bjørk Matheasdatter i en generasjonsbolig på halvøya i Oslofjorden, med to døtre, to svigersønner og tre barnebarn. Og så mannen sin, da. Han møtte hun da hun var 22 år.

– Hvis du møter noen du liker å snakke med, og du kjenner at denne personen kan du fortsette å snakke med, ja, da skal du kanskje det. For det er ikke så lett å finne noen som mange tror.

Og det er ikke sånn at det blir enklere med årene, mener Matheasdatter. Tvert imot.

– Jo eldre du blir, dess snevrere blir utvalget. Når du er ung er det mange flere å velge mellom. Men så venter folk til de er 35 år, og den biologiske klokka tikker. Og det er jo da de kan ta den første og beste, som kanskje ikke er den beste.

Forstår du hvem jeg er? Er du her for meg? Liker du meg egentlig? Dette er de tre viktigste spørsmålene å svare ja på i et parforhold, forteller Matheasdatter.

– Kjærlighet er å gjøre så den du elsker kan føle din kjærlighet. Det er å bli løftet, å bli heiet på, å ha sin hjemmebane. Det er å ha et menneske som kjenner deg. Som vet hvem du er.

Parterapeuten mener det er mange fordeler med å møte hverandre når man er ung.

– Etter hvert har de fleste mye bagasje. Det kan gjøre oss tryggere, men det kan også være vanskelig. Du kan bære på vonde sår og arr. Kanskje du har blitt svikta, kanskje du har opplevd utroskap. Da er det mange som strever med å lene seg inn i et forhold. Når du er eldre er det også flere vaner og mennesker som skal forenes. Man har gjerne hver sine barn med hver sine ekser, og hver sitt sett eks-svigerforeldre. Alt dette skal flettes inn i parforholdet, sier Bjørk Matheasdatter.

– Man har rett og slett mer i livet sitt som man ikke har felles. Så hvis du har så flaks at du finner en du virkelig passer med når du er ung, tenk deg godt om før du lar denne personen gå.

– Men likevel, det er ingen garanti? Det hender jeg leser om kjendiser som skiller seg etter 50 års ekteskap …

– Da blir jeg oppriktig trist! Men ingen kan vite hva et par har sammen, og for noen kan det være riktig. Men i møte med noen par kan jeg komme til å tenke på tilværelsens uutholdelige letthet. De har det bra økonomisk, de har god helse, de har et interessant arbeid, de har barn sammen og de har hverandre. Men den oppmerksomheten forholdet trenger, sendes i andre retninger. De søker bekreftelse fra andre, de går på hver sine fester. Eller de går ikke hjem fra festen i tide. Så skusler de bort det fine de har.

– Er ikke lenger den livslange kjærligheten et ideal?

– Jo, på mange måter er idealet der. Men mange tror gjerne ikke helt på det, at man kan ha det bra gjennom et helt liv. Alle kjenner jo den myten om det gamle tause ekteparet på restaurant.

– Ja, de som ikke har mer å snakke om?

– Og sånn er det sikkert for noen, og alle har sett det paret. Men samtidig er det en myte. Mange eldre forteller meg fine kjærlighetshistorier, om hvordan de har stått sammen, om hvordan de fortsatt søker hverandres varme kropp. Hvor fint det har vært å ha noen å være i den seilasen med, som livet jo er. For livet kommer for de fleste med både gleder, bører og sorger.

Det betyr så mye for oss, forteller Bjørk Matheasdatter. Det å bli elsket og å ha noen å elske. Det å ha et sted å høre til. Et godt sted.

– Man kan jo bli litt motløs når nesten halvparten skiller seg igjen?

– At halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse, blir ofte ukritisk gjengitt i media. Det er en farlig faktafeil. Den kan bidra til at vi mister troen på det langvarige parforholdet. Og vi vet at troen på kjærligheten faktisk er den viktigste for at den skal vare. Skilsmissestatistikken ligger ganske jevnt på 36 prosent, og det er en stor forskjell. Det betyr at nesten to tredjedeler holder sammen, sier Matheasdatter.

Men hvem er disse menneskene som lykkes? De som får kjærligheten til å vare, når andre går på trynet gang på gang. Er det en spesiell type mennesker? Ja, mener Catrin Sagen.

