---
4
TEATER
«Fuglane»
Av Tarjei Vesaas
Regi: Luk Perceval
Med Christian Ruud Kallum, Gjertrud Jynge, Frode Winther, Gina Bernhoft Gørvell, m.fl.
Det Norske Teatret, Hovedscenen
---
Når Det Norske Teatret aksler Tarjei Vesaas’ hovedverk «Fuglane» (1957), står skuespillerne i sentrum og Christian Ruud Kallum gjør en kraftprestasjon i rollen som hovedrollen Mattis, «Tusten», han som ikke passer inn i bygdesamfunnet men virrer rundt i sin egen sanseverden mens søsteren blir eneste holdepunkt til virkeligheten. Men forestillingen rundt Mattis og hans nære og intime forhold til søsteren Hege blir et par nummer for stor i den belgiske regissøren Luk Percevals mektige og ambisiøse scenebilde.
«Fuglane» vekkes til nytt liv på Det Norske Teatrets scene, 25 år etter at Nils Sletta dramatiserte romanen for den samme scenen og spilte hovedrollen i Ole Anders Tandberg regi i en oppsetning som er nærmest sagnomsust i ettertid. Det er imidlertid lite berøringsangst å spore når Luk Perceval velger å sette opp samme stykke samtidig som det markeres at det er 125 år siden Vesaas ble født. Nationaltheatret spiller for tiden «Brannen» på sin hovedscene, nå ruller Det Norske Teatret ut løperen for en tekst som svært mange har et forhold til. Begge jubileumsoppsetningene viser at Vesaas’ romaner ikke intuitivt lar seg overføre til scenen, men begge - og «Fuglane» i særdeleshet - ivaretar likevel Vesaas nydelige språkdrakt på «knivskarpt» vis for å si det med Mattis selv.
[ Dette er best på teaterscenene i Oslo akkurat nå (+) ]
Luk Perceval imponerte stort med Jon Fosses «Trilogien» (2019) på Det Norske Teatret. I arbeidet med «Fuglane» jobber han med det samme kunstneriske teamet: Anette Kurz som scenograf, Rainer Süssmilch som komponist og lyddesigner, Ilse Van den Bossche på kostymer og Mark Van Denesse på lys. Hver for seg imponerer mange av elementene, særlig gjelder det lyd og de enkle og tidløse, klassebevisste kostymene. Men tyngden i helheten og den underliggende symbolske betydningen av de enkelte virkemidlene slites i sammenføyningene.
Scenen er i utgangspunktet stor, svart og tom, men fra loftet henger store hvite grantrær i papir og lyser opp en himmel over den mørke og miserable tilværelsen til Mattis og Hege (Gjertrud Jynge). Enkelte hoggestabber, to båter og noen mindre trekasser skal utgjøre noen av de få rekvisittene ved side av «trærne» som får flere funksjoner.
Mattis er barnlig ustoppelig i sine innfall, humøret fyker spontant opp og ned, redselen og varheten for det være seg tordenvær eller bygdefolkets latter eter seg inn i tankekjøret hans, og samtidig tar han inn alt som foregår rundt seg, naturens formasjoner og alle tegnene som han leser inn i fuglenes flukt og rugdens trekk over huset deres. Han er 37 år, Hege er 40, og det er hun som holder dem i live ved å strikke og selge kofter. Hun er utslitt, av Mattis, av intensiteten og av drømmer hun selv har måttet bære på uten at hun kan håpe de noen gang kan realiseres.
[ Rødglødene Hedda Gabler på Riksteatret (+) ]
Mattis har også drømmer. Men det han drømmer kan han ikke fortelle noen om. Og her er vi i kjernen av Vesaas motivverden, i den vanskelige dialogen, det skambelagte ved begjær og lengsler og intimitetens vanskelige grenseoppganger. I ensomheten og utenforskapet forsterkes tankene på kjærester, venner og vennskap, alt det som for han synes uoppnåelig i randsonen av fellesskapet som støter han ut fordi han er «annerledes». Det er et nært og respektfullt portrett av å ikke passe inn som Vesaas tegner opp. I Luk Percevals oppsetning ivaretas de fine nyansene i Mattis voldsomme væremåte, og som i boken er det de episodiske nedslagene som bringer oss lenger og lenger inn i historien og Mattis’ sinnelag.
Bruken av lyd og dialog er noe av det mest slående i «Fuglane», og på fint og nærmest sømløst vis veksler Mattis’ og Heges beskrivende og undrende tankestrøm med den åpne dialogen. Måten mikrofonbruken og vekslingen mellom innett, nesten hviskende «tanketale» og replikker, dialog, rop, skrik og temperatur, er svært virkningsfull. De sammenfallende, nesten fugleaktige stemmene til Inger og Anna (Stine Elverhøi Johnsen og Gina Bernhoft Gørvell), de to jentene Mattis møter når han har strandet på en holme og får hjelp av, er blant forestillingens fineste og morsomste sekvenser. For Mattis blir det en dag i solen med to jenter som ikke kjenner han som «Tusten», som ikke vet hvem han er. Så nærme et fellesskap har han knapt vært noen gang, og han brisker seg i situasjonen. Det drømmeaktige i særlig denne sekvensen løftes også av humoren, som gjennomgående får lov å prege Percevals «Fuglane»-tolkning.
Historien er usigelig trist, og ofte glemmer man Vesaas underliggende, lunefulle og poengterte humor i måten dialog og situasjoner bygges opp på. Hos Perceval blir humoren en kraft i seg selv, uten at ensomheten som himling over det hele falmer av den grunn. Mattis’ ensomhet, og Heges like ensomme og desperate kamp for selvhevdelse i sin låste situasjon hvor Mattis bidrar til at også hun blir en outsider, slik de to ospetrærne som er oppkalt etter søskenparet understreker. Situasjonen for Mattis blir fatal da han som ferjemann får en eneste passasjer, tømmerhoggeren Jørgen (Frode Winther), som han ror over vannet og hjem til seg selv og Hege. Jørgen blir kilen som splitter forholdet mellom Mattis og Hege, og som besegler Mattis’ skjebne.
Det storslåtte og samtidig intime fungerer langt på vei i «Fuglane», samtidig blir dette en sakte, langstrakt og kompromissløs oppsetning som på premieren strakte seg inn mot tre timer og tre kvarter. Det langsomme blir en effekt i seg selv, med «slow motion»-sekvenser, store drømmende og undrende sekvenser som trekkes ut langdrag og dansende sekvenser som illuderer situasjoner som blant annet den sentrale lukingen av turnipsåkeren der Mattis møter «Jenta» (Sarah Francesca Brænne) og alt går i ball i møte med bygdas øvrige befolkning. Denne sekvensen understreker ikke bare Vesaas respekt og omtanke for «outsideren», kanskje særlig slik han så det brutale skillet mellom «dem» og «oss» i sin samtid, men de understreker også fortellingens underliggende tematikk om dype klasseskiller så vel sosialt som økonomisk.
Lengden på stykket, den nesten kirurgiske uttværingen av de drømmeaktige sekvensene og de store kontrastene som spilles opp gjør «Fuglane» tidvis ujevn. Den sakte oppbyggende rytmen halter, og «tyngden» som kanskje er et mål i seg selv blir ruglete og tilgjort intens. Christian Ruud Kallum står likevel stødig i det hele, og balanserer det ustadige lynnet, bølgedalene mellom glede og fortvilelse og sårheten på mesterlig og uttrykksfullt vis, og samspillet med Gjertrud Jynge som både tilstedeværende og observatør i randsonen er førsteklasses.
