Hva likte kritikerne i 2017?

Årets beste album har landets kritkere allerde kåret: Dette er årets beste album

Men hva hørte Nye Takter-redaksjonen på i 2017? Her får du deres lister.

Geir Rakvaag

Favorittalbum:

1. Charlotte dos Santos – «Cleo»
Et debutalbum fullt av klassisk jazz og soul, men likevel ny musikk, med en helt vidunderlig stemme. Så vidunderlig at den bare må høres for å bli trodd, og ofte i perfekt harmoni med seg selv. Albumet inneholder innspillinger Charlotte Dos Santos gjorde mellom 2013 og 2015. Så hjemmelaget at hun var skeptisk til å kalle dette et album i det hele tatt. Og så er det altså årets beste.

Les også: Sommerens sensasjon på Øya

2. Susanne Sundfør – «Music for People In Trouble»
Hva er egentlig musikk for mennesker i nød? Skal den ha en slags trøstende effekt? Dette er i alle fall gripende nok, fra begynnelsen med Sundførs stemme helt nede med forsiktig gitarspill, til en storslått avslutning med lag på lag av lyd. Essensen i alt dette er sanger med et innhold som kan være så vanskelig som helst, men som er så overbevisende laget og framført at de fornyer troen på tilværelsen, til tross for en tidsånd som ofte kan fortone seg som uutholdelig. Dette er Susanne Sundførs mesterverk. Det er vanskelig å tenke seg noe sterkere, større eller vakrere.

Les anmeldelsen av «Music For People In Trouble»: Når nøden er størst

3. Lorde – «Melodrama»
«Melodrama» er et slags konseptalbum, som forteller om en hard dags natt. Fulle av ungdommelig lettsindighet, med enda mer drama enn melodrama. Her er det mange forskjellige stemninger, fra fyrverkeri til fortvilelse, men følelsene er aldri likegyldige. Det er lett å like hvordan «Green Lights» pumper seg opp til et ekstatisk houseparty, som et øyeblikk høres for voldsomt pompøs ut, før den tar seg sammen en liten stund, og så går rett i taket igjen.

Les anmeldelse: Litt av en fest

Lorde på Roskilde: My sweet Lorde!

The Magnetic Fields – «50 Song Memoir»
«50 Song Memoir» er et album med 50 sanger, én for hvert år i livet til frontmannen Stephin Merritt. Som på sitt forunderlige vis klarer å holde interessen ved like hele veien, det enorme omfanget til tross. Her er hele den musikalske spennvidden til The Magnetic Fields, fra syntetisk støy til vakker akustikk, og langt på vei alt mulig innimellom, alt etter hva som passer sangene best. En av de mest eventyrlystne musikalske fortellingene fra dette århundret.

Les anmeldelse: 50 sanger for livet

5. Michael Head – «Adios Senor Pussycat»
Michael Head hadde ikke gitt ut et helt album siden Shacks flott titulerte «On The Corner Of Miles And Gil», som Noel Gallagher ga ut for sine egne penger i 2006. Det lenge etterlengtede nye har den karakteristiske varmen, Heads forsiktige, følsomme stemme, delikate strykere, klangen i gitarene. Når han gjør en versjon av den gamle folkesangen «Wild Mountain Tyme» blir minnene om The Byrds ekstra tydelige, og vi hører også at hans godt kunne fylle rollen som bandleder for Arthur Lee og Love tidlig på 90-tallet. Michael Head forblir verdens beste kulthelt.

Les anmeldelse: Kulthelten over alle

6. Peter Perrett – «How The West Was One»
Enda en kulthelt vender tilbake. Peter Perrett kom og forsvant med gruppa The Only Ones i den nye bølge-musikken i slutten av 70-årene, og har siden bare vist seg svært sporadisk. Perrett har  vært en sånn sanger og gitarist som har fått usunn livsstil til å se ut som kunst. Dette er ikke noe vi skal romantisere, men desto gledeligere er det å høre at han er i stand til å lage sanger som forteller hvordan han har klart seg gjennom disse årene. Det er godt å høre at den gode, gamle gitarrocken fortsatt kan være så relevant i 2017.

