Forever young: Nye plater fra gamle venner

---

Joni Mitchell

At Newport

Rhino/Warner

---

---

Bob Dylan

Shadow Kingdom

Columbia/Sony

---

---

Neil Young

Chrome Dreams

Reprise/Warner

---

I 1976 sang Bob Dylan, Joni Mitchell og Neil Young sammen på The Bands avskjedskonsert «The Last Waltz», som mange har kommet tilbake til etter Robbie Robertsons bortgang i forrige uke. Dylan var et naturlig midtpunkt i sin egen «I Shall Be Released» helt til slutt. Joni Mitchell og Neil Young sto ved siden av hverandre litt ute på siden, en tilsynelatende godt påvirket Young glante på Dylan med et salig glis, mens Mitchell så mer likegyldig og mindre imponert ut.

Man så vel ikke for seg at disse tre amerikanske legendene 47 år senere skulle komme med nye album som setter deres gamle sanger i nye perspektiv – på tre helt forskjellige måter. Vi kan alltids diskutere hvor mange ganger vi skal høre på nye versjoner av disse gamle klassikerne, siden livet er for kort til å få hørt nok på alle de andre sangene de har gitt ut. Nå som det ikke nødvendigvis koster skjorta må vi jo sette dem på likevel. For dem som har skjorter nok er det kanskje penger og plass til overs for å ta platene inn i hjemmet også.

[ Robbie Robertson er død - en bit av grunnfjellet i amerikansk musikk er borte ]

Joni Mitchells «At Newport» er den mest spesielle utgivelsen av disse tre, på grunn av den rørende historien rundt. Joni Mitchell ble rammet av en hjerneblødning i 2015. I årene hun har vært borte har anerkjennelsen av musikken hennes nådd nye høyder. I Norge har en konsert med sangene hennes, med en rekke fremragende sangere og musikere, gått sin seiersgang rundt i landet.

Newport Folk Festival er en institusjon i amerikansk musikk. Sommeren 2022 satte Brandi Carlisle opp en konsert der hun skulle synge sangene til Joni Mitchell med venner og publikum. Slik var den i alle fall annonsert, som en «Joni Jam» med Brandi Carlisle and Friends. Carlisle kom på scenen og fortalte at de skulle hylle Joni Mitchell, men la til at det føltes rart å gjøre det uten at «dronningen vår» selv var til stede. – Så det skal vi ikke gjøre, la hun til. Så kom hovedpersonen inn på scenen selv, satte seg ned i sirkelen, og ble der resten av konserten. Ingen reagerte negativt på denne programendringen.

Dette ble en feiring av gleden i sang og musikk. Bare tilstedeværelsen til Joni Michell var sterk nok til å gjøre dette til en høytidsstund med historisk sus. Så viste det seg fort at hun også var villig til å ta føringen i mange av sangene. «Big Yellow Taxi» starter albumet som frisk allsang, men gåsehudopplevelsen kommer der hun tar over alene i «A Case Of You», «Both Sides Now», en versjon av «Summertime», og den naturlige avslutningen med «The Circle Game». Hun viser også at motorikken er mer enn i orden når hun tar på en elektrisk gitar og spiller «Just Like This Train» som instrumentallåt.

Den aller største stunden kommer med fortellingen om bakgrunnen for albumet «Hejira», som introduksjon til en av hennes aller fineste sanger, «Amelia». Den før så klokkeklare, høye, lyse stemmen er blitt godt voksen nå, men desto mer uttrykksfull og full av livsvisdom i sangene. Hun har virkelig sett livet fra alle sider.

Denne sommeren kom også en ny «Joni Jam», denne gangen for 27.000 mennesker i nærmere tre timer i amfiteateret The Gore i staten Washington. Der kan det se ut som Mitchell sang enda mer selv enn i Newport. Kanskje kan vi håpe på enda flere konserter?