[ - Det går en elv gjennom alle terapeuters kontor, og den elven heter mor ]

– Det er jo det som er litt urettferdig i livets lotteri. Noen kommer fra en familie hvor det er plass, kjærlighet og ressurser. Der trygg tilknytning vokser fram. Kommer du ut i livet med det og en passe god selvfølelse, så går det deg oftest bedre på alle andre områder, både når det gjelder skole, vennskap og i et parforhold. Du er trygg på at du er verdt å elske.

Sagen understreker at det er mulig å få det til om du har et annet utgangspunkt. Men det vil koste deg mer. Du må jobbe hardere. Du har en større jobb foran seg.

– Fleksibilitet er også en viktig egenskap. Man må klare å la seg påvirke av den andre. Være villig til å tilpasse seg, forteller Catrin Sagen.

– Det gjør det lettere å være i et par. Altfor mange unge mennesker tenker bare på «What`s in it for me?»

Den problemstillingen kjenner Bjørk Matheasdatter igjen.

– Man må være villig til å ta små korrigeringer, og tåle det – uten å føle at det truer jeg-et ditt. I vår tid er mange ekstremt redd for å virke needy, og selvstendighet står sterkt i vår kultur. Men i stedet for å være så innmari redd for å miste deg selv, så blir du mer, du blir større, hvis du tør å gå den andre i møte, forteller hun.

– Det er den store gaven kjærlighet kan gi oss. Det skulle jeg ønske at alle fikk oppleve.

Sylvia og Sten

– Jeg begynte å spørre om han kunne hjelpe meg med matteleksene.

Sylvia Vælitalo (69) ler litt sjenert, der hun sitter i godstolen hjemme i Drammen og gløtter bort på ektemannen Sten. Neste år har det gått et halvt århundre siden de sto foran presten i den nybygde betongkirka på Kirkenes, Sylvia i hjemmesydd brudekjole med puffermer og slør, Sten med svart tvers over og hvit nellik i knapphullet. Tidsriktig bart, året var 1972.

De var tjue år unge, og hadde kjent hverandre siden sandkassa. Naboer. Senere klassekamerater. Det var 78 meter i luftlinje mellom husene dere i Bugøynes i Øst-Finnmark.

De vokste opp i et værhardt lite fiskevær, omtrent så langt øst som du kommer i Finnmark. Barentshavet ga lenge næring for fiskeindustrien og arbeidsplassene i den finskspråklige bygda med 400 innbyggere, alle etterkommere etter finske innvandrere som slo seg til her på 1800-tallet. Da det var storm på Bugøynes trodde Sylvia og Sten at det var storm over alt. Det fantes ingen verden utenfor. Hit kom det ikke vei før i 1962.

«Det er fint i ettertid å konstatere at det ikke alltid er det rette å fær land og strand rundt for å finne den reima som er di rette», skrev Sten Vælitalo på Facebook da paret feiret sin 49. bryllupsdag 22. juli i år.

I den lille bygda lå det en forventning i lufta. Sylvia og Sten.

Det ble tidlig dem to.

Men hvordan var det egentlig de ble kjærester?

– Det var vel i 14-15-årsalderen at vi fikk ordentlig øynene opp for hverandre, minnes Sten Vælitalo.

Sylvia husker påskuddet med de matteleksene. Og så pleide hun og venninnen Vanja å sitte barnevakt for Vanjas småsøsken. De pleide å overtale moren til å dra bort ofte. Sånn at de kunne invitere Sten og kameraten over.

– Han hadde langt hår og var veldig pen. En stilig kar, forteller Sylvia.

– Hvis jeg kom alene et sted, spurte folk alltid etter Sylvia, forteller Sten.

Sten spilte keyboard i Bugøynes- bandet Minzy. Sylvia sydde bandantrekket, sennepsgul slengbukse med press, matchende vest med gullknapper og brun skjorte med snipp. Dansebandet dro coverlåter fra 60-tallet. Creedence og Simon and Garfunkel. Og Sten ble populær blant jentene.

– Var du sjalu?

– Nei, det kan jeg ikke huske. Jeg var bare stolt. For han var jo min, forteller Sylvia.

Da Sylvia var 17 år gikk en ung frier ned på kne. Sten var nettopp fylt 18 år, det var natt til 17. mai.