7. Cashmere Cat – «9»
Haldens Magnus August Høiberg er produsent på en rekke innspillinger med verdensberømte popstjerner. Hans eget debutalbum er ambisiøs elektronisk popmusikk. Med gjesteopptredener av kjentfolk som Ariana Grande, Selena Gomez og The Weeknd er  «9» et svært eventyrlystent utspill i grenselandet mellom pur pop og eksperimentelle effekter.

Les anmeldelse: Lyden av 2017

Cashmere Cat på Øya: Katta med silkemyk pote

Cashmere Cat på Roskilde: Enda kulere Cat

8. Laura Marling – «Semper Femina»
Laura Marling har laget seks innholdsrike album nå. Vi kan minne om at hun bare er 27, men dette begynner å ligne en av de store karrierene i nyere popmusikk. Marling får igjen tekst og musikk til gå opp i en høyere helhetkerarrangement, det høres ut som klassisk sent 60-tall, og er så flott som det kan få blitt. Ofte kan en begynne å lure på hvem det er hun minner mest om, er det Van Morrison, Nick Drake, Joni Mitchell eller en annen av de gamle store, men det er egentlig ingen av dem, bare følelsen av noe som er sublimt fint.

9. Father John Misty – «Pure Comedy»
«Pure Comedy» er et mildt sagt innholdsrikt, godt over timelangt album, med et 13 minutters midtpunkt som heter «Leaving LA», fullt av sarkastiske refleksjoner om faderens egen rolle som sanger og låtskriver: «Another white guy in 2017/Who takes himself so goddamn seriously». John Misty er fortsatt noe helt for seg selv. Sangene hans er fascinerende nok fulle av ironi, sarkasmer, visdomsord og mer eller mindre finstemt poesi om verdens elendighet.

10. Hurray For The Riff Raff – «The Navigator»
Alynda Segarras  konseptalbum om ei jente (Navita, The Navigator) med puertoricans bakgrunn som vokser opp i New Yorks mindre bemidlede innvandrerstrøk, med alt det medfører av politiske implikasjoner i USA i dag. Tidligere album av Hurray For The Riff Raff har vært i den mer tradisjonelle country/americana-tradisjonen. Nå er uttrykket mer variert, i historisk poprock-forstand. «The Navigator» er et imponerende sterkt uttrykk for politisk popmusikk.

Favorittlåter:

Cashmere Cat  – «9 (After Coachella)»
Årets aller fineste låt er «9 (After Coachella)», med hele Cashmere Cats unike spekter av popteft og nyskapende tendenser. MØ synger «I like the way your body moving», og så er alt så lykkelig en liten stund, helt til denne sørgelige konstateringen av «you'll never be mine». Jeg synes det høres ut som stor kunst.

Hanne Hukkelberg – «Fall»

Ellen Andrea Wang – «Change of Heart»

Sigrid – «Go To War»

a-ha – «This is Our Home»

Mode Steinkjer

Favorittalbum:

1. Susanne Sundfør – «Music For People In Trouble»
Susanne Sundfør har mer på hjertet enn noensinne, og er verken redd for å sette en kile i det store alvoret eller gi oss sanger fra de innerste personlige tankekretsene. På et helhetlig sammensatt album lar hun sanger om en verden med slagside dominere, og når den store stemmen fylles med intens innlevelse skaper hun øyeblikk som udiskutabelt står fram som det beste hun har gjort. Det er monumentalt og inderlig, men også dansbart, slagkraftig og medrivende.

Les anmeldelsen av «Music For People In Trouble»: Når nøden er størst

Susanne Sundfør i Royal Albert Hall: Dronningen av Royal Albert Hall

Konsertanmeldelse: Hun brakte Norwegian Wood tilbake

2. Motorpsycho – «The Tower»
En ekstatisk utblåsning som avslører hittil uoppdagede musikalske impulser hos et av Norges mest internasjonalt anerkjente rockeband. Nye følelsesspekter transformeres inn i nye sett arrangementer og ideer som kjennes intuitive og ubevisst framelsket til perfeksjon. De ti låtene inkluderer muligens bandets letteste, fineste og mest finurlige øyeblikk i karrieren, samtidig er «The Tower» Motorpsychos mest komplekse og sammensatte verk, en manifestering av hvordan den uforbeholdne fantasien kan temmes og omdannes til stor kunst.