[ Ros til rosene til Joni Mitchell ]

Den mest forseggjorte av disse plateutgivelsene er nok Bob Dylans «Shadow Kingdom». Egentlig en TV-konsert som ble til i en pandemipause av den evigvarende turneen hans. Bare at musikken ble spilt inn i ro og mak i studio på forhånd. Dylan sang med et hovedsakelig akustisk band. Ingen musikere er formelt kreditert, men det dreier seg kanskje om navn som T-Bone Burnett, Greg Leisz og Don Was. På filmen er det andre, maskerte musikere som later som de spiller bak ham. Dylan synger i stiliserte nattklubbscener, før røykeloven, men nå er det altså den innspilte musikken det dreier seg om.

For dem som fortsatt ikke har kommet over at Dylan gikk elektrisk på Newport-festivalen i 1965: Her er ikke sangene bare akustiske, de framføres uten trommer også, men med desto mer trekkspill (av Doug Lacy). Det gir albumet en slags tejano-stemning, forenklet ofte kalt tex-mex-musikk. Dette er nye innspillinger av en utvalg sanger som for det meste kommer fra den første fasen av karrieren hans. Velkjente glansnummer som «It’s All Over Now Baby Blue», «I’ll Be Your Baby Tonight», og den lange tittelen som ble brukt til å dekorere T-banestasjonen på Ullevaal stadion, «Most Likely You Go Your Way And I’ll Go Mine».

[ Bob Dylan er 80 - en av vår tids største stemmer ]

«Shadow Kingdom» er virkelig et ganske vidunderlig album. Sangene er i kjent Dylan-stil ofte helt omstrukturerte, men i dette tilfellet er det aldri vanskelig å kjenne igjen utgangspunktet. Hør for eksempel «Watching The River Flow», som satte i gang fjorårets Oslo-konsert i en noe lealaus utgave, her også annerledes enn originalen, men spilt med stilsikker presisjon. «Tombstone Blues» og «What Was It You Wanted» framføres begge i den fortellende stilen som var så effektiv i noen av de nye sangene fra albumet «Rough And Rowdy Ways». «Forever Young» er derimot så melodisk og smektende som noen kan forlange.

Det er bare ni måneder siden det seneste albumet med helt nye sanger fra Neil Young. Det nye «Chrome Dreams» er innspillinger han gjorde mellom 1974 og 1976, rett før «The Last Waltz» altså. Den gangen kom de så langt som å bli presset på prøveplater av lakk, som ble et populært bootleg-emne i årene etterpå. Det fortelles at Young inviterte Carole King hjem for å høre på resultatet. Hun var mindre imponert av planen om å gi dette ut som det var. Young har senere innrømmet at sangene hadde godt av å deles opp, og settes sammen på andre måter etter hvert.

«Pocahontas» og «Powderfinger» stammer fra samme dag i studio, 11. august 1976, en session som Young en stund ville gi ut i sin helhet som albumet «Hitchhiker». Enda et album som «kunne vært», og som kom i sin tiltenkte form i 2017. Alle disse overlappingene fører til at «Chrome Dreams» ikke tilbyr noen unike opplevelser. Her er ingen sanger som aldri har vært hørt før.

[ Neil Young og verden i dag ]

Likevel har det sin egen sjarm å få disse sangene presentert som opprinnelig tenkt. «Chrome Dreams» kunne kommet ut etter «Zuma» fra 1975, som hadde fått Young opp på veien igjen etter hans såkalte «ditch trilogi»- tre plater som er regnet blant hans beste, men holdt på å etterlate ham i grøfta kommersielt. «Chrome Dreams» hadde fått ham opp på veien igjen, men mange av sangene er så underproduserte at veien tilbake til toppen fortsatt hadde vært lang. Det hadde uansett forandret diskografien hans fullstendig: Hva hadde vel «American Stars And Bars» vært i 1977 hvis «Like A Hurricane» var brukt opp før? Hva hadde «Rust Never Sleeps» vært i 1979 uten «Pocahontas» og «Powderfinger»?

Og når vi først spør: Hva hadde verden vært uten Joni Mitchell, Bob Dylan og Neil Young?