Nora Brockstedt er død

Da våre forgjengere i Arbeiderbladet begynte å dele ut sølv- og gullplater for store salgssuksesser, var Nora Brockstedt den første som fikk for «Er du gla' i meg ennå, Karl Johan» i 1960. Kanskje ikke hennes største stund, kunstnerisk sett, men et bevis på hennes sentrale posisjon i lokal pophistorie. 19 år gamle Nora Berg slo gjennom da hun vant en sangkonkurranse på Kampen Tivoli i 1942. Hva sang hun?

– Det husker jeg ikke, det var vel en eller annen slager som var på moten. Det var Alice Babs-feber i Norge på den tida, med «Swing it magister'n» og sånn, så det var nok noe swing, sa hun i et intervju her i avisa en gang. Nyere forskning viser at det kan ha vært en sang som het «Mariann». Hun fikk sporenstreks (som man sa dengang) tilbud om å danne Harmony Duo sammen med Oddvar Sanne, og gjorde sin første plateinnspilling med duoen i 1945, «Enn engang skal fuglene synge». Den er spilt inn 21. februar i 1945, og må ha virket ekstra sterkt i frigjøringsdagene noen måneder senere. Nora Brockstedts platekarriere kan følges på samlingen «Tango for to – 50 innspillinger fra 50 år», som kom da hun jubilerte som plateartist i 1995.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fra 1946 kan vi høre Nora Brockstedt som en av vokalistene i Pete Browns Orkester i «Gotta Be This Or That», fra en 78-plate. Hun var også med på LP-en med den fantastiske tittelen «Jazz And Hot Dance In Norway» det samme året. Hun sang både jazz og lettere slagere, men det var populærmusikken som ble prioritert på platene. Singlene kom tett. Hun slo an i Sverige også, og ga ut mange av innspillingene med både svensk og norsk tekst. Hun ble med i gruppa Monn-Keys, under ledelse av Egil Monn-Iversen, som satte et sterkt preg på popmusikken i Norge på 50-tallet. Og som aldri må forveksles med amerikanske The Monkees. Monn-Keys var med i revyen «Kjør Storgata» i 1954, der Brockstedt sang «En liten pike i lave sko». Som singelplate solgte denne 50.000 eksemplar, i en tid da vi ikke trodde at det fantes så mange platespillere i Norge. Det er en opplevelse å høre den igjen i dag, nærmest et feministisk manifest, om å se forbi overfladisk «høye hæler, rouge og primadonnatoalett», og heller være seg selv, med «friske farger som sitter fast». Ikke så lett, når «verden vil bedras, og ikke minst den unge mann». Har verden gått videre?

I 1957 kom «Tango for to», som ble en av tidenes største norske hits. Sangen var skrevet av Alf Prøysen og Bjarne Amdahl for NRK, og Prøysen spilte den inn selv som duett med Torhild Lindal. Men Prøysen og Lindal var på samme plateselskap, en kobling som NRK ikke kunne vedkjenne seg. Nora Brockstedt lagde en ny versjon, og det brøt ut en stor platekrig der også Kari Diesen var involvert med sin innspilling. Diesen kom for sent inn i konkurransen, selv om den hadde «Hovedøen» på B-siden. Og så sies det at konkurransen i musikkbransjen er hard nå!

For Nora Brockstedt ble dette innledningen til et langt og godt samarbeid med Alf Prøysen. Hun ble en av de fremste tolkerne av noen av Norges kjæreste sanger. Prøysen og Bjarne Amdahl skrev dessuten sanger bare for henne, rundt 30 i tallet totalt. Albumet «Nora synger Prøysen» samler mange av dem. Siden Brockstedt og Prøysen var på forskjellige plateselskap kunne de ikke gi ut noe sammen, og de finnes bare ett bevart opptak av de to, «Per Infanterist og Olea Kokkepike», fra NRK i 1969.

– Alle artister tolker Prøysen på sin måte. I mine versjoner var det alltid litt swingfot. Jeg likte å gi dem litt fart, sa Nora Brockstedt til Dagsavisen.

– Samtidig var det viktig for meg å få fram alvoret i det Prøysen skrev. Han skrev mye om trange kår og urettferdighet. Min egen favoritt er «Slipsteinsvæilsen». Den skrev Prøysen spesielt til meg, da jeg hadde hovedrollen i musikalen «Hu Dagmar». En dyp og sterk tekst: «Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med så kjem dom i mårrå å meie dokk ned». Mørk? Ja, men er ikke livet det også, spurte hun.

LES OG HØR: Nye Takters nasjonalsanger - nr 2 Nora Brockstedt med "Så seile vi på Mjøsa"

60-tallet startet sterkt da Nora Brockstedt sang «Voi voi» til topps i den norske finalen i Melodi Grand Prix, og til en 4. plass i den internasjonale finalen. En sang hun alltid har hatt på repertoaret, fordi hun mente den svinger like godt som de mer allment aksepterte jazzlåtene. Men Nora Brockstedt var ikke med i den nye popæraen på 60-tallet, da Wenche Myhre tok over som landets fremste toppidol. Hun fortsatte å synge viser og jazz og svært mye annet.

Allerede i 1957 sang Nora Brockstedt Jerome Kern og Oscar Hammersteins «Can't Help Lovin' That Man» som «Eg må halde på mannen min», jazz på nynorsk også nå. Jazzen var der hele tiden, selv om slagerne var prioritert. Hun opptrådte på jazzklubb i New York under en ferietur i 1958, og fikk tilbud om et fast engasjement, men måtte hjem for å turnere i svenske folkeparker. Det ble liksom aldri tid til å prioritere den ordentlige jazzen.

I 2004 kom omsider hennes første album med de gamle standardlåtene fra oppveksten. «As Time Goes By» inneholder «I Get A Kick Out Of You», og mange andre vi har hørt veldig mange ganger før, men her med en egen Nora-stemning. Fire år etter kom «Nora – for swingende», med mer av det samme. Det var aldri for sent for Nora Brockstedt. Her var også en versjon av Jan Eggums «En natt forbi», nå som cooljazz.

– Vi hadde en del jazzkonserter før, men det ble aldri tatt opp, annet enn private opptak. Derfor er det spesielt morsomt at det ble noe av nå, fortalte hun.

Og snobbete var hun aldri:

– Musikalsk er jeg litt altetende, jeg har innrettet meg etter forholdene. Det må man, om man skal overleve som solist. I dag er alt så voldsomt, ting hausses opp så fort at det sikkert kan være vanskelig å ta for dem det gjelder. Men jeg har gått den lange veien, tatt ett og ett skritt om gangen. Da blir man mer sikker og rustet mot hva som eventuelt måtte møte en, fortalte Nora Brockstedt.

Deler av denne teksten sto på trykk i Dagsavisen 10. august 2013.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen