Sangene til Nick Drake har fått evig liv

I sin kanskje aller fineste sang. «Northern Sky», synger Nick Drake «I never knew magic crazy as this». Det gjør ikke jeg heller. Sangene til Nick Drake er i en klasse for seg. Så fulle av melankolsk lengsel at det nesten gjør vondt, og samtidig så stemningsfulle og pene at det er godt å høre på. Med hans varme, hviskende stemme, hans følsomme sinn, og melodier med en stemning som ingen i en nærmest endeløs rekke av unge, innadvendte etterfølgere har klart å overgå.

Sangene til Nick Drake har en skjønnhet og en skjørhet som er blitt forsterket av hans tragiske livshistorie. Han døde nemlig av en overdose antidepressiver i 1974, bare 26 år gammel. Da hadde han bare rukket å gi ut tre album, plater som bare solgte noen få eksemplar den gangen, men som i dag regnes blant populærmusikkens store klassikere.

I et nytt århundre er Nick Drakes musikk blitt bakgrunnsmusikk i kaffebarer, reklamefilmer og «Med hjartet på rette staden». For en mann som knapt nok noen visste om så lenge han levde fikk Nick Drake et bemerkelsesverdig stort publikum etter hvert. Dessverre for sent for ham selv. Han får heller ikke oppleve anerkjennelsen fra sine etterkommere på albumet «The Endless Coloured Ways», der sangene hans tolkes på nye måter 50 år etter at de ble laget. Dette er klassisk musikk.

[ Pop i 1973: 50-årsjubileum for mange av de aller største ]

Nick Drake ble født 17. juni 1948, i den britiske kolonien Burma, i dag Myanmar. Foreldrene flyttet hjem etter at landet ble uavhengig, til den engelske landsbyen Tanworth-in-Arden. Sønnen begynte etter hvert på kostskoler, han var en talentfull idrettsmann, men oppdaget musikken før idretten tok ham for godt.

Nick Drake laget sanger et sted i grenselandet mellom viser, jazz, pop og rock, opprinnelig inspirert av Bob Dylan, Van Morrison (spesielt «Astral Weeks»), Randy Newman og Tim Buckley. I ettertid har det imidlertid blitt sannsynlig at han hadde et annet forbilde som var like stor som alle disse: Hans mor!

Det viser seg at Molly Drake satt hjemme og lagde sanger for seg selv på 50-tallet, og spilte dem inn akkompagnert på piano på familiens båndopptaker. Disse kom ut på plate i 2018, og mange av sangene har den samme lengtende sødmen som sønnen senere perfeksjonerte.

Innholdet i sangene til Nick Drake preget av privatlivet hans: Innadvendte, men samtidig preget av en underlig oppløftende intensitet, som om det var livet om å gjøre og få laget dem. Musikken lå som en løftende trøst rundt dem. Den hviskende stemmen og de poetiske tekstene, sammen med et formidabelt gitarspill med mange vidunderlige akkorder og egne stemminger skapte de en hypnotisk stemning.

Nick Drake ble oppdaget av Fairport Conventions Ashley Hutchings på en protestkonsert mot krigen i Vietnam, der han kom på scenen klokka tre om natta. Hutchings anbefalte Drake for Joe Boyd – en høyt respektert produsent med utsøkt smak, som sto bak den første singelen til Pink Floyd, senere plater med R.E.M. og veldig mye annet. Boyd hadde sitt eget produksjonsselskap, Witchseason, som var lisensiert til det stadig voksende Island Records. Han ringte til Drake, som svarte på en måte som fikk det til å høres ut som det var første gang han snakket i en telefon.

Drake kom med dette inn i et miljø som i tillegg til Fairport omfattet sentrale folkhelter som Incredible String Band og John & Beverly Martyn. John Martyn skrev sangen «Solid Air» til ham: «I don’t know what’s going on in your mind/but I know you don’t like what you find/When you’re moving through solid air». De to var visst rake motsetninger som personer, men fant likevel en god tone sammen.

I sin selvbiografi «White Bicycles» forteller Boyd om en sanger som ikke klarte å spille det forventede bransjespillet. Han gjorde få konserter. Men han var likevel mer talentfull enn alle de andre berømthetene han jobbet med på denne tida. Drake kunne hatt alt. Av sine samtidige beskrives han som høy, pen og karismatisk, men svært tilbaketrukket. Han hadde store vanskeligheter med å forholde seg til musikkbransjen, og skapte selv en ond sirkel der mangelen på suksess kanskje formørket tilværelsen ytterligere.

[ Richard og Linda Thompson: Noen av de fineste sangene som er sunget ]

Da Boyd etter hvert solgte Witchseason til Island var et av vilkårene at platene til Nick Drake skulle være tilgjengelig til enhver tid, selv om de fram til da knapt nok hadde gått an å selge. Boyd og plateselskapet Island stilte opp for Drake hele veien. Selv om den kommersielle suksessen uteble, og han var vanskelig å jobbe sammen med var de enige om at sangene hans fortjente et større publikum. Han ble invitert til Frankrike for å skrive sanger for landets mest feirede chanteuse, Françoise Hardy, men kom tilbake uten at det hadde blitt noe av. – Nick Drake var en smertelig stillferdig person. Veldig, veldig innesluttet. Dessverre var ikke Nick like flink til å uttrykke seg som menneske som han var musikalsk, fortalte Richard Thompson til Arbeiderbladet.

