Daniel Kvammen har ifølge vår anmelder levert et album som er usedvanlig godt dramaturgisk lagt opp, slik at lytteren virkelig får følelsen av å være med på noe helt spesielt. FOTO: Anne Valeur

Der oppe blant stjernene

Daniel Kvammen lager stor popmusikk av kjærlighetens og universets mysterier.

Nye takter

Daniel Kvammen

6

«Vektlaus»

Jansen Plateproduksjon

Universet. En uendelighet av stjerner og planeter. Og midt i svever en ensom og forlatt Daniel Kvammen. På «Vektlaus» viser han hvordan popmusikken kan formidle de aller største følelsene.

Dette er Daniel Kvammens andre album. På debuten «Fremad i alle retningar» (2015), og den tilhørende «1988 EP», skrev han om sin oppvekst og ungdomstid på bygda. Nå skriver han om samlivsbrudd og og voksentid i storbyen. Begge deler med utgangspunkt i levd liv, men denne gangen mindre spesifikt festet i tider, steder og historier. Mer universelt, om du vil.

Så hvorfor skal vi bry oss om Daniel Kvammens samlivsbrudd? Fordi han lager så fantastiske sanger om det! Med «Vektlaus» tar han store steg både som låtskriver og artist. Der debuten tok utgangspunkt i streit kassegitar-pop, er gitaren hans borte her, og han har ingenting å klamre seg til lenger utenom mikrofonen. De ni sangene her er spilt inn over en periode på sju måneder under ledelse av produsent Even Ormestad, bl.a kjent fra Jaga Jazzist. Det svimle, psykedeliske lyduniverset til Jaga kjennes igjen på et par av låtene («Her kjem samtida», «Skostredet»).

En rekke kjente musikknavn bidrar – Lars Horntveth, Hanne Hukkelberg, Hilde Marie Kjersem, Erlend Mokkelbost, Ståle Storløkken, Amund Maarud, m.fl. Men bidragene deres er knapt merkbare, i positiv forstand: Den gigantiske produksjonen og den storslåtte orkestreringen kommer aldri i veien for det Daniel Kvammen vil uttrykke.

Mange av disse låtene er uforskammet poppa – FM-pop, som man sa før signalene forsvant fra eteren: De herlige doble gitarene på «Om du vil ein gong til», det maniske synthriffet på «Ingenmannsland» (som er OMD «Enola Gay», snodd/snudd), og det umiddelbare refrenget på singelen «Me dansar ikkje for moro skyld». Den føltes litt for kjekk og clever sånn på egenhånd, men her faller den til rette, på et album med enorme følelsesmessige kontraster. Fra 57-personers symfoniorkester til helt blottlagte partier med bare piano, speiler musikken det svimlende spennet i følelser: Tomhet og fortvilelse – «me kan ikkje væra i lag meir/ellers kjem me til å døy», håpet om en ny sjanse («eg lover det kan bli bedre om du vil ein gang te»), den gjentatte insisteringen på «eg trur at kjærleik fins».

Den oppmerksomme leser/lytter vil kjenne igjen denne frasen fra både Bruce Springsteen og Håkan Hellström. Det er der oppe vi beveger oss nå. Hellströms Gøteborg-romantikk gir gjenklang i den jublende «Gatelangs i sorg og synd», en potensiell ny Oslo-klassiker. Når Kvammen synger «Oslo, Oslo/me kræsjar inn i morgonsola» – akkurat sånn kan det føles å være i live i Oslo!

Denne låten kommer nest sist på et album som er usedvanlig godt dramaturgisk lagt opp, slik at lytteren virkelig får følelsen av å være med på noe helt spesielt. Klumpen i halsen blir vanskelig å svelge når den gospel-aktige avslutningslåten «Det beste ventar fortsatt» toner ut mens Kvammen messer på sluttordene «så lenge eg har deg/så lenge du har meg». Med «Vektlaus» klarer Kvammen både å formidle en svimlende følelse av kosmisk ensomhet, og samtidig strekke ut en hånd, eller en livlinje, fra en astronaut til en annen. Vi er ikke alene i universet.