Nye takter

The Shins for nostalgikere

Fredagens The Shins-konsert var en vellengta reise til 00-tallet.

James Russell Mercer

5

KONSERT

The Shins

Amfiet

Øyafestivalen, fredag

Trolig var det på venteværelset i filmen «Garden State» at nordmenn flest ble kjent med The Shins, i den scenen der Natalie Portman sier «This song will change your life», før hun trer klokkene med «The New Slang» over øra på Zach Braff.

Siden førstealbumet «Oh, Invented World» fra 2001, har indie-rock-romantikerne fra Albuquerque, New Mexico, gitt ut albumene «Chutes Too Narrow» (2003) og «Wincing The Night Away» (2007), før det tok litt mer tid før «Port Of Morrow» utkom i 2012. Tidligere i år, kom omsider The Shins femte studioalbum «Heartworms», til jevnt over ok kritikker. Det er det tydelig at bandet også har fått med seg. Fredagens sett er sterkt prega av de tre første albumene  – til undertegnedes, og stort sett resten av publikums store glede. Det er tydelig at det er de gamle låtene folk flest også har mest forhåpninger om å høre i dag.

Foruten «Name For You», «Painting a Hole» og «Half a Million», er det trolig ingen flere nye låter å spore. Gamle klassikere som «Mine’s Not A High Horse», «Sleeping Lessons», «Simple Song», «Gone for Good», «Caring is Creepy», «Kissing the Lipless» og «Girl Inform Me», får god respons, før en nedtona og taknedsatt bluegrass-versjon av «Young Pilgrims» gir mersmak. Frontfiguren selv, James Russell Mercer, er lett gjenkjennelig i sin signatur-spørsmålstegn-t-skjorte (har han den samme hele tiden, eller kjører han Donald Duck-stil, med mange identiske spørsmålstegn-t-skjorter?).

Les også: Alt om Øya 2017

Det er en tight og solid levering fra scenekanten, og fra bandet som tydelig har det gøy i hverandres nærvær og samspill. Det går som en drøm, lydbildet likeså. Mercer høres nesten ut som på plate – i positiv forstand – og publikum svarer ved å danne et hav av armer og stadig høyere jubel. På «Saint Simon» får mellomspillet sin «La la la la» i allsang-versjon. Bassen markerer starten på «Phantom Limb», og havet av veivende armer er oppe igjen. Mercer utroper publikum til «the singing of the year», før trampeklappen nesten setter takta til «Simple Song».

En gjeng fugler flyr i flokk på himmelen over scenen, samtidig som åpningstonene til låta som «will change your life» markerer at konserten snart er ved sin ende. Jeg tar dette som et tegn. De fremmøtte «ooh»–er med, som en gjeng naive hippier, og hele settingen glir inn i The Shins-universet med de rare blomstene som pryder scenen. Det er veldig greit at The Shins både har selvinnsikt nok til å velge de beste låtene, og samtidig viser at man ikke må spille alt som er nyere, selv om man faktisk nettopp kom med et nytt album. Jeg begynner å lure på hvor tilfeldig det er at denne konserten, hvis halvparten av låtmaterialet er prega av 00-tallet, er taktisk lagt til samme kveld som et annet band som også peaket rundt samme tid: Pixies. Den strukturanalysen får noen andre gjøre. Dette var en vellengta reise tilbake i tid for 00-talls-nostalgikere.