Bøker

Hun trodde læreren hata henne. Så forsto Amina endelig at hun bare prøvde å hjelpe.

De eneste på bildene i skolebøkene som ligner på Nansi, er slaver i lenker. Det er ikke så kult. Men dessverre vanlig, tror skuespiller Amina Sewali. Hun bruker av egen barndom i sin første bok.

– Jeg gikk på litt forskjellige skoler, og var ofte den eneste melaninrike – jeg prøver å venne meg til å bruke det ordet, det er så positivt – i klassen min. Hver gang vi kom til kapitlet om slavetida i USA, kunne jeg føle, som en slags energibølge, hvordan hele klassen snudde seg på likt og stirret på meg. Det var ikke spesielt kult, sier Amina Sewali til Dagsavisen.

Hun er hittil best kjent som sanger, og som skuespiller tilknyttet Nationaltheatret, der hun snart er å se i «Antipodene».

Les også: «Jeg ville ikke at det skulle bli en bok utelukkende om identitet og rasisme, med lange kapitler om hvordan det er å navigere i en minoritetskropp», sier Sarah Smith Ogunbona, som debuterer med en roman om en flyvertinne (D+)

«Duskesi»

Nå debuterer Amina Sewali dessuten som barnebokforfatter med «Hør’a dagbok». Det er fortellingen om Nansi, som kom til Norge fra Uganda for to år siden. Nansi sliter med språket, med lese- og skrivevansker hun kaller «duskesi», og mangler gode venner. Hun har likevel en god plan: å bli Norges, nei Verdens, aller beste rapper!

– Det er jo så mye mer som kunne vært med i de skolebøkene! Bra ting med og om folk som ser ut som meg og Nansi, sier Amina Sewali.

Les også: – Det jeg driver med er viktigere enn noen sinne, mener Norges eneste rene barnebokhandler (D+)

Eventyr

I boka lar hun Nansi oppdage sangeren Nina Simone. Dessuten blir hun etter en del klabb og babb venn med Ask, den nye gutten i klassen. Han er blond og blåøyd, spiller piano og kommer fra Bærum. Sammen blir de to en nokså umake rapduo, utfordra til battle av noen av skolens tøffeste gutter.

– Egentlig begynte det hele med at jeg ville skrive et teaterstykke. Jeg var ferdig med skuespillerutdanningen, og trengte jobb. Men det er vanskelig å finne, så jeg ville skrive et stykke jeg kunne spille i selv. Da brukte jeg eventyrskikkelsen Anansi, en skikkelig luring som er guden av alle fortellinger i mange vestafrikanske eventyr, og lot han – eller hun – møte Askeladden. Teaterstykket ble det ikke noe av, men jeg tok med meg Anansi og Askeladden til «Hør’a dagbok», og gjorde dem om til tolvåringene Nansi, som egentlig heter Anansiwa, og Ask, sier Sewali.

Les også: Buffy By er et fattig barn omgitt av barn som har mer. Hun lar ikke det stoppe seg (D+)

«Hjemmelaga» norsk

«Egentlig», skriver Nansi i første setning av «Hør'a dagbok», «jeg syns at det er kætt at jeg må skrive i deg. Men det er Lillun sin feil ass. Lillun er min læreren. Og jeg er sikkert på at hun hate meg ass», for Lillun har sagt at «kansje min norsken kan bli litebittegranne bedre, hvis jeg starte å skrive i dagbok. Men problemen er at SVARTINGER IKKE SKRIVE DAGBOK». Det er det «bare rik hvit jentene med glinsehår» som gjør, for å skrive om «hvor vanskelig det er at for mange sjekk vampyrguttene er forelska på dem». Men Nansi «ikke sjenne et eneste sjekk vampyrgutten! Og min håret, DEN IKKE DANSE I VIND!»

Les også: Zeshan Shakar, han med «Tante Ulrikkes vei», er tilbake med «Gul bok», en ny glitrende roman om klassereise og kulturkrasj (D+)

– Jeg snakka sånn selv da jeg var liten. Jeg var fire-fem år da jeg kom til Norge fra Uganda, sammen med mora mi og søstera mi. Jeg husker jeg sleit veldig med språket. Det varte i mange år. Jeg hadde en lærer jeg trodde hata meg, men som jeg nå innser bare prøvde å pushe meg til å lære. Og jeg gjorde så godt jeg kunne. Kunne jeg ikke et ord, så bare fant jeg på et.

God selvtillit

Som Nansi. «Samefugler», har hun i magen når hun er nervøs, og innimellom dukker det opp en svart, åttebeina «dinglekopp» i en tråd, et kryp hun håper bringer lykke.

– Jeg regner vel med at boka kan bli sammenlignet med andre bøker skrevet på «sånn» norsk. Sånn som ikke egentlig heter «kebabnorsk» lenger, det var før. Men jeg håper folk først og fremst får med seg historien, og ser at den er unik. Det er ikke så mange hovedpersoner i norske bøker som har Nansis bakgrunn. Hun er tøff i trynet, men har et stort hjerte. Er typen som klunker litt på piano i et par sekunder, og så umiddelbart tenker at hun er verdens beste på piano. Dersom Nansi får bare en kid der ute til å tørre å rekke opp hånda og si noe selv om han eller hun sliter litt med språket, så tenker jeg at det er supert.

Les også:  Her er høstens beste TV-serier, gled deg! (D+)

Multikunstner

Boka har hun illustrert selv.

– Jeg fatter ikke at forlaget ga meg lov, men de sa bare kjør på, ler Sewali.

Hun håper jeg det kan bli flere bøker etter hvert også. Har nok å fortelle. Men først, fra og med 22. september, skal hun spille i stykket «Antipodene» på Nationaltheatret, i oktober i «Den kaukasiske krittringen» samme sted.

Mer fra Dagsavisen