Kultur

Bokanmeldelse «En tilfeldig nordmann»: Saabye syder

Krenkefest og koronafrykt. Stort mer samtids enn Saabyes engasjerte og energiske nye roman, kan litteraturen knapt bli.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Lars Saabye Christensen

«En tilfeldig nordmann»

Cappelen Damm

Gordon Mo jobber i Landbruksdepartementet. Det har han gjort i tretti år, jevnt og trutt, uten forfremmelse eller påskjønnelser. Han bor alene, og har ingen venner.

###

Av og til koker det over for ham. Men alltid i kontrollerte former, på et hotellrom, alene og langt unna folk. Der slipper Gordon ukvemsordene løs, og de voldelige spasmene. Etter anfallet drar han hjem til seg selv igjen, og opprettholder sine faste rutiner som anonym og grå.

En dag endrer alt. Gordon Mo overraskes med kake på jobb. Han hylles. Gordon blir rørt. Men det hele blir for mye for ham. Han koker over, der og da. Noen av ukvemsordene han normalt klarer å spare til hotelloppholdene sine, tyter ut, i kollegaenes påhør.

Les også: «Uhyret er borte!» jublet og danset Morten den dagen moren døde. Så gikk han selv på en solid smell (D+)

Neste dag har han ingen jobb lenger. Ledelsen er krenka av utbruddet, Gordon måtte bort. Han kjøres til sykehus. Legen der, en viss Dr. Agoni (haha!), skysser ham videre til en psykiatrisk institusjon i USA, betalt av en hemmelig velgjører. Der møter han nattevakten Bare Meg, som skal komme til å bli viktig i livet hans.

Dessuten, mistenker leseren, skal Gordon Mo også komme til å lage offentlig skandale på Litteraturhuset i Oslo. I romanens prolog møter vi nemlig en eldre mann som etter en debatt om vedhogging i norsk litteratur (haha igjen!) kupper scenen med banning og slibrigheter. «En krenkende invasjon», er publikums indignerte dom. Litteraturhusets leder må sporenstreks legge seg langflat, uten at det stagger publikums forargelse.

Les også: «Mannfolk. Hva skal man egentlig med dem» (D+)

Det låter som Saabye. Er det også. Ryktene om forfatterskapets død, rykter han selv satte ut fordi han ble alvorlig syk mens han jobbet med «Byens spor»-trilogien, er med andre ord betydelig overdrevne.

Selv om sykdommen presser seg opp og fram også i den nye romanen, «En tilfeldig nordmann». Saabye har alltid vært opptatt av tid. At den går, oftest fra oss, selv om vi hele tida prøver å fange øyeblikkene. Sykdommen har gjort behovet for refleksjon enda mer uttalt, akutt og eksplisitt, her som i siste bind av «Byens spor».

Les også: «Byens spor»-trilogien er med på lista over de femten beste bøkene fra 2010-tallet (D+)

Den ser også ut til å ha forsterket Saabyes behov for å si noe om samtida. Med syrlig sarkasme blottstiller han krenkelseshysteriet og offermentaliteten han tydelig mener har tatt overhånd i Vesten i dag:
«Samfunnet presser seg sammen i en nervøs og motsetningsfull masse, fordi overbærenhet og vidd er blitt en mangelvare, fordi latteren ikke lenger sitter løst, og dermed øker også trykket på den enkelte, noe som medfører at vi trekker oss inn i oss selv, der vi som oftest mistrives i vårt eget selskap. Det kan rett og slett ikke gå i lengden».

«Et forhenværende menneske», blir Gordon Mo kalt, en av dem «det snart ikke er plass til», nå som relativismen råder. Ikke minst siden han attpåtil er både hvit, mann og gammel, opptatt av at både regler og sannhet finnes. Fortelleren vil bekjempe dumskap, med humor.

Saabye går imot kulturrelativistiske ideer som i ytterste konsekvens gjør islamisme à la ISIS stueren, og gjør seg klare tanker i debatten om han, hen og hun – om hvorvidt kjønn egentlig «flyter». Han skriver om frihet, om hvordan den cirka femti år etter Woodstock krasjlandet i et våtmarked i Wuhan.

Det er samtidslitteratur i ordets konkrete forstand, skrevet helt opp mot koronanedstengningen vi fortsatt lever i. «Det første som et virus gjør kål på er altså tiden» er en grei oppsummering av livet i isolasjon.

Les også: Saabyes forrige bok handlet om hans kinesiske farmor (D+)

Trofaste Saabye-fans vil også kunne glede seg over andre velkjente grep og rekvisitter. Det psykiatriske sykehuset er nevnt. Videre følger en broket forsamling figurer. En klovn. En frisør. Oslo er med, så klart, og en USA-reise. Dessuten Hurdal. Flere Beatles-sanger, her i selskap med The Doors. Morsomme misforståelser, en taletrengt forteller, en viss melankoli. Stempelet er tydelig.

Og setningene. De nydelig siterbare, aforistiske gullkornene som er Saabyes spesialitet. «Livet er ikke basert på en sann historie, la oss være enige om det, for dette livet har ikke hendt før, det er en premiere».

«En tilfeldig nordmann» er ikke noe nytt hovedverk i Saabyes forfatterskap, ingen ny «Beatles» eller «Magnet».  Men det er en god roman – om man da ikke lar seg krenke av innholdet.

Les også: Dette er Dagsavisens favoritter fra årets Mammutsalg