Ti år er gått siden sist Kaizers Orchestra sto på scenen sammen. Nesten like lenge har vi i vår «Årets profet»-konkurranse her i Dagsavisen spurt leserne våre «Spiller Kaizers Orchestra offentlig igjen?» Dette har vært det store spørsmålet i norsk kulturliv siden de tok pause, men svaret har lenge vært nei, helt til spørsmålet ved dette årsskiftet måtte droppes. Da hadde gruppa allerede annonsert sitt ambisiøse comeback i 2023.
Mellomrommet for avskjedskonserter og gjenforeninger blir stadig kortere, også for artister som høytidelig har sagt at de gir seg for godt: A-ha var bare borte i fem år etter avskjedskonsertene i 2010. Gyllene Tider kom tilbake med en stor sommerturné i år, bare fire år etter at de tok et sentimentalt farvel med sitt store publikum. I våre dager er det helt vanlig at popgrupper blir borte i både tre, fire og ti år, skrev vi da Kaizers Orchestra tok et foreløpig farvel i 2013 – hederlig nok uten å si at de var «oppløst». Og de klarte altså å vente i ti år før de nå er her igjen.
Oppstandelsen til Kaizers Orchestra er årets store begivenhet i norsk musikk. 56 konserter gjør de i Stavanger, Bergen, Oslo og Trondheim. 84.000 billetter ble revet bort på noen øyeblikk. Dette blir ikke fullt så mange mennesker til sammen som Karpe spilte for gjennom ti kvelder i Oslo Spektrum i fjor, men Kaizers Orchestra har valgt en annen framgangsmåte. Kaizers har alltid valgt sine egne framgangsmåter. Det er noe sjarmerende sympatisk ved å gjøre 14 konserter i Byhallen i Trondheim, med 750 i publikum hver kveld, mens de kunne samlet alle disse på én kveld i Trondheim Spektrum. Som mange har erfart, rock’n’roll er best på de små klubbene. Og så små er nå heller ikke disse stedene Kaizers har valg for sine opptredener i 2023.
[ Forever young: Nye plater fra Joni Mitchell, Bob Dylan og Neil Young ]
Etter at disse konsertene ble annonsert har gruppa gitt ut to nye sanger: «Dine gamle dager er nå» kom i vår, etterfulgt av «Kaleidoskophimmel» i forrige uke. Disse kommer nå ut på en 12-tommers singel i forbindelse med konsertene. Det er ubekreftet, men sannsynlig at et helt album følger etter hvert, hvis dette ikke blir for forutsigbart fra denne kanten. Vi skrev at også det ligger i kortene at de kommer til å ta festivalturneen i 2024, når hjulene først har begynt å rulle igjen. Med sin sedvanlige sans for kryptiske antydninger har de lagt ut et bilde fra Øya på Instagram-kontoen sin.
Alt dette er et resultat av en forbilledlig eksentrisk oppførsel, kombinert med beundringsverdig stahet, og en irriterende selvsikkerhet. «Når du har brutt alle regler som bryta går», som de synger til å begynne med i «Philemon Arthur And The Dung» fra 2010. For meg er dette sangen som mer enn noen andre setter gruppa i sitt rette perspektiv. En av deres fineste sanger i seg selv, men også en hyllest til et svensk orkester av samme navn, som vakte en visst oppsikt tidlig på 70-tallet med en helt uansvarlig definisjon av «musikk». De vant den svenske Grammis-prisen for beste album fra 1972, noe som vakte så stor misnøye at det gikk 15 år før den ble delt ut igjen.
– Vi liker å romantisere det som er skakt og annerledes. Vi fikk høre Philemon Arthur And The Dung da vi var unge, da vi to også var en duo som drev med gitar og kassettspiller, og trommene var kulepenner på ei notatblokk, fortalte Janove Ottesen og Geir Zahl. Sånn startet bandet de kalte Blod, Snått og Juling i 1990.