Frieriet foregikk i sofaen hjemme i stua hos Stens foreldre. Ringene hadde han på innerlomma, ferdig inngravert.

– Du hadde tatt sjansen på det, altså?

– Jeg måtte jo vise handlekraft.

Forlovelsesringene hadde 18-åringen kjøpt på en gullsmed i Kirkenes.

Han husker ikke lenger hva han betalte. Bare at de kostet skjorta. Pengene hadde han tjent på å jobbe på båtbyggeriet til faren, og litt på en platebutikk i Kirkenes.

– Var du nervøs?

– Ja, det var jo ikke en dagligdags ting å fri. Og jeg var bare 18 år, det er ikke rare greiene.

Hva Sylvia svarte?

– Ja. Selvfølgelig!

Hun viser fram forlovelsesringen, en bred gullring. Den har hun gått med helt siden den mainatta i 1970.

De begynte å se for seg fremtiden sammen.

Ni måneder etter bryllupet, kom det første av tre barn til verden.

– Var dere virkelig avholdende fram til bryllupsnatta?

Sten ler.

– Nei, det der var ren flaks.

– Husker dere den første krangelen?

Sylvia ser spørrende bort på mannen sin.

– Har vi krangla da?

Nei. Ingen roping og skriking som har holdt på å velte hele lasset. Men dårlig stemning, ja. Og irritasjon. Sten kan være stille en hel dag.

– Da lar jeg han bare være litt mutt. Så går det over, forteller Sylvia.

– Sylvia er helt spesiell, sier Sten.

– Hun er så rund i kantene. Og hun er den klokeste av oss. Det kan du bare skrive.

De er enige om at det selvsagt har gått litt opp og ned, men at det aldri har vært noen reell risiko for at det skulle gå til helvete.

Så, hva er hemmeligheten?

– Vi er veldig flinke til å snakke sammen, mener Sylvia.

[ Ekspertenes råd mot kjærlighetssorg (+) ]

– Og har vi vært uenige, så tar vi rundt hverandre og sier unnskyld.

De synes det er vanskelig å gi råd. Alle er jo forskjellige.

– Men vær åpen og ærlig, ikke hold noe inne.

De kjenner mange som har skilt seg, men alle parene de kjenner fra ungdomstida i Bugøynes har holdt sammen.

– Det er ikke til å komme unna at like barn leker best. Vi vokste opp i den samme finske kulturen. Hørte på den samme musikken, forteller Sten.

– Og så har vi flyttet mange ganger, noe som har gjort oss sterkere og nærmere hverandre, tror Sylvia.

– Er man for forskjellig blir det vanskelig, mener Sten.

De har også alltid hatt et felles prosjekt. I mange år var det Sten sine firmaer, men der Sylvia alltid hadde en viktig rolle. For åtte-ni år siden kjøpte de en vingård i Portugal.

– Og hver kveld legger vi oss sammen. Da ligger jeg i armkroken hans, og så oppsummerer vi dagen, forteller Sylvia.

Morgenen starter de alltid på samme måte. Med kaffe, nyhetene og en god og lang klem. De forteller at de ler mye sammen.

– Går dere aldri opp for temaer å snakke om?

– Jo, det kan nok hende. Men stillhet er en ting som er undervurdert. Når man har vært sammen så lenge som vi har, trenger man ikke la smella gå hele tiden, mener Sten.

– Ofte har vi jo hatt den samme samtalen før. Det hender vi sier det samme til hverandre på likt, forteller Sylvia.

– Vi er nok blitt litt sånn «to hauer og en tanke», ler Sylvia.

– Hva skulle skjedd for at dere skulle brutt opp nå?

– Nei, jeg vet ikke hva det skulle være.

Sten tenker litt.

– Sylvia, kunne du tenkt deg en yngre mann?

Sylvia ser nærmest forskrekket ut ved tanken. Å skulle begynne på nytt med en annen? Nei, aldri i livet.

Sten lener seg trygt tilbake i godstolen.

– We´re going to fade away together.

Hilde og Erik

– Det hender jeg ligger i senga og har katastrofetanker. Tenk om det skjer noe med Erik? At jeg burde ha en backup-plan for livet mitt. Men hvordan skulle det gått? Å begynne på nytt med en annen? Hvordan skal jeg bli kjent med noen sånn som jeg kjenner Erik?

