---
4
TEATER
«I svarte skogen inne»
Av Jon Fosse
Regi: Miriam Prestøy Lie
Med Karl-Vidar Lende, Reidun Melvær Berge, Arnhild Litrere, Svein Roger Karlsen, Sjur Miljetveit
Det Vestnorske Teatret/Det Norske Teatret
---
Oppdatert: Spilles nå på Fossefestivalen på Det Norske Teatret. Rollen som den unge kvinnen spilles her av Kirsti Refseth, og den eldre mannen av Per Schaanning.
BERGEN (Dagsavisen): Et dypt ubehag og en knugende følelse av å være fortapt preger «I svarte skogen inne», et helt nyskrevet drama av Jon Fosse på Det Vestnorske Teatret i Bergen. Det er Fosses 31. urpremiere, og finner sted på et tidspunkt hvor han virker med produktiv enn noensinne. «I svarte skogen inne» følger tett på fullføringen av romanverket «Septologien», urpremieren på «Sterk vind» og årets roman «Kvitleik». Oppsetningen er en samproduksjon med Det Norske Teatret i Oslo, og tematisk legger den seg tett opptil nettopp «Kvitleik», om en mann som setter seg i bilen og kjører til det bokstavelig talt sier stopp på en skogsvei. Så begir han seg inn i svarte skogen, mot eget bedre vitende og mot sunn fornuft. En villfaren som verken kan eller makter å finne veien tilbake.
«I svarte skogen inne» er ikke en dramatisering av romanen, men et selvstendig og beslektet drama om skam og fortapelse, om drømmer og sist de store spørsmålene om hva som finnes på «den andre siden». Det er noe bibelsk over de mytologiske forgreiningene i dette korte, men innholdsmessig store dramaet. Fosse skjærer inn til beinet og sirkler inn de store spørsmålene i møte med en ubønnhørlig skjebne.
Teatersalen understreker sirklene både i handlingen og i språket. Publikum sitter litt spredt på alle sider av en stor stein i midten, som rundt en liten lysning langt inne i skogen. Rundt oss ruver grove furutrær hentet inn fra norsk natur, mørket tynger i bakgrunnen og mellom trærne, og inn i dette kommer mannen som har kjørt og gått seg vill. Karl-Vidar Lende spiller han med paranoide trekk, som en mann som på alle vis har kjørt seg helt fast. Har han bare fulgt en elendig plan, eller har han havnet i denne situasjonen med et underbevisst ønske i bunnen?
Han vet han ikke kommer lenger, men han griper likevel etter de siste strimene av selvoppholdelse. Klossete i kroppen, uvant i naturen, harde never som gnis uvitende mot lårene og kroppen bendet i vonde stillinger. Som i en botsøvelse mens han går, løper og hopper mellom stolradene, rundt trærne og over gulvet. Illusjonen av en fortapt mann i skogen, over tuer og vindfall og blant trærne, er god. Hele tiden fører monologen hans oss inn i et sinn preget av fortvilelse og tiltakende desperasjon. Først er det nærmest et komisk skjær over han, når han full av selvbebreidelse forbanner seg selv over hvilken toskete avgjørelse det var å gå inn i skogen. Han må finne folk. Han må finne tilbake til bilen, få noen til å trekke den løs med en traktor. Men han gjør det ikke. Videre innover går han, kald og forfrossen i den sene høsten. Når som helst vil det begynne å snø.
Jon Fosses språk er gjenkjennelig i sine gjentakelser, men i «Svarte skogen inne» er det vel så mye det sirkulære i den enkle handlingen som skaper de største bildene. Mannen kommer seg ikke løs, han løper og går i ring og ender alltid ved den samme store steinen. Mørket og trærne omslutter han som en annen høst, den ubønnhørlige. På ett tidspunkt møter han en lysende hvit skikkelse (Reidun Melvær Berge). En ung kvinne i skogen, eller et blår av «kvitleik» fra de forvirrede drømmene og synene til mannen? Hun følger han mer enn hun hjelper, støtter han mer enn hun leier, varmer han tross at hun selv fryser.
[ «Sterk vind» er et drama for evigheten (+) ]
I romanen møter mannen en svartkledd skikkelse. Han er også med i dramaet, i en annen rolle i komponist Sjur Miljeteigs skikkelse som går rundt og framfører deler av musikken på trompet. Hviskende som en kald sno, og klangfullt understrekende som en himling. Og foreldrene til mannen – spilt av Arnhild Litrere og Svein Roger Karlsen – hører vi først bare snakke sammen om sønnen. Så dukker de opp i skogen, stavrende rundt med refleksvester og hodelykter letende etter den unge mannen. Men vil han bli funnet? Vil de egentlig finne han?
Skammen er en drivkraft sterkere enn viljen til liv, iskaldt båret fram av moren så hun nærmest skvetter av sine egne ord. Farens unnvikende vilje til å lete etter sønnen er hjerteskjærende. Publikum får i små glimt bekreftet det vi tror vi har sett, at den unge mannen, eller den store gutten, har vært villfaren hele livet, ikke helt som de andre. Det har vært tungt å bære for foreldrene. Der han sitter rådløs på steinen, omsluttet av naturen, mørket og kronglete tanker, er han som et gjenskinn av Tarjei Vesaas’ «Tusten», den unyttige og ensomme Mattis i «Fuglane».
[ Thomas Dybdahl: – Dette har jeg hatt lyst til i alle år (+) ]
Jon Fosse hinter til noen av verdenslitteraturens og bibelens klareste motiver i «I svarte skogen inne». Og til spørsmål som ikke behøver svar. Karl-Vidar Lende er drivende god i måten han endrer skikkelsen fra å være villfaren til å nærmest være så lammet av desperasjon at han gir slipp på alt. Likevel blir han vel hastig og alterert i Miriam Prestøy Lies regi. Teksten og spørsmålene, mest som konstateringer, får sjelden ro til å hvile i seg selv. Fosses tekst er i tillegg usedvanlig utilslørt i sin bearbeidelse av døden som både symbolsk og håndfast, faktisk så direkte at det mot slutten nærmest bryter illusjonen som møysommelig har bygd seg opp.
Reidun Melvær Berge, som vi nylig så i dramatiseringen av Fosse-romanen «Stengd gitar», er intens undrende i sin framtoning. Dagny Drage Kleivas scenografi og Miljeteigs musikk og lydmalende bilder av trær som vrir seg og grener som sukker er fengslende og understreker sammen med Arne Kambestads lysdesign det nesten intense ubehaget som mannen opplever.
Det tunge både i mannens sinn og i skogen finner ikke alltid samsvar i den rastløse regien, og mens Miljeteigs musikk er god er måten han brukes i scenerommet på litt forvirrende. Bildene er hele tiden slående. Av blinkende par med lys i det fjerne, som luftspeilinger av en bil. Av den hvite engelen eller hva det nå er som legger kappen sin over mannen. Av snøen som begynner å falle. Under lyden av de knakende trekronene er det som om Jon Fosses erkjennelse av den unge mannens sluttsats omfavnes av suset fra Hans Børlis dikt «Ved korsveien»: «Og lenger kommer du aldri, samme hvilken vei du velger / hvor langt du vandrer». Snøen legger seg langsetter lysningene i skogen, spiller mot lyset og røyken som kommer lik skodda fra juvene, og blir både en korsvei for den som går mot mørket, og et kors over den som går inn i det.
Urpremiere på Det Vestnorske Teateret og som en del av Festspillene i Bergen. Oslo-premiere under Fossefestivalen på Det Norske Teatret 3. september.