Selv om ressursene var begrensede var ambisjonene store. De lærte seg å spille, gikk i et slags studio, og spilte inn en kassett i 1994. Allerede den gangen kunne de fort melde om at alt var utsolgt – alle de 50 eksemplarene. Med neste kassett neste år doblet de salget. Tre år etter var de blitt et ordentlig band som kalte seg Gnom. Helge Risa var kommet med på tangenter, Rolf Prestø på kontrabass og Rune Solheim på trommer. Gnom spilte inn albumet «Mys», som burde fått mye mer oppmerksomhet. Det ble presset i 1.500 eksemplar, som dessverre viste seg å være mer enn nok. Bandnavnet bidro nok ikke til større anerkjennelse. Men jeg vil gå så langt som å si at «Mys er en de skjulte skattene i norsk popmusikk. Den viste at guttene hadde en instinktiv forståelse for gode sanger, og sikkert kunne blitt en høyt skattet visegruppe.
Helt til slutt på dette albumet kom imidlertid sangen som forandret veien videre. «Bastard» ble skrevet og framført med pumpeorgel, med stadig sterkere banking på oljefat utover i sangen. «Eg blei tatt hånd om av en viss Mister Kaizer», sang Janove Ottesen, og introduserte med dette tekstuniverset som antyder en slags mellomeuropeisk mellomkrigstid, full av merkverdige rollefigurer med store planer. «Bastard» kom ut igjen på en EP i 2000. Med nå hadde bandet skiftet navn til Kaizers Orchestra. Vi måtte bare undre oss over hvorfor ingen hadde oppdaget verdien av oljefat, bilfelger og søppelspannlokk som stemningsspredere før. Terje Winterstø Røthing kom inn i gruppa med forsterket gitartrykk.
De største navnene i norsk rock i begynnelsen av 2000-tallet var Morten Abel og Madrugada. Begge sang på engelsk. I platebransjen var det en allmenn oppfatning av at dette var veien framover. Kaizers Orchestra kom til Bylarm i Bergen i 2000, men hadde ikke plass på det offisielle programmet, og spilte på en scene der nesten ingen oppdaget dem. De få fra bransjen som etter hvert fikk se dem likte kanskje det de hørte, men insisterte, om og om igjen, på at bandet måtte slutte å synge på norsk. Det ble en del av motivasjonen til bandet å stå på sitt. Sakte, men sikkert skulle skarre-r bli et dominerende trekk i norsk rock. På min liste over de ti beste nye navnene i norsk rock etter år 2000 synger alle med skarre-r.
[ Sangene til Nick Drake har fått evig liv ]
Kaizers Orchestra fortsatte altså etter den lille nedturen på Bylarm i 2000. Gruppa spilte på Underwood på Norwegian Wood, festivalens lille biscene for nye og ukjente artister. De fikk platekontrakt med det lille selskapet Farmen, som optimistisk trykket opp 3.000 eksemplar av debutalbumet «Ompa til du dør». Plata ble produsert av Stian Carstensen, som med sitt band Farmers Market var en av de få som kunne matche Kaizers’ elleville uttrykk. «Et eksplosivt uttrykk og en melodiføring som fører lytteren inn i en dans der gjenkjennelige trinn kjemper om oppmerksomheten med det brå og det uventede», skrev Mode Steinkjer her i avisa. De fleste anmelderne var svært begeistret. Men dette vet jeg mye om: Sånt er ikke ensbetydende med suksess videre.
Den første antydningen om hvor stort dette kom til å bli fikk jeg da Kaizers Orchestra kom til Oslo Spektrum som oppvarmingsgruppe for Morten Abel. Å være support kan være en utfordring, men Kaizers gikk til jobben uten erfaring fra store scener. De kastet seg fryktløst inn i kvelden med sin uforlignelige industrielle metallkabaret, slo så det smalt høyt fra oljefatene, og framførte sangene fra «Ompa til du dør» med et upåklagelig pågangsmot.
Forventningene til platesalget hadde vært nøkternt. 3.000 eksemplar var det man kunne håpe å selge av rar, annerledes musikk. Kaizers Orchestra ble ikke spilt på radio heller til å begynne med. Men de gjorde 150 konserter det første året etter utgivelsen. De måtte trykke opp stadig flere CDer, 100.000 ble det til slutt, de solgte så godt at de presset et lite opplag på vinyl, i ei tid da vinyl var så rart at plateselskapet fikk forespørsler fra kunder som ikke visste hva vinyl var. «Ompa til du dør» ble liggende et år på salgslistene i Norge. I vår kom boka om albumet, av Nils Henrik Smith, i serien Norske albumklassikere.
