5
Björk
«Utopia»
One Little Indian
For to år siden ga Björk ut «Vulnicura», et åpent sår av et album tuftet på den storslåtte og sinte lyden av et knust hjerte. Nå to år etter har den islandske artisten åpenbart fått bruddet med ektemannen og kunstneren Matthew Barney på større avstand. Hun stirrer ikke lenger ned i den svarte vannoverflaten, men absorberer alt og alle rundt seg som om hun har oppdaget verden på nytt, fargerik og overveldende. Resultatet myldrer av ideer og filosofiske betraktninger, som er dypt fascinerende og fengslende. Musikalsk framstår «Utopia» som et overflødighetshorn, et kunstverk forkledd som «popplate». Men selvsagt er det ikke pop hun lager denne gangen heller, i hvert fall ikke slik hun selv definerte sjangeren på de medrivende soloplatene på 1990-tallet etter oppløsningen av The Sugarcubes.
Popmusikken på «Utopia» er i beste fall forvridde vrakrester av et dansbart beat eller et refreng, godt mikset i en kollasj av elektronisk musikk og synther som gjennom kontrasteringer finner sin helt egen vei innunder vokalen. Om man kan sammenligne med noe som helst, for eksempel med utgangspunkt i singelen «The Gate», er det Scott Walkers eksperimentelle, symfoniske velde på hans nyere album, som «Tilt». Vokalen hennes er innstendig, leken og like klar som fargene hun omgir seg med der hun understreker sin egen aksent i langt større grad enn tidligere. Hun får alt til å høres så enkelt ut, men bak hver eneste låt, hver eneste lyd ligger det enormt arbeid, utmeislet med kirurgisk presisjon. Det er i hovedsak Björks visjon alene, men denne gangen skal hun ha arbeidet tettere med «Vulnicura»-produsent Arca (Alejandro Ghersi) fra begynnelsen av. De dypt komplekse låtene framstår som fragmenter av en helhet, og det å forsone seg med «Blissing», «The Game» og «Claimstaker» krever like stor egeninnsats som å temme et vilt dyr. Gevinsten er tilsvarende enorm.
I et intervju med Dazed forut for det nye albumet påsto hun like godt at dette er hennes «Tinder album». Du skal nok likevel ikke regne med at Björk nå får datingappen til å løpe løpsk, snarere er uttalelsen en metafor på nettopp den umiddelbare åpenheten og nysgjerrigheten som preger «Utopia», en rikdom og en variasjon som er usedvanlig selv til Björk å være. Et islandsk fløyteorkester setter sterkt preg på lydbildet, det samme gjør barnekoret hun selv sang i som liten. Og ikke minst får organisk musikk en ny betydning når Björk går på så vel mental som fysisk oppdagelsestur i naturen, med opptaksknappen inne. Her er fuglesang i feltopptak fra Arcas hjemland Venezuela og hennes eget Island. Det er apelyder, paringsrop, rasling, vær og en hel underskog av lyder som vanskelig lar seg definere som annet enn ren rikdom. Den samme nysgjerrigheten og måten hun i musikken har åpnet øynene på, finner gjenklang i tekstene. Om det ikke er flørting på Tinder, er det i det minste en søken mot noe nytt, også i romantisk forstand. Som allerede i åpningslåten «Arisen My Senses», der hun nesten yr synger om å utveksle spillelister, av alle ting via MP3:
«He reminds me of the love in me/I’m celebrating on a vibrancy/Sending each other MP3s/Falling in love to a song»
«The Gate» har noe av den samme åpningen, øm og omsorgsfull, mens hun på senere låter viser at hun ikke er helt ferdig med skilsmissen. Sangen «Sue Me» kan lett leses som et kapittel i den fortsatt pågående prosessen med å fri seg fra eksmannen, nærmere bestemt søksmålet over omsorgen for datteren. Nei, Björk vil ikke «kutte datteren i to», men påkjenningen fra fedrenes nedarvede synder er blitt til en jagende irritert rykning av en sang som bokstavelig kribler av urofølelse, motstridende impulser og rastløshet. Og «Tabula Rasa», sangen til deres felles nå 15 år gamle datter og bare ett av en mengde hint til litteratur og filosofi på «Utopia», handler om hvordan datteren må starte på nytt med blanke ark, fri for de traumene som «han» har påført dem gjennom dobbeltlivet han angivelig levde:
«Tabula rasa for my children/Let’s clean up/Break the chain of the fuck-ups of the fathers»
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Björk forestiller seg ikke, men uttrykker seg direkte og uten omsvøp gjennom et knippe musikalske kunststykker, som til sammen danner en helhet som imponerer og rører både i sin unikt sammenskrudde detaljrikdom og gjennom tekstene. Musikalsk er hun ikke umiddelbar som før, samtidig som «Utopia» for fulle seil inngår med selvstendighet i det som for lengst har avtegnet seg som et kunstprosjekt hvor musikken og låtene blir katalysatorer for film, visuell kunst, digitale uttrykk og Björks iscenesetting av seg selv. Både i den sammenhengen og som frittstående album blir «Utopia» et imponerende skritt videre.