Hilde Lund (42) var 15 år den sommeren hun møtte den fire år eldre trommisen med halvlangt hår og runde briller. De var en del av samme vennegjeng, det var Hilde og de jevngamle venninnene, og noen eldre gutter, der Erik var den eldste.

Det er sommeren -95 på Lillehammer. OL-jubelen har for lengst stilnet i gågata. Storflommen Vesleofsen har tatt både hus og liv og levebrød på sin vei nedover Gudbrandsdalen. Men for ungdommene som drikker pils på stranda i Vingnesvika og bader i Kulpen i Mesnaelva, er livet stort sett sorgløst.

Blikk utveksles. Hilde og Erik begynner å henge sammen på tomannshånd. Snart går ryktene i vennegjengen.

«Er dere kjærester, eller?»

Kollegene til Hildes mamma var skeptiske. Var han ikke litt vel gammel?

– Ja, du var jo på barnerov, ler Hilde.

– Men jeg syntes du var så pen fra første stund.

Erik var tjue år. Hadde så vidt klina. Hilde var den eneste av venninnene som ikke hadde hatt kjæreste.

– Så det er Erik som er den mest erfarne av oss!

De ler.

– Men dere er hverandres første kjærlighet?

– Ja.

De sitter i stua i leiligheten sin på Hovseter og mimrer tilbake. 13. august hadde de vært sammen i 26 år. Gift i elleve av dem. De har to barn, en gutt og ei jente på vei mot tenårene. To hunder. Identiske tatoverte diamanter på langfingrene.

Men det holdt på å ta slutt før det knapt hadde startet.

For etter at den fine sommeren på midten av 90-tallet var over, og etter at de hadde bekreftet overfor vennene sine at, jo de var faktisk kjærester, sluttet Erik plutselig å ta kontakt.

– Jeg husker at jeg ble veldig usikker, jeg hadde satset alle korta på denne personen, og nå skjønte jeg ingenting. Jeg tenkte at det var det forholdet, forteller Hilde.

– Hva hadde skjedd?

– Det var en etablert humor i den vennegjengen til Erik, den var veldig sarkastisk. Jeg hadde prøvde meg på noe av det samme, tror jeg.

Hun mener å huske at hun hadde kalt Erik for barnslig.

Erik var såra. Han sluttet å dukke opp der Hilde var. De gikk ikke på skole sammen, det var ingen arenaer der de kunne møte på hverandre tilfeldig.

– Men du kunne jo bare ringt på hjemme hos han?

– Ja, men det torde jeg nok ikke, forteller Hilde.

– Så du skrev et brev, minnes Erik.

– Det var et par sider. Du forsto ikke hva som hadde skjedd, men at du beklaget. Og da var alt i orden igjen. Jeg var jo barnslig, da, du hadde helt sikkert rett.

Etter at Erik var ferdig med siviltjenesten på Gjøvik, flyttet de inn i en egen etasje hos Hildes pappa. Men siden Hilde var skilsmissebarn, bodde hun der kun halvparten av tiden.

– Det var ganske uvanlig på den tiden, å bo fifty-fifty. Erik og pappa var på en måte samboere de ukene jeg bodde hos mamma.

Russetiden kom og gikk. Så ville Hilde dra på folkehøyskole. På Jæren.

– Jeg var livende redd for å bli sett på som en som ikke levde livet mitt. Vi var tydelige på at selv om vi var kjærester, skulle ikke det hindre oss i å gjøre det vi hadde lyst til.

– Folkehøyskole, da ryker mange forhold?

– Ja. Men det var en musikklinje på den skolen. Da Erik kom på besøk ble han godt kjent med dem som gikk der, og invitert med inn i et nytt rockemiljø. Det tror jeg var en grunn til at det funka. Ikke for det, vi tok også en pause på en måneds tid den våren.

Nå husker ingen av dem lenger hvorfor.

– Vi ville vel sikkert bare kjenne litt på friheten. Men jeg husker at jeg var redd for å miste deg, sier Hilde.

Da folkehøyskolen var ferdig, og pausen var over, flyttet de to sammen til Oslo. De leide en liten leilighet på Carl Berner av en musiker på danskebåten, og tok ex.phil. og ex.fac. på Blindern. Men Hilde ville videre.