Debutalbumet «Five Leaves Left» (1969) ble spilt inn med blant andre Richard Thompson fra Fairport Convention på gitar, Danny Thompson fra Pentangle på bass og de delikate strykerarrangementene til Drakes venn Robert Kirby. «Det er langt fra nok variasjon på denne plata til å gjøre den underholdende», mente New Musical Express, og fortsatte med å påstå at Nick Drake manglet Peter Sarstedts kvalitet og gjennomslagskraft. Sarstedt hadde nettopp hatt en av årets mest solgte singler med «Where Do You Go To My Lovely», men har ingen andre sanger som huskes like godt lenger.

På «Bryter Later» (1970) spilte Drake fortsatt med band, bygget rundt Fairport Conventions rytmeseksjon Dave Pegg og David Mattacks. John Cale kom inn med forskjellige tangentinstrumenter på det nevnte mesterverket «Northern Sky». Robert Kirbys strykere var enda mer framtredende, men hele tiden var Drake selv i sentrum. Selv om musikken høres pen og tilfreds ut er tekstene mer urofylte helt fra åpningslinjene i «Hazy Jane II»: «What will happen in the morning/when the world it gets so crowded/that you can’t look out the window in the morning».

[ 50 år siden Ragnarock - en ny tid for norske festivaler ]

Det tredje og siste albumet, «Pink Moon» (1972), skiller seg fra de to første ved å være Nick Drake helt alene med gitaren sin. Det låt enda nærere og sårere enn forgjengerne. Etter dette var han bare sporadisk i studio igjen. Fire etterlatte sanger kom senere på samlealbumet «Fruit Tree», sammen med andre ikke utgitte sanger. Blant disse var to av hans fineste, som ble utelatt fra debutalbumet: «Time Of No Reply» og «I Was Made To Love Magic». Her er også «Mayfair», en sang som ble gitt bort til et annet medlem i Island-familien, Millie Small (hun med «My Boy Lollipop») som spilte den inn som jamaicansk rocksteady, men som typisk nok ikke ble en suksess, den heller.

I 1974 hadde Nick Drake flyttet hjem til foreldrene i Tanworth-in-Arden, der graven hans jevnlig blir besøkt av beundrere som kommer fra verden rundt. Dødsfallet kom etter en periode da hans nærmeste trodde han var på vei oppover, etter mange tunge år. Vi får aldri vite om han tok sitt eget liv, eller var uheldig med doseringen av medisinene. Like sørgelig er det uansett. Det var ingen som måtte jobbe overtid i avisene den dagen Nick Drake døde. Det var nesten ingen som visste hvem han var. Men det kom endelig en større presentasjon av ham i New Musical Express, tre måneder etter hans død. Et grundig arbeid av journalisten Nick Kent, der han på bakgrunn av samtaler med noen av Drakes nærmeste var skeptisk til at han begikk selvmord. En fin timelang radiodokumentar fra BBC fra 2004, «Lost Boy - In Search Of Nick Drake», kan høres på YouTube. Fortellerstemmen her tilhører en av hans store beundrere, skuespilleren Brad Pitt.

[ Kongsberg Jazzfestival: Aurora bedre enn noensinne ]

Det nye hyllestalbumet «The Endless Coloured Days» henter tittelen fra ei linje i sangen «From The Morning», som her tolkes pent av den britiske drømmepoperne Let’s Eat Grandma. Fra vårt perspektiv er det spesielt interessant med Auroras karakteristiske vakre tolking av «Pink Moon», som hun gjør nøyaktig like lang, eller kort, som Drake gjorde selv – bare så vidt over to minutter. Artistene tar seg forskjellige grader av friheter i tolkningene i de 23 sporene på dobbeltalbumet. Åpningslåten «Cello Song» med irske rockebandet Fontaines DC er blant de mest radikale. En av Drakes etterlatte sanger, den vanskelige «Black Eyed Dog» tolkes med medfølelse av sangeren som kaller seg Self Esteem sammen med komponisten Craig Armstrong.

Her er mange gamle kjenninger som Ben Harper, David Gray og Joe Henry, men også yngre krefter som Feist, John Grant, Phil Selway fra Radiohead og et nydelig samarbeid med Elbows Guy Garvey og Mike Lindsay (Tunng, Lump) i «Saturday Sun». Liz Phair viser med «Free Ride» at noen av sangene til Nick Drake også kan være utmerket fengende gitarpop. Emili Sandé tar «One Of These Things First» på vei mot r&b. Den vanskelige oppgaven med å gjøre min alle tiders favoritt «Northern Sky» går til de skotske visesangerne Katrine Polwart og Kris Drever, som gjør den stillferdig og stemningsfullt, akkurat så vakkert som den fortjener. Alt i alt er dette et nydelig album, som setter sangene til Nick Drake i et fint nytt lys.

I forbindelse med 75-årsmarkeringen av livet hans kommer den nye biografien, «Nick Drake: The Life» av Richard Morton Jack, som skal være den mest detaljere gjennomgangen av sangerens liv så langt. Sist vi skrev utførlig om Nick Drake fant vi ut at albumene hans solgte 25.000 eksemplar i Norge i årene etter 2000, omtrent like mye som de solgte i hele verden i årene etter at de kom ut. Siden det var så få som oppdaget Nick Drake i utgangspunktet hører han ikke til i en bestemt tidsæra, men gjennom alle skiftende moteretninger høres det ut som disse sangene har fått evig liv.