Les anmeldelsen av «The Tower»: Motorpsycho: Gjenfødelsen

Intervju Motorpsycho: Motorpsycho 5: En ny begynnelse

3. Code Orange – «Forever»
Årets hardeste gavepakke kom fra Pittsburgs Code Orange, hardcorebandet som nå med rette har sløyfet ordet «Kids» fra bandnavnet. De startet som et ungdomsband, men «Forever» utgjør et fullvoksent og innovativt anslag innen den metalliske hardcoresjangeren der vokalene, gitarene og selve uttrykket er steinhardt elegant og uten nåde, likevel imponerende komplekst og intrikat.

4. Father John Misty – «Pure Comedy»
Musikalsk er Father John Misty – eller Josh Tillmann som han egentlig heter – fortsatt full av seg selv, med hele hodet nede i honningkrukken og den americanabalsamerte rocken. Hadde Narsissus kommet seg online ville han hatt en festdag, synger han, og framstår ikke langt unna en Narsissus selv, men en variant av arten med samvittighet stor nok for oss alle. Svulmende er bare begynnelsen, men på en god måte der han legger hele sin spinkle tyngde bak ordene og maler gitarlyd med den bredeste og mest bustete penselen han kunne finne inni en garasje full av rustent tankegods.

Les anmeldelsen av «Pure Comedy»: Og vi morer oss til døde

5. Björk – «Utopia»
Musikalsk framstår Björks nye plate som et overflødighetshorn, et kunstverk forkledd som «popplate», men popmusikken på «Utopia» er i beste fall forvridde vrakrester av et dansbart beat eller et refreng. Etter den beksvarte «Vulnicura» er årets utgivelse manifestasjonen av en søken mot noe nytt, også i romantisk forstand.

Les anmeldelsen av «Utopia»: Björk løfter blikket

6. Courtney Barnett & Kurt Vile – «Lotta Sea Lice»
Dette er årets møte i outsidernes harmoniske selskap. To stemmer med ironisk distanse til tristessen finner hverandre over låtskrivingens mysterier i det som er like mye en musikalsk samtale som det er et knippe fine duetter som låter friskt og en anelse skakt. Bartnett er en relativt ny og difinitivt fantastisk stemme fra Melbourne i Australia, mens den gamle The War On Drugs-frontmannen Vile har utgitt noen strålende soloalbum med The Violatiors. «Lotta Sea Lice» er laget av det beste av to verdener.

7. Satyricon – «Deep Calleth Upon Deep»
Det er apokalyptisk, det er kaos og det er det store altet som preger Satyricons musikk på dette albumet, som kraftige, svarte brenninger og farlige mørke strømninger som trekker deg ned. Ut fra dette har Satyr og Frost skapt en blytung sfærisk letthet, som frosset i tid, sted og stemning. Likevel er materien levende som det beistet bandet er i hele sitt virke, et monumentalt verk som sjangeren tatt i betraktning garantert vil gi dem et større publikum.

Les anmeldelsen av «Deep Calleth Upon Deep»: Kaller fra dypet

8. Sólstafir – «Berdreyminn»
Islandsk musikk kan få noen hver til å bli sittende askefast, og det gjelder også metalbandet Sólstafir, som siden starten som et heller vanlig svartmetallband har perfeksjonert ytterligere den atmosfæriske, mørke og kjølige postmetallen som gjorde dem til verdenssensasjoner etter album som «Svartir Sandar» og «Otta». Det er gotisk storslått og nesten vondt vakkert innimellom utblåsninger som er en islandsk vulkan verdig.