– Jeg ville ikke bli oppfattet som hun kjedelige fra bygda som bare var sammen med barndomskjæresten sin.

Så hun loffet rundt i Sør-Amerika i fire måneder. Etterpå dro hun til Australia. Først en måned. Siden fire måneder til.

– Det var også en av de tingene som forholdet måtte overleve.

To av dem hun reiste sammen med skulle hjem og gjøre det slutt med kjæresten.

– Det er klart man blir påvirket av sånn.

Hilde kom hjem igjen. De var begge enige om at vi ville fortsette forholdet.

Men nye utfordringer ventet for det unge paret. På denne tida, Erik var i midten av tjueåra, var han trommis i Oslobandet Kite. De dro ut på turne, først til England, så Tyskland.

– Det var ikke det som var det verste, men du fikk så mange nye venner. Venner du ikke inkluderte meg i.

Det føltes som et svik. Erik forsvant fra forholdet. Han var mer og mer sammen med den svenske gjengen. Venninnene til Hilde reagerte.

Til slutt fikk han et ultimatum.

– Det var ikke vanskelig å velge, da, sier Erik.

De fant tilbake til hverandre nok en gang.

– Vi har stått ved flere veiskiller, der mange sikkert ville gått fra hverandre.

De har aldri vært et sånt par som krangler i fylla og slår opp. Men de krangler. Og de kan være høylytte.

– Men vi har en regel. At vi ikke legger oss sinte. Den er godt innarbeidet, forteller Hilde.

– Så da hender det jeg sier: Nå vil jeg legge meg. Så nå må vi bli venner igjen.

– Hva tenker dere om at dere har holdt sammen i 26 år?

– Det er en behagelig følelse, sier Erik.

– Å vite at man kan være seg selv i forholdet. Jeg er meg selv. For du kjenner meg. Og jeg kjenner deg.

Hilde nikker.

– Vi har vært heldige. Vi fant riktig person i første runde.

[ Hanne Krogh: - Det var som å stå i midten av en orkan ]

Kristine og Perry

«Shit, har dere vært sammen så lenge? Det er jo helt sykt».

Jo, det hender at nye venner blir litt overraska. Kristine Hals Mo (23) og Per-Oscar Eklund (24) møttes på en fest på Nesodden for sju år siden. Siden har de vært sammen.

– Den første helgen hadde vi sendt over tusen snaps til hverandre.

Kristine var den blonde, uskyldige, ukyssa jenta. Venninnene trodde hun kom til å være singel for alltid.

Per-Oscar, Perry blant venner, og de var mange, var den kule og populære toppscoreren på fotballaget. Ett år eldre enn Kristine.

– Han var mye kulere enn meg. Venninnene mine sa jeg måtte passe meg, han hadde rykte på seg for å være en fuckboy, ler Kristine.

– Var du det, da?

– Haha, nei. Men jeg var 16–17 år, og det er jo mye som skjer i den alderen, innrømmer Perry.

Han hadde vært litt på sjekker`n. Flørta med jenter. Hatt småkjærester siden barneskolen. Men det var ingen seriøse forhold, ingen han kunne snakke ordentlig med. Ikke før han traff denne kjempesøte jenta på festen.

– Og så funka vi, da! Jeg syntes hun var en veldig pen og interessant jente. Det som var så fint var at Kristine viste at hun var interessert. Hun la ikke skjul på det, hun tok mye initiativ, og det var veldig attraktivt.

– Jeg har alltid tenkt at Perry har et så vennlig ansikt og snille øyne. Jeg var livredd for at han skulle hate meg da vi ble kjent, jeg var på et dårlig sted i livet, syntes alt var vanskelig og dritt, og alle følelsene mine tok så mye plass. Men han likte meg for den jeg var.

Hun motet seg opp og spurte om han ville være med å kjøpe en gitar. Hun hadde fått penger til 16-årsdagen, og hun visste at Perry var musikkinteressert. De tok båten inn til Oslo sentrum. På 4sound i Kongens gate sto gitaren hun hadde sett seg ut. En halvakustisk Takamine til 11 000 kroner.

– Men så hadde jeg ungdomskort med maksgrense, minnes Kristine.

– Jeg husker jeg ble så flau.

