– Jeg er fra Holmlia selv. Men da jeg skulle fotografere derfra, begynte også jeg å lete etter mørke bilder med trange smug, knivstikking og gjenger og narkotika. «Det er sikkert blitt mye røffere der siden jeg vokste opp», tenkte jeg.
Brian Cliff Olguin smiler selvironisk.
– Men det var jo ikke det. Jeg hadde blitt smitta av fordommene utenfra, og det etter kun få år borte fra stedet jeg selv vokste opp, sier han til Dagsavisen.
Brian Cliff Olguin er fotograf og journalist. En stund jobbet han i Dagsavisen, nå er han i LO Media.
Nå har han laget fotoutstillingen «Bror», som vises på Fotografiens Hus i Oslo sentrum fra 25. mai til 26. juni.
[ Det er liv laga for Ingrid Winter (+) ]
Årets bilde
Brian Cliff Olguins forrige store fotoprosjekt het «Hjem». Det var bilder av folk som bor i kommunale boliger på Torshov i Oslo. Prosjektet ble også til boka «Bygården: Historier om drømmer, virkelighet og norsk boligpolitikk».
Ett av fotografiene fra serien, kalt «Helge og Anniken», ble kåret til Årets bilde av Pressefotografenes klubb i 2019.
«Hjem» handlet, direkte og indirekte, om fattigdom i Norge.
Beryktet sted
Også når det er snakk om Holmlia, er det aller oftest de negative sidene som kommer fram. Barnefattigdom er et viktig tema også her, i tillegg til bekymringer rundt voldsepisoder, rusmiljøer, gjenger og utenforskap.
Jeg hadde aldri sett hasj i hele mitt liv!
— Brian Cliff Olguin, fotograf
– Veldig mange har kun fått med seg det negative som skrives om stedet. Jeg husker veldig godt selv hvordan det var å være ung og komme fra Holmlia. Da jeg begynte på videregående i byen, fikk jeg mange spørsmål av typen «går du med kniv?», «røyker du hasj?»
– Jeg hadde aldri sett hasj i hele mitt liv! Kniver hadde jeg sett, men jeg hadde aldri vurdert å gå med en som våpen, sier Olguin.
[ Film om norsk barnevern topper Netflix-listene verden over ]
Kjedelig oppvekst
Det Holmlia han viser fram i «Bror», er ikke noe skummelt sted.
Det er et sted der barn og unge vokser opp, og bruker mye tid på å kjede seg. Vennskap er viktig, nå som før. Dessuten er det mye natur der, grønt og frodig.
– Jeg ville gi et bilde av hverdagslivet på Holmlia. Hva skjer de 363 dagene av året da det ikke er politiutrykning til voldsepisoder som det uansett kun er noen få som står for?
– Det jeg fant ut, var at lite hadde forandra seg siden jeg bodde der selv, for ti år siden. Ungdom er ungdom. De kjeder seg. Henger mye på fotballbanen, sier Olguin.
Bror har tillit
Gutta kaller hverandre «bror» uavhengig av alder og blodsbånd. Derav tittelen på utstillingen.
– Det er en tillitsbetegnelse. «Bror er en som har deg, uansett om du er høyt oppe eller lavt nede», oppsummerte en av gutta jeg prata med. En du kan stole på, med andre ord, sier Brian Cliff Olguin.
Guttene og mennene han har fotografert, er mellom 15 og 33 år gamle.
– Jeg ville høre hva de selv tenker om å komme fra et sted som har et dårlig rykte. Han på 33 har hatt et ganske røft liv. Men han er opptatt av at døtrene skal få det bedre enn ham, sier Olguin.
Sårbarhet
Utstillingen består av kun femten bilder, valgt ut blant de mange tusen han hadde tatt over tre-fire år.
– Å velge ut er kjempevanskelig. Jeg ville ha noe natur. Mye hverdag. Portretter med en viss sårbarhet, ærlighet, tatt rett på. Jeg ville at de som ser bildene, blir sittende igjen med en følelse av hva en bror er, og hvor en bror finnes.
– Heldigvis hadde jeg god hjelp i arbeidet med å velge ut bildene. Jeg har vært heldig og fått være del av mentorprogrammet til Norwegian Journal of Photography. Det er en ordning i regi av Fritt Ord, der man får en flink fotograf som mentor, som følger opp deg og prosjektet ditt, sier Brian Cliff Olguin.
Taperne
Olguin hadde to grunner til å sikte seg inn på gutter i fotografiene sine.
– For det første er det mye vanskeligere for meg, som mann, å komme ordentlig tett på jenter. For det andre er det stadig tydeligere at guttene er taperne i samfunnet, sier han.
