Svinger seg fra juledrøm til dobesøk

4

TEATER

«En julenattsdrøm»

Av Mads Bones og Kyrre Havdal

Regi: Mads Bones

Komponist og musikalsk ansvarlig: Kyrre Havdal

Med: Monica Dybwad, Eindride Eidsvold, Trond Espen Seim, Ågot Sendstad, Mariann Saastad Ottesen, m.fl.

Nationaltheatret

Nationaltheatrets splitter nye juleforestilling er et rabalder av eventyrlig galskap, fantasifulle intriger, giftig satire, lavtflygende humor og frodige figurer med noen av landets beste skuespillere bak maskene. Som Trond Espen Seim i rollen som dobørste, og en julenisselignende gnom som vi kan mistenke er en slektning av dodraugen. Men alt dette er helt normalt når det er snakk om en forestilling skrevet og regissert av trønderduoen Mads Bones og Kyrre Havdal, som utfordrer både publikum og teatret på deres egne premisser.

Eventyrfortellingene om Askepott er over alt denne høsten, og «En julenattsdrøm» vil ikke være dårligere. Her lekes det med eventyret i seg selv, men også med teatret som institusjon, som kunstformidler og som underholdningsmaskin. Det er slett ikke tilfeldig at både Shakespeares «En midtsommernattsdrøm» og metafortellingen «Shakespeare in Love» er løse referanser. Alt dette er i tråd med teatrenes årlige familieforestillinger oppunder jul, som ofte er fullendte kombinasjoner av kunst og kommers. Nationaltheatret spilte i alle år «Reisen til Julestjernen» før den ble flagget ut. Bones og Havdal tar over stafettpinnen, og deres ofte halsbrekkende forestillinger er generelt smarte kombinasjoner av kommersielt teater og kunstnerisk kløkt, slik vi har sett dem med «Alice i Vidunderland» på Nationaltheatret og «Robin Hood – Rai Rai i Sherwoodskogen» og «Tordenskjold – alle tiders trønder» på Trøndelag Teater.

[ Tilbake til Julestjernen (+) ]

I en «En julenattsdrøm» blir en smått absurd og gjenkjennelig historie et påskudd for å leke med stereotyper, drøfte god og dårlig smak og mane fram generell faenskap som ikke er lett å henge med på hvis man ikke er i «målgruppen». Mange av de minste barna vil nok derfor føle at handlingen i «En julenattsdrøm» går høyt over hodet på dem, mens voksne kan plukke godbiter som harseleringen med folk flest og Eindride Eidsvolds parodi på Knut Risans stemme i «Tre nøtter til Askepott». Men har man ikke inngående kjennskap til teaterets indre liv, vil nok til og med de falle av under «Dramaturgenes sang» eller andre sekvenser og replikker som handler om teaterlivets svært interne forhold.

«Tre nøtter til Askepott» er sujett for denne forestillingen, som handler om et teater i teatret. Det hele starter med teppefall på premieren av «Askepott og Prinsen», et fiktivt stykke der Johanne Oskarsdatter (Monica Dybwad) har brakdebutert i rollen som Askepott. Hun er datter av teatersjefen, som dør idet teppet går ned og det jubles for suksessen. Hans nye kone, Johannes stemor Ludvikke de Lux (Mariann Saastad Ottesen), proklamerer at hun vil overta som teatersjef, og heretter skal det bare spilles tragedier med henne selv i hovedrollen.

Johanne blir satt til å vaske gulv og tjene staben av skuespillere og andre ansatte, men når stemoren fire år senere vil sette opp «Askepott og Prinsen», med seg selv i rollen som Askepott, øyner Johanne muligheten. Som i «Tre nøtter til Askepott» kler hun seg ut som gutt. På det viset kan hun bli med på audition for prinserollen, noe også en «publikummer» fra salen, Frikk (Peiman Azizpour), lokkes med på. Johanne kaller seg Puck som gutt (i tråd med alven i Shakespeares «En midtsommernattsdrøm»). Hun får rollen som Prinsen, mens Frikk får rollen som bestevennen.

[ Svein Tindberg snakker til hver og en av oss (+) ]

Men «En julenattsdrøm» inneholder også elementer som slett ikke er dagligdags kost i en forestilling der man gjerne ser tre generasjoner som kommer sammen for en kosestund i teatret. Mesteparten av handlingen tar utgangspunkt i prøvene på «Askepott og Prinsen», som går altfor for bra. I et av stemorens mange renkespill henter hun inn to tyske avantgarde-aktige regissører (Lena Kristin Ellingsen og Øystein Røger) som er såkalte eksperter på barn og barneteater for å vurdere forestillingen. De slår fast at alt de ser er skrekkelig dårlig. Ut skal alt det fine og drømmende. Inn skal «tiss, promp og bæsj», og når teppet går opp etter pausen ser man straks at det er bokstavelig.

Bones og Havdal har selvsagt en baktanke. At den ene av to «tyske» regissørene i fortellingen slipper en ganske så naturtro bæsj på scenen, blir en utilslørt henvisning til det frie teaterfeltet og performanceteatret, spesifikt muligens til Vegard Vinge og Ida Müllers oppsetninger som blant annet Sløseriombudsmannen er blitt herostratisk kjent får å ha påpekt. Men det kan selvsagt også ses som et mer generelt spark til dragningen enkelte av Nationaltheatrets teatersjefer har hatt mot det tyske regiteateret. Å forvente at barn skal ta poenget er for mye forlangt, men Bones og Havdal spiller selvfølgelig på at for barn er alt som har med «tiss, promp og bæsj» en utømmelig kilde til underholdning uavhengig av historien.

[ Hilde Louise Asbjørnsen gir liv til noen av historiens største ikoner i forestillingen «Stardust» (+) ]

Alt dette kan selvsagt være hysterisk morsomt om man henger med på referansene, men det er det langt fra alle som gjør. Likevel greier Monica Dybwad i rollen som Johanne å bygge et bånd til barna blant publikum. Hun blir en slags alliert i «kampen» mot den dårlige smaken, og uansett høyt- eller lavtflygende referanser stråler Christina Loverys kostymer som fantasifulle og bildesterke kreasjoner i samspill med Gjermund Andresens scenografi, hvor blant annet teatret speiles i seg selv på bakscenen hvor Havdals orkester holder til og gjør musikken både medrivende, poengtert og organisk. Både kostymer og scenografi er muligens en smule preget av manglende prioritering i overflødighetshornet som rant over av ideer i løpet av pandemi-nedstengning og streik.

Det samme gjelder også historien, som med fordel kunne vært strammere og tydeliggjort. Samtidig gir spontaniteten i Bones og Havdals fortellerstil rom for enkeltprestasjoner, helt i tråd med denne metaforestillingens mantra om at birollene skal «ta plass» på scenen. Trond Espen Seim gjør det helt bokstavelig, Anne Krigsvoll som økonomiansvarlige Margot Myntekrohne er dampende lumsk, mens Henriette Marø igjen gjør noen tullete gode innhopp, her blant annet som bud. Og da skoggerler også de av barna som ellers høylytt lurer på hva i all verden dette handler om når dramaturgene snakker fag eller Ludvikke de Lux hyller tragedien.