– Man trenger ikke forstå hverandre hundre prosent. Jeg tror det er umulig. Men man kan skape rom der folk får lyst og har mulighet til å lytte, sier Maritea Dæhlin til Dagsavisen.
Hun er kunstner i krysningen mellom scenekunst, tekst og visuell kunst. I fjor fikk hun glitrende kritikk for soloforestillingen «I want to be traditional», som var del av Oslo internasjonale teaterfestival ved Black Box.
Lydbad på hotell
Nå er Dæhlin aktuell med et nytt stykke til årets versjon av samme festival, og med utstillingen «Actions of Art and Solidarity», kuratert av OCA. Stykket heter «I guess you have a lot of questions. A bedtime story», og er en lydinstallasjon. Den foregår på et hotellrom, der publikummeren tilbringer natta badet i lyd.
[ «Their answers are not answering my questions – my questions don’t want them to answer». ]
– Ikke et vondt ord om strømming. Men med dette prosjektet har jeg forsøkt å lage noe som har prøvd å komme alle restriksjonene i forkjøpet, sier Dæhlin.
Ingen svar
Lyden er utdrag av Maritea Dæhlins tekster, lest og skrevet basert på samtaler med den norske journalisten og forfatteren Sigrun Slapgard, og den mexicanske lingvister, oversetteren og forfatteren Yasnaya Elena. Det overgripende temaet er «solidaritet».
– Målet er ikke å gi svar. At man lytter, betyr ikke alltid at man forstår. Jeg tenker at altfor mange debatter stopper før de har startet, fordi folk velger å reagere med «jeg forstår ikke», i stedet for å lytte. Det er polariserende, sier Dæhlin.
Død debatt
Det er lett å finne eksempler, i alle samfunnssfærer:
– Ta KHIO-debatten. Jeg har ikke gått på KHIO. Men observert utenfra, så det ut som noen elever forsøkte å stille aktuelle og vanskelige spørsmål, for så å bli møtt med stor motstand omtrent før de rakk å åpne munnen. Uavhengig av hva man mener om det studentene ønsket å si eller stille spørsmål ved, så virket det som det var noe som er dypt viktig for dem. Det hadde gått an å lytte, sier Dæhlin.
Mexico
Hun er født i Oslo, og oppvokst dels her og dels på ulike små og større steder i Chiapas og Oaxaca i Sør-Mexico.
– De stadige forflytningene har gjort at det å se ting fra ulike perspektiver er integrert i meg. Ingen sannheter er støpt i stein. Det betyr ikke at sannhet ikke fins. Men måten jeg leser verden på i Norge og i Mexico er ikke lik. Det tror jeg er en allmenn innsikt folk kan ha kommet til på andre måter. Om man er oppvokst på landet og bor i byen, for eksempel, eller om moren din har en helt annen bakgrunn enn faren din. Vår virkelighetsforståelse bør alltid være i bevegelse, sier kunstneren.
Jeg tror ikke akkurat at det er blitt så mye mindre rasisme i det siste, selv om vi kanskje snakker mer om den
— Maritea Dæhlin, kunstner
[ Samuel ble mobba av medelevene og slått av lærerne. Best sånn, mente den norske stat ]
– Jeg føler meg veldig annerledes. Men det tror jeg alle gjør. Det er en positiv følelse, så lenge jeg også kjenner tilhørighet, sier Dæhlin.
«Fremmed»
Problemene oppstår når andre har behov for å peke på annerledesheten og stemple den som «fremmed».
– I Norge handler fremmedheten mye om hudfarge. Om du spør meg om rasisme, har jeg dessverre så klart både opplevd det, vært vitne til det, og hørt om veldig mange stygge situasjoner. Så jeg tror ikke akkurat at det er blitt så mye mindre rasisme i det siste, selv om vi kanskje snakker mer om den, sier Dæhlin.
[ De eneste på bildene i læreboka som ligner på Nansi, er slaver i lenker. Det er ikke så kult... ]
Det forventes at om man har en viss hudfarge, etnisitet eller opphav, så skal man snakke om veldig spesifikke ting. Ikke om det allmenne.
— Maritea Dæhlin, kunstner
Rasisme
Dessuten ligger mye av rasismen ikke «bare» i stygge kommentarer, men i det mer strukturelle, forklarer hun. Forsøkene på å forandre noe er ofte ikke-eksisterende eller halvhjertede:
– Det forventes at om man har en viss hudfarge, etnisitet eller opphav, så skal man snakke om veldig spesifikke ting. Ikke om det allmenne. Mens en som i samme kontekst ikke er en synlig minoritet får lov til liksom å være «nøytral» og allmenn, selv om også hen snakker fra sitt begrensede perspektiv. Så hva er det som får lov til å være allment?
Representasjon
Sånt hever terskelen for å bruke stemmen.
– Jeg stiller meg selv spørsmålet hver gang jeg blir bedt om å bli med på noe: Hvorfor blir jeg spurt? Hva er det meningen jeg skal representere i dette rommet? Er poenget at jeg – med mitt utseende, mitt hår, min hudfarge og min høyde – liksom skal være «den andre»? Slik at arrangøren kan nikke fornøyd med at «vi» var så storsinnede at vi husket å invitere en av «dem» også? sier Dæhlin.
[ Visste du at Norge drev med slavehandel? Og at vi på ingen måte var noe snillere enn andre land? ]
Fallhøyde
Presset er stort. Hun utdyper:
– Ofte når man forklarer manglende representasjon og mangfold, så argumenteres det med kvalitet. Det samme argumentet blir også brukt overfor kvinner. Jeg jobber i mitt indre mot å internalisere det tankesettet. Om man ikke gjør et ekstremt godt arbeid, så «beviser» man at minoriteter, eller kvinner, ikke kan. «Å nei, nå får de rett», tenker jeg, om en slik minoritetsrepresentant gjør dårlig figur. Det gjør nesten vondt.
Hvem er «de»?
Om man ikke gjør et ekstremt godt arbeid, så «beviser» man at minoriteter, eller kvinner, ikke kan. «Å nei, nå får de rett», tenker jeg
— Maritea Dæhlin
– Men så spør jeg meg: Hvem er egentlig «de» her? Det er jo et paradoks om jeg lar det normative jeg liksom er kritisk til, få lov til å være standarden min likevel, sier Maritea Dæhlin.
– Det er veldig lett å falle inn i en tankegang der man stiller «de» opp mot «oss». Men kunsten min handler nettopp om å bryte ned sånne skiller. Jeg vil vise fram noen av de komplekse paradoksene i det å være menneske. Uansett bakgrunn.
[ Flere intervjuer, anmeldelser og kommentarer i Dagsavisens kulturseksjon ]