9. Arca – «Arca»
Akkurat nå er Arca mest kjent for å ha produsert Björks nye plate «Utopia» på en måte som setter dype avtrykk. Han har også skrevet musikk for FKA Twigs og Kelela, men her er Arca fra Venezuela på hjemmebane, også musikalsk sett. Lydlandskapene fascinerer, rikdommen i lydbildene og de sfæriske arrangementene er like eksperimentelt overdådige som de er minimalistiske, og måten han har funnet sin egen stemme på viser hvordan Björk har inspirert han som kunstner – langt utenfor allfarvei i det elektroniske landskapet.

10. Songhoy Blues – «Resistance»
De kom ut av skyggene som et tradisjonelt ørkenbluesband, men «Resistance» viser at de har større ambisjoner enn som så. Med verden i sikte strammer de bluesen rundt jagende riff og elegante arrangementer som kontrasterer vokalen, enten de står for den selv eller de inviterer inn gjester som Londons grime-håp og Iggy Pop. Det er lekent, hardt og ladet med politisk substans.

Låter:

1. Kamasi Washington – «Truth«»

Lang som et halvt album har Kamasi Washington skapt en varm strøm av tidløse jazzimpulser som vokser og vrir og vender på seg. En ren takksigelse til hans egne helter, og et intimt møte med jazzens mest menneskenære følelser.

2. Susanne Sundfør – «Undercover»

3. Nick Cave & Warren Ellis – «Three Seasons in Wyoming»

Les også: Blod, svette og tårer fra Nick Cave

4. Ulver – «Rolling Stone»

5. Sigrid – «Don’t Kill My Vibe»

Bernt Erik Pedersen

Favorittalbum:

1. Daniel Kvammen:  «Vektlaus»
Storslått popmusikk om kjærlighet og tomhet, like uendelig sårt som universet er stort. Inneholdt også P1-plageren "Gatelangs i sorg og synd» som tok det hele ned til gatenivå:  "Oslo - me kræsjar inn i morgonsola». Det er noe veldig gledelig med hvordan dette albumet viser at pop er best på norsk!

Les anmeldelse: Der oppe blant stjernene

2. Four Tet –  «New Energy»
Flere gamle helter (10-20 år gamle, da) viste fin ny energi i år:  særskilt Kieran Hebden ( vi kan jo kalle ham "den forrige Floating Points», se under), som har gjort bra ting helt siden det ruvende debutalbumet "Rounds» (2003), og som nå fikk samlet elektronika, jazz, og folk sammen igjen i en flott albumhelhet… . Med årets fineste bjelleklang.

3. Broen –  «I < 3 Art»
I en edel tradisjon for kunst i popmusikken, gutter og jenter sammen i band, rare masker og  tuba på scenen, låter Broen allikevel helt nytt og oppløftende, med en helt egen tilstedeværelse i vokalen til Marianna Røe.

4. Susanne Sundfør –  «Music For People In Trouble »
«Klimakrisen blir eksistensiell» skrev jeg i avisen forleden dag om årets beste roman, Carl Frode Tillers «Begynnelser». Det samme gjelder for Susanne Sundfør-plata. Som i tillegg har "The Sound Of War»! Les Tiller, hør Sundfør.

Les anmeldelsen av «Music For People In Trouble»: Når nøden er størst

Susanne Sundfør i Royal Albert Hall: Dronningen av Royal Albert Hall

Konsertanmeldelse: Hun brakte Norwegian Wood tilbake

5. Floating Points:  «Reflections – Mojave Desert »
Vår nye housemusikk-helt Sam Shepherd får det til igjen, og på en helt annen måte enn sist! Frijazz-gitarrock-bandoppsettet som virket litt uforløst på Øya ifjor, skaper vidunderlig stjernekikker-musikk her.

6. Jay-Z –  «4:44»
Legacy legacy legacy: Jay-Z forteller sitt liv, om og om igjen. Denne gangen ydmyk, kjepphøy og selvransakende, personlig og politisk, med helhetlig produksjon som gjør dette til den beste plata på over et tiår fra verdens beste rapper.

Les anmeldelse: Jay-Z er blitt voksen

7. Motorpsycho –  «The Tower»
Durer avgårde i høyt tempo og kjent stil over to cd-er med progmetal. Låter høyere, klarere og tydeligere enn på lenge, og med fin framdrift fra ny trommis. Svært lovende utsikter for 30  år til med Motorpsycho!