Noen hadde sammenlignet lyden av Kaizers Orchestra med Tom Waits. Denne gangen fikk vi et sjeldent tilfelle av at forbildet var like imponert. Da Tom Waits skulle lage ei liste over anbefalt musikk for nettbutikken Amazon satte han opp navn som Frank Sinatra, Little Richard, Elvis Costello – og «Ompa til du dør» med Kaizers Orchestra. «Norske «stormtrooping tarantellas», med primitive rytmer og oppfinnsomme strukturer. Tenkende menneskers sirkusmusikk. Way out», skrev Waits. Gruppa som hadde blitt bedt om å synge på engelsk for å slå an i Norge fortsatte å synge på norsk, og slo an i utlandet. Først og fremst i Danmark og Tyskland.
Gruppa som først ikke ble lagt merke til på Bylarm kom tilbake til den omreisende festivalen i 2005. Da var Bylarm i Stavanger, men Kaizers Orchestra spilte på Prekestolen. De har aldri vært redd for fallhøyden. Jeg har sett mange imponerende forestillinger av Kaizers Orchestra, men den største må ha vært i Roskilde i 2006. De hadde steget i gradene på de forskjellige scenene på denne festivalen, og sto nå på den oransje hovedscenen. Norske artister i Roskilde spiller hovedsakelig for norske tilskuere, men når Kaizers kom på var et internasjonalt folkehav der for å høre på. Øyvind Storesund hadde tatt over kontrabassen fra Jon Sjøen. Han sleit en streng på scenen, det tok noen minutter å skifte den, og da Janove Ottesen slapp opp for pausesnakk ba han bare publikum om å snu seg til alt var klart igjen. 50.000 snudde seg. Da musikken startet igjen gikk 100.000 hender rett i været. Det må være dette som er «kontroll på kontinentet».
[ Ny bok: Tore Renbergs heftige historietime ]
Gruppa tok seg tid og råd til stadig mer merkverdige påfunn, sammenlignet med vanlig bransjetenkning. Etter en serie suksessrike album kom trilogien «Violeta Violeta» som et halsbrekkende konsept, nærmest hasardiøst, siden de viet tre års arbeid til noe de ikke kunne være sikre på mottakelsen av. Igjen ute på grensen mot kunstnerisk selvmord, men Kaizers Orchestra slapp unna med dette også. Og vel så dét. Singelen «Hjerteknuser», en selverklært «jeklig» poplåt, ble deres største slager noensinne.
De ga ut ei konsertplate kun på vinyl i 2008. Vinylen var ennå ikke helt tilbake, men denne solgte fort ut. De ga ut ei samleplate med ikke tidligere utgitte opptak, nå på CD, men lot den bare være tilgjengelig i ei uke. Den solgte ut på én dag. De arrangerte en konkurranse der 100 andre artister meldte seg på for å lage den beste versjonen av «Hjerteknuser», bare tilgjengelig i noteform før bandet hadde presentert sin originalversjon. De kunngjorde at de ville gi ut et album med de mest kjente sangene sine sunget på engelsk. Denne meldingen var imidlertid datert 1. april 2011. I 2022 kom de omsider med ei ordentlig samleplate, dobbeltalbumet med den språklig ironiske tittelen «Greatest Hits». Dette solgte 10.000 eksemplar på vinyl, sannsynligvis den mest solgte vinylplata i landet i det nye århundret.
Hver gang vi har mistenkt Kaizers Orchestra for å ha nådd toppen kommer de tilbake og tar alt et skritt videre. Jeg snakket med dem om dette mellom første og andre del av «Violeta Violeta», om de selv hadde ventet alle de nye oppturene? – Jeg sier ja. Jeg har alltid trodd på det, sa Janove Ottesen. – Jeg kan bekrefte at dette er noe han alltid har trodd, humret Terje Winterstø Røthing. – Hvis du har varene kan du satse høyt. Hvis det er «drid» hjelper det ikke. Men dette er ikke «drid», mente de. Og Janove fortsatte: – Jeg gidder ikke mer hvis det er sånn at vi ikke kan bli større. Hvis det blir sånn at «nå gjør vi noe mindre», da får vi finne på noe annet, mente han. Nå gjør Kaizers Orchestra det helt store igjen.