De to unge nyforelska løp rundt i hele byen for å få tatt ut nok kontanter.

– Fikk dere kjøpt gitaren?

– Nei, vi dro tomhendte hjem med båten, sier Kristine.

– Men med masse kontanter, ler Perry.

Han husker det som en perfekt første date.

Siden har de ikke kunne se for seg livet uten hverandre.

Som tjueåringer flyttet de ut av barnerommene på Nesodden og inn til Oslo sentrum. De leier en loftsleilighet rett bak slottsparken. Hunden Stella, en tre år gammel shetland sheepdog, bjeffer febrilsk fra innhegningen i stua. Ellers er alt på stell, det er duftlys i hjørnene og brettekanter på håndklærne. Ved siden av sofaen står den svarte gitaren fra Kristines 16-årsdag. Hun fikk den til slutt.

– Dere er veldig etablert til å være så unge?

– Jeg har en høy mental alder, jeg tok en test på nettet, og den ligger på 60 år.

Kristine ler.

– Nei da, vi føler oss egentlig ikke så etablert. Perry studerer, og jeg har nettopp sluttet i en jobb i restaurantbransjen. Dessuten har vi flere venner som er blitt samboere nå, så de begynner å ta oss igjen. Men jeg håper for guds skyld at vi har stiftet familie innen ti år.

– Dere ser for dere resten av livet sammen?

– Ja. Selvsagt. Hvis man ikke ser for seg å være sammen på lang sikt, skjønner jeg ikke poenget, mener Kristine.

Perry forteller at de er blitt enige om en viktig ting. Utroskap er en dealbreaker. Hvis en av dem skulle få lyst til å ligge, eller i det hele tatt kline, med en annen, da får man heller gjøre det slutt på forhånd.

– Men det er selvfølgelig lov til å flørte litt på byen, sier Kristine.

– Det kan være deilig å få litt bekreftelse av andre. Vi to sitter jo her i sofaen og tjukker oss.

– Dere er veldig trygge på hverandre?

– Ja. Jeg trenger ikke stole på alle. Jeg stoler for eksempel ikke på alle andre jenter. Men jeg stoler på Perry.

Hva gjør dere for å ha det bra sammen?

– Det flyter mye av seg selv, men det er vel ingen det flyter for hele tiden, mener Kristine.

Perry tror det handler mye om kommunikasjon og respekt for hverandre. Kristine er enig.

– Vi aksepterer at vi er hvert vårt individ, i tillegg til det vi har sammen. Vi er et vi. Men han har sine ønsker, mål og planer i livet, og jeg har mine.

De kjenner hverandres beste og verste sider.

– Det skjer jo mye i utviklingen fra man er 16 år, sier Kristine.

– Vi har vokst sammen på godt og vondt. Han har sett meg slite med angst og depresjoner. Han har sett meg på mitt verste. Det har vi gjort at vi er veldig close.

Paret forteller at de ikke krangler. Men det hender vel de er uenige?

– Da er det småting som hvem som skal gjøre husarbeidet. Vi er enige om de viktige tingene, mener Kristine. Så kommer hun på en episode.

Da Perry droppet ut av lærerutdanningen.

– Han kom bare hjem en dag og sa: I dag har jeg hatt min siste dag på skolen. Hvorfor hadde han ikke snakket med meg om det? Da følte jeg at jeg trengte en forklaring.

Det viste seg at Perry hadde grublet på dette lenge på egen hånd. Han ville følge drømmen; å studere låtskriving og produksjon på Westerdals.

– Men da måtte vi legge en plan, forteller Kristine.

– For hvis han skulle studere musikk, så var ikke det gratis.

– Det er kanskje typisk noe man ville kranglet om?

– Kanskje. Men det er hans drøm, og da må jeg også ofre litt. Det er et fellesprosjekt, der jeg må ut med en del penger for at han skal kunne følge drømmen sin. Og jeg har jo en forventning om at han ville gjort det samme for meg.

Kristine kommer fra en musikalsk familie. Perry og svigerfaren har funnet en felles interesse i musikken. Nå spiller de også golf sammen. En sommer de alle var på ferie sammen, så Kristine Perry og faren stå der i trappa. I lik shorts, lik skjorte og lik hatt. Da slo det henne.

«Jeg er fader meg blitt sammen med pappa».