Les anmeldelse: Motorpsycho: Gjenfødelsen

8. Fever Ray - «Plunge»

Brått var Karin Dreijer tilbake som Fever Ray og befestet sin stilling som en av Skandinavias mest interessante artister. Rå ramsalt rennende sextekno!

9. Charlotte dos Santos –  «Cleo»
Så flotte sanger, så flotte produksjoner, så riktig alt låter og samtidig så inderlig! Coveret på Jazznytt og greier også. Norges Erykah Badu.

Les også: Sommerens sensasjon på Øya

10. Gas –  «Narkopop»
Ingenting er som tung tysk narko-ambient, Wolfgang Voigt alias Gas lagde sin første plate på 17 år, og ikke noe annet låt riktig like skummelt og skrudd i år - lydspor til «Stranger things 2017»

.

Favorittlåter

1. Linda Vidala feat King Skurt One: «Bængshot»
Fordi jeg ler hver gang jeg hører den. Frekk freidig frisk fornyende. Rap er nå selve motoren i norsk popmusikk. Årets konsert: Linda Vidala uten King Skurk One på Haralds Vaffel-festivalen i Gamlebyen - et lite stykke Norge 2017.

2. Arif:  «Alene»

Da jeg ruslet gjennom Stockholms gater en sensommerdag hørte jeg denne bli spilt fra en hip kafe. Jeg hadde aldri aldri aldri trodd at jeg skulle høre norsk rap bli spilt på en hip kafe i Stockholm en sensommerdag.

3. Cezinando: «Håper du har plass»

4. Kjartan Lorentzen:  «Fredag»

5. Thundercat feat Michael Mc Donald & Kenny Loggins:  «Show You The Way»

Espen H. Rusdal

Favorittalbum:

Xxxtentacion - «17»

Angst, hjerte og smerte fra en amerikansk rapper som helt plutselig slo igjennom i det brede lag. Han har hatt et trøblete år med fenglseslsstraff og voldsdom hengende over seg. Det er vrient å lytte til albumet uten samtidig å bli påvirket av hans liv. Det gjør vondt og det er litt ekkelt.

Cezinando – «Noen ganger og andre»

Les anmeldelse: Moden og modig

The xx - «I See You»

Les anmeldelse: XX-faktoren

Kendrick Lamar – «DAMN»

Les anmeldelse: Fortsatt krutt

Lindstrøm - «It's All Right Between Us As It Is»

Er det disco? Er det house? Hvem bryr seg? Musikken er kalt disco av flere, og det er jo en viss sannhet i det. Samtidig er dette et album med mye 90-tallsnostalgi. Selv liker jeg «Tenisons», en sak med house i trommene og alle elementene man husker fra den gangen dansemusikk var spennende og utfordrende, mens sjanger fikk være sjanger.

Les anmeldelse: Fete låter som tar seg god tid

Vic Mensa - «The Manuscript»

Les anmeldelse: Kort og kjempegodt

Bicep - «Bicep»

Les anmeldelse: Viser muskler

Vince Staples - «Big Fish Theory»

Rapperen fra Long Beach siteter like gjerne Joy Division som David Bowie og er som sådan en eklektisk artist. På «Big Fish Theory» låner han sågar fra både techno og electro.

Jay-Z - «4:44»

Les anmeldelse: Jay-Z er blitt voksen

Taylor Swift - «Reputation»

Si hva du vil, men når Tayor Swift ruller ut maskineriet er det med svensk hjelp i form av Max Martin og kompani, låter det så bra kommers pop kan i 2017. Gigantiske poplåter levert på proffeste vis.

Les anmeldelse: Synger om å være utsatt for heksejakt

Favorittlåter:

Bicep - «Glue»

Dette er en sånn låt som er både retro og veldig nå på en gang. Den er myntet på danegulvet med den britiske duoen har samtidig en heftig popteft.

Gucci Mane - «Money Make you Handsome»

The XX - «On Hold»

Future - «Mask Off»

Cezinando - «Vi er perfekt men verden er ikke det»