Fotografen utdyper:
– Det er ikke uten grunn at regjeringen har satt ned et mannsutvalg. Vi kan se på problemer som høye selvmordstall. Utenforskap. Gutter og unge menn som ikke klarer å fullføre videregående, og som faller fra i arbeidslivet.
– Gutter og menn som kommer fra dårlige økonomiske kår og fra familier med lavere sosial status, sliter ofte ekstra. Dem vet vi at det er en del av på Holmlia, sier han.
[ Forfatteren Tsitsi Dangarembga: – Jeg ville plante ideen om at jenter som meg også kan bli noe (+) ]
Arbeiderklasse
Mye har blitt sagt og skrevet om såkalte «gettoer» i Oslo, på steder som Holmlia og i Groruddalen. I noen tilfeller er bekymringene først og fremst en fordekt form for rasisme – hvite nordmenn er redde for «utlendinger» som kommer her med sin «fremmede» kultur og liksom «tar det som er vårt».
– Vi må snakke om rasisme. Jeg syns dessuten det er interessant å se også på klasse. Nyhetsmediene er opptatt av «gangstere». Noen av disse har ikke etnisk norsk bakgrunn, det stemmer. Men man kan like gjerne si at de tilhører arbeiderklassen. At hele den norske arbeiderklassen er blitt mer farget, sier Olguin.
Klassereise
Ser man på klasseaspektet, forstår man mer, sier fotografen:
Foreldre vil at barna skal klatre. Foreta en klassereise.
— Brian Cliff Olguin, fotograf
– Da ser man at folk med ikke-norsk bakgrunn ofte har veldig like håp og mål for livet som den etnisk norske arbeiderklassen hadde på 1950-tallet. Foreldre vil at barna skal klatre. Foreta en klassereise. At de skal få utdanning. Gå på skole, få en god jobb, sier Olguin.
– Barna selv drømmer også om å klatre. De vil bli fotballstjerner. Musikere. Rappere. De har rollemodeller de aspirere mot, som rapperen Nicolay Sereba fra Nico&Vinz, som kommer fra Holmlia.
Det er fint å høre barnas drømmer. Men også litt sårt.
— Brian Cliff Olguin, fotograf
Eller han som skulle bli den neste store spilleren for Vålerenga, men ødela menisken. Han jobba hardt slik at han kom inn på jusstudiet på Lillehammer i stedet, og er nå en lokal helt for ungdommene, med fin dress og flott bil.
– Det er fint å høre barnas drømmer. Men også litt sårt. Vi vet jo at ikke alle kan bli den neste store rapperen eller stjernespilleren, sier Olguin.
Et sted å være
Mange av ungdommene han møtte og fotograferte, spilte ikke egentlig fotball i klubben. De hang rundt fotballbanen fordi den er et sted å være.
– Organisert idrett er ikke for alle. For det første koster det penger. Og alle liker ikke fotball. En veldig bra utvikling siden jeg selv bodde på Holmlia, var at det var kommet flere fritidsklubber der.
– I den grad jeg har noe politisk budskap med «Bror», er det dette: Putt penger inn i fritidsklubber! De er så viktige!
– Jeg har selv vært bruker av en fritidsklubb, og jobba der da jeg ble eldre. Det er ekstremt viktig at det fins steder å henge, som er gratis. Det fins ikke noe bedre enn å henge med en voksen som ikke er forelderen din, som kan vise det hvordan man skrur ei biljardkule, eller lager et bra DJ-set. Et sted å være uten mas fra foreldre, sier Olguin.
[ Anmeldelse: Jon Fosse ved en korsvei ]
Viktig for unge voksne
Et sted å gå til, rett og slett, som ikke koster penger.
– Lavterskeltilbud generelt er superviktige. Ikke bare for åtte- til trettenåringer. Tenåringer trenger virkelig steder å være de også. Og unge voksne, som det er veldig lett å glemme. Det er ikke alle som kommer i gang med studier, eller finner en jobb.
– Gratissteder der folk kan være sammen, bygge nettverk, kanskje få litt jobbtrening, er gull verdt. Nå høres jeg ut som mora mi, men dette med å ha et sted å gå til, er så viktig, sier Brian Cliff Olguin.
[ Her får menn kjenne på menssmerter: – Å fy! ]
[ Alex Schulman: – Jeg var den gutten ingen ville ha (+) ]
---
«Bror»
Vises på Fotografiens Hus i Rådhusgata 20 i Oslo, fra 25. mai til 26. juni